Du lever bare én gang. Derfor sier mange at man skal nyte livet, ta sjanser, leve litt usunt og kanskje til og med risikere livet noen ganger.
Selv tenker jeg omtrent motsatt. Jeg mener ikke at vi ikke skal prøve å nyte livet. Men vi har bare ett liv (og sannsynligheten for at akkurat du skulle bli født var nesten uendelig liten), derfor virker det naturlig å prøve å ta vare på det ene livet vi har så godt det lar seg gjøre.
Er vi heldige, kan det hende vi lever lenge nok til at aldring kan kureres, og da kan vi få muligheten til å leve mye, mye lenger enn de snaue 100 årene som er vanlig idag.
What’s the point of life
And what’s the meaning if we all die in the end?
– Epica (The Phantom Agony)
Hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for å leve vesentlig lenger enn idag (og det er det nok svært få som gjør), har jeg forståelse for at noen mener man bør ta litt sjanser. Om ca 100 år vil vi alle isåfall være døde uansett, og når vi først er døde, er alt vi gjorde i livet betydningsløst (for oss selv).
Så da er det like greit å bare ha det så gøy som mulig i den korte tiden man er her, og skulle det gå galt, mister man sannsynligvis ikke mer enn ca 60 leveår, og mange av dem ville dessuten vært med dårlig helse.
Det er en helt grei måte å tenke på, men når man vet at det er en reell (og kanskje til og med ganske god) sjanse for at man kan leve i 1000 år eller lenger – og med god helse1), har man plutselig ganske mye mer å tape.
Det er fortsatt opp til en selv å bestemme hvordan man vil leve livet sitt, men hvis man vet at man kan gå glipp av et nærmest uendelig langt liv med god fysisk og mental helse, endrer logikken seg, og man burde kunne forvente at flere da velger en sunnere og mer forsikitg livsstil. Å leve sunnere er riktignok ingen garanti for at man faktisk får et langt liv, men det øker ihvertfall sannsynligheten, og stort mer enn det kan man strengt tatt ikke gjøre.
1) Fremtidens teknologi vil gjøre det mulig å helbrede flere og flere sykdommer, både fysiske og psykiske.
Målet for innsamlingsaksjonen, som startet 1. oktober og skulle avsluttes 31. desember, var å samle inn $50.000 til SENS Research Foundation. Donasjoner opp til $50.000 skulle matches 2:1 av en pott på $100.000, som jeg var med å bidra til. Målet er nå nådd, hvilket betyr at SENS i tillegg til de 50.000 dollarene også får hele potten på $100.000. Totalt blir det da $150.000 ekstra til 2015-budsjettet til SENS Research Foundation. Reason skriver:
This is no small thing: early stage biotechnology research is not as expensive as you might think. This much money can cover the contributions of several talented young researchers to a year-long program of cutting-edge investigation into one particular cause of aging and the therapies that may help to treat it.
Så tusen takk til alle som har bidratt med penger eller til å spre informasjon om kampanjen!
Selv om målet er nådd, er det fortsatt mulig å donere til SENS. Faktisk er det en nordmann, Ronny Hatteland, som har tilbudt seg å doble de neste $10.000 som doneres i år! Ronny sier:
The work of the SENS Research Foundation gives us all a chance to secure ourselves a healthy future and an extended lifetime to continue to embrace all that life has to offer us. I am very pleased to support SENS Research Foundation and I encourage all of you to join me.
Du lurer kanskje på hvorfor du skal støtte aldringsbekjempelse når det er så utrolig mange andre gode saker man kan støtte i denne verden? Når man ser på hvor mye sykdom, død, smerte og lidelse aldring genererer, er det liten tvil om at aldring er et stort problem – antageligvis det største verdensproblemet, hvis vi ser på tallene. Men det er mange andre problemer som også fortjener å få fokus. Heldigvis er vi såpass mange mennesker i verden at det ikke er noe problem å jobbe med mange forskjellige utfordringer samtidig.
Grunnen til at jeg har engasjert meg så mye i akkurat kampen mot aldring er at forskningen på det får så utrolig lite ressurser i forhold til hva alvorlighetsgraden skulle tilsi. SENS virker dessuten som en veldig seriøs organisasjon som bruker pengene svært effektivt.
Og derfor håper jeg også du vil donere litt til SENS.
Men til syvende og sist er det selvfølgelig opp til deg selv hvilke gode formål du eventuelt ønsker å støtte, og om du mener andre organisasjoner fortjener pengene mer enn SENS, så må jeg jo bare respektere det.
Your suggestion that I do not care about dying is incorrect. A sentient being’s optimal chance at maximizing their utility is a long and prosperous life.
– Spock
Sitatet er fra science fiction-filmen Star Trek Into Darkness. Men selv om filmen bare er fiksjon, er det mye riktig i sitatet.
La meg prøve å oversette den andre setningen til norsk:
Et selvbevisst vesens beste måte å søke å maksimere sin nytteverdi på er å ha et langt og fremgangsrikt liv.
Det Spock sier er altså at for å være til best mulig hjelp for andre levende vesener (eller for samfunnet), må man selv leve lenge og ha det bra. Dette vil gi den høyeste sannsynligheten for at vi kan gjøre andres liv bedre.
Sitatet kan kanskje høres egoistisk ut når man hører det første gang, men når man tenker etter, gir det egentlig god mening.
For det første liker folk bedre å være sammen med glade mennesker enn triste mennesker (glede og tristhet smitter).
Har man et fremgangsrikt liv, betyr det antageligvis at man lærer stadig mer, og desto mer man kan, desto mer produktiv kan man være. Og jo mer produktiv man er, jo mer godt kan man potensielt gjøre for andre.
Man får riktignok som regel penger (eller annet) som gjenytelse, men så lenge transaksjonen/handelen er frivillig, er det en vinn-vinn-situasjon (positive-sum-game), noe som betyr at begge parter mener de kom bedre ut av det enn i utgangspunktet (ellers ville de jo takket nei). Jo mer du handler med andre mennesker, jo større nytteverdi har de av deg – og du av dem!
Lever man lenger, beholder samfunnet i lengre tid kompetansen man har bygget seg opp. Lever man lenger, vil man også samhandle mer med andre mennesker, hvilket altså er positivt for alle parter. Det forutsetter riktignok at man har god helse, slik at man ikke er avhengig av å motta hjelp fra andre mennesker, hjelp man kanskje ikke kan betale for selv. Men til og med hvis man kan betale selv, ville det vært mer positivt for samfunnet om folk ikke hadde trengt å bruke tiden sin på å ta vare på syke og gamle mennesker.
Det vil si, hvis nesten ingen hadde fått dårlig helse, hadde de fleste pleiere blitt fristilt til å gjøre andre ting som kunne gjort livene våre bedre. Hvis i tillegg de menneskene som er syke og svake idag hadde vært friske og vitale, tenk hvor mye mer produktiv menneskeheten kunne vært. Bare tenk hvor mye mer velstand vi kunne skapt! Og tenk hvor mye bedre de syke hadde fått det hvis de kunne vært friske istedenfor!
Å ha et godt liv og et langt liv er altså ikke bare bra for en selv, men også for andre. Så ikke ha dårlig samvittighet for å prøve å skape et så godt liv som mulig for deg selv. Sannsynligheten er stor for at du gjør mange andres liv bedre på veien også.
Mange tenker nok at nye teknologier vil føre til større ulikheter i samfunnet. Men kanskje er det motsatt, nemlig at bedre teknologi kan utjevne forskjeller.
Noen vil kanskje si at en av de største urettferdighetene i verden er at rike mennesker lever lenger enn fattige. Hvis man mener det er et stort problem, hvordan skal man så løse det?
Jeg mener den beste løsningen er å prøve å gjøre så alle mennesker kan leve så lenge de vil. Aldringsbekjempelse er isåfall en essensiell del av løsningen.1)
Men vil det ikke være nettopp de rike som først får tilgang til den livsforlengende teknologien? Jo, det er forsåvidt riktig, og slik er det med all teknologi. Men tenk på mobiltelefoner; var det ikke en bra ting at de ble utviklet selv om bare de rikeste hadde råd til å kjøpe dem i begynnelsen? Når vi nå tenker tilbake, så var de jo egentlig ikke så veldig bra i begynnelsen, heller? Store, tunge, og egentlig ikke spesielt mobile. Idag, derimot, gir de oss enkel tilgang til nærmest all informasjon i hele verden, de er små og brukervennlige, og nesten alle har råd til en! Selv i fattige områder i Afrika er mobiltelefoner vanlige. Riktignok ikke de mest avanserte smarttelefonene, men mye bedre telefoner enn de rike gladelig betalte en formue for for 30 år siden.
Det vil nok være mye av det samme med medisinsk foryngelsesteknologi. I begynnelsen er det bare de rike som har råd til teknologien, men siden behandlingene ikke har vært testet så mye, fungerer de heller ikke helt optimalt. Den høye prisen de rike betaler for å kunne leve litt lenger er med på å finansiere videreutvikling av teknologien, slik at behandlingene kan bli tryggere, bedre og billigere i fremtiden.
Behandlingen vil helt sikkert etter hvert kunne automatiseres slik at man ikke er avhengig av at et helt operasjons-team bruker timesvis på behandlingen; og kan den automatiseres vil prisen kunne bli veldig lav.2)
Det at prisen går fra høy til lav samtidig med at teknologien blir bedre er noe som gjelder generelt for alle teknologier. Ray Kurzweil, director of engineering i Google, har sagt det slik:
Technology starts out affordable only by the rich at a point where it does not work very well. By the time a technology is perfected it is almost free. Even physical devices will become almost free with the advent of 3D printing.
Når, som Ray Kurzweil skriver, til og med de fleste fysiske gjenstander nærmest vil bli gratis, vil det ikke være stor forskjell i levestandard på en som har veldig mye penger og en som har lite. Jeg tror det er mulig at alle mennesker kan få en veldig høy levestandard.3) Jeg tror det er mulig at alle mennesker kan leve nærmest så lenge de vil. Men det krever at vi utvikler de nødvendige teknologiene. Og da er vi nødt til å godta at de rike får tilgang til teknologiene først – mens de fungerer dårligst og er minst trygge.
1) Den beste måten å bekjempe aldring på er å reparere skadene som skjer i kroppen etter hvert som vi blir eldre, noe som sannsynligvis er enklere enn det høres ut. Man har nemlig funnet at bare 7 grunnleggende typer skader ser ut til å kunne forklare alle sykdommene og svakhetene vi får når vi blir gamle. Kan man reparere disse 7 typene skader, kan en 80-åring i teorien få en kropp som utseendemessig og funksjonelt er som en typisk 25-årings kropp idag.
SENS Research Foundation er en idéell organisasjon som jobber målrettet for å prøve å bekjempe aldring på denne måten. Donerer du penger til SENS på sens.org/donate før nyttår, tredobles ditt bidrag, slik at du får tre ganger så mye forskning som normalt for pengene du gir.
2) Lav pris forutsetter i tillegg at ikke én tilbyder har monopol på å utføre behandlingene, men at flere tilbydere konkurrerer med hverandre om forbrukernes gunst.
3) Tenk bare litt på hva som har skjedd de siste 100 årene. Mange mennesker som regnes som fattige (i Vesten) har idag, som Peter Diamandis forklarer, tilgang til livsforbedrende teknologier som ikke engang konger kunne drømme om for et par hundre år siden: Strøm, innlagt vann, toalett, kjøleskap, TV, mobiltelefon, bil og air conditioning. De fattige har det sånn sett lettere idag enn før i tiden. Da er det ikke unaturlig å tenke seg at utviklingen vil fortsette å gå riktig vei også i fremtiden.
Siden 1. oktober har jeg reklamert på Facebook for å prøve å få folk til å donere til en innsamlingsaksjon til inntekt for SENS Research Foundation som jobber med å reparere skadene som oppstår i kroppen som et resultat av aldringsprosessen, slik at vi kan leve lenger og med bedre helse.
De fleste som har kommentert på reklamene har vært uenige med meg. Jorda kommer til å bli overbefolket, Aldring er en del av naturens gang, Vi må gjøre plass til neste generasjon, “Detta er noe av det dummeste je har lest”, “må jo være dumme i hode di som gir penger til dette”, “Personlig mener jeg at denne innsamlingen er egoistisk. Muligens ondt.”, “Herren Jesus Kristus gir oss evig liv i smertefrie Himmelriket. Jeg trenger ikke 500 år her”. Heldigvis har jeg fått noen likes også, men ikke så mange som jeg hadde håpet.
Jeg skjønner at det er naturlig å tenke at jorda vil bli overbefolket hvis mennesker kan leve mye lenger enn idag. Men det er ikke nødvendigvis sant, for det. Med bedre teknologi kan vi utnytte ressursene stadig bedre – teknologiutviklingen gir oss på en måte mer og mer ressurser.
Plantebasert mat kan potensielt dyrkes i høye bygninger ved hjelp av hydroponics eller aeroponics (vertical farming), kjøtt kan produseres kunstig, så vi slipper å drepe dyr for at mennesker skal kunne spise. På litt lengre sikt kanskje vi kan 3D-printe mat.
Vann vil vi ihvertfall aldri gå tom for. Jorden er dekket av enorme mengder vann. Riktignok er mesteparten saltvann, men saltet kan fjernes fra vannet bare vi har nok billig energi. Og jorden bades konstant i store mengder energi fra sola, faktisk ca 5000 ganger mer enn vi bruker på verdensbasis. Bruken av solceller dobles med få års mellomrom, og rundt år 2030 kan muligens faktisk mesteparten av energien vi bruker komme fra billig solenergi. Har et veddemål som går på dette.
Skal menneskeheten være sikret overlevelse, må vi før eller senere spre oss ut i universet, og der er det veldig god plass og mye ressurser. Selv om vi ikke flytter ut i univserset vil det bli mulig å hente ressurser derfra. Dette er det allerede noen som jobber med.
Befolkningsveksten som følge av at vi lever lenger er dessuten bare lineær, mens når det fødes litt over 2 barn per kvinne, øker befolkningen eksponentielt. Når levestandarden i et land begynner å bli god, synker fødselsraten – en del land har idag problemer med synkende befolkningstall.
Så overbefolkning vil sannsynligvis ikke bli et problem. Det kan bli en utfordring som må håndteres, men dem er det mange av. Det jeg synes er litt rart er at så mange mennesker lar potensielle fremtidige utfordringer hindre dem i å ville løse noen av de store problemene vi har idag. Hvorfor er ikke folk mer ambisiøse med tanke på fremtiden?
Etter mitt syn er ting veldig enkelt:
Nytelse er bra.
Lidelse er dårlig.
Så vi bør alltid prøve å gjøre livet bedre for så mange mennesker som mulig. For meg er dette helt åpenbart, men det er tydeligvis mange som er uenige.
Å gjøre folk friskere er etter min mening en god ting. Å kurere all sykdom er en god ting.
Aldring og aldringsprosessen gjør kroppen mer og mer skadet jo lenger vi har levd, og vi får derfor aldringsrelaterte sykdommer når vi blir gamle. Skal vi utrydde aldringsrelaterte sykdommer, er vi nødt til å “kurere” aldring. Alt annet blir bare en midlertidig symptom-fiks.
Så… Ikke la føre var-prinsippet hindre oss i å skape en så god fremtid som overhode mulig! Vær litt mer ambisiøs på fremtidens vegne!
Siden 1. oktober har jeg reklamert på Facebook for å prøve å få folk til å donere til en innsamlingsaksjon til inntekt for SENS Research Foundation som jobber med å reparere skadene som oppstår i kroppen som et resultat av aldringsprosessen, slik at vi kan leve lenger og med bedre helse.
De fleste som har kommentert på reklamene har mildt sagt vært skeptiske. Jorda kommer til å bli overbefolket, Aldring er en del av naturens gang, Vi må gjøre plass til neste generasjon, “Detta er noe av det dummeste je har lest”, “må jo være dumme i hode di som gir penger til dette”, “Personlig mener jeg at denne innsamlingen er egoistisk. Muligens ondt.”, “Herren Jesus Kristus gir oss evig liv i smertefrie Himmelriket. Jeg trenger ikke 500 år her”. Heldigvis har jeg fått noen likes også, men det har sannelig ikke vært lett!
Jeg føler nesten jeg har reist tilbake i tid til 1800-tallet når jeg får disse kommentarene. Og hvorfor er folk så sikre på at overbefolkning er uunngåelig hvis mennesker lever lenger? Lærer man det på skolen, eller hva? Det er skremmende at slike feiloppfatninger ser ut til å være så utbredt. Det kan bli for lite ressurser hvis befolkningsveksten er for rask til at den teknologiske utviklingen holder følge, men det er langt fra sikkert at det vil skje – det er ikke engang sannsynlig. Har ikke folk fått med seg at vi stadig får bedre teknologi? Det er ikke så lenge siden vi begynte å bruke mobiltelefoner, liksom…
Men for å være litt seriøs her… Nytelse er bra. Lidelse er dårlig.
Det er veldig enkelt!
Det er faktisk det. Veldig enkelt!
Så hvordan i svarte kan folk være negative til teknologier som har potensiale til å nærmest utrydde aldringsrelaterte sykdommer? Og hvordan kan de samtidig være positive til kreftforskning hvis de mener at mennesker må dø for å gjøre plass til dem som ennå ikke er født?
Å gjøre folk friskere er åpenbart en positiv ting. Selv om det her stort sett gjelder det vi idag kaller gamle mennesker. Gamle mennesker er faktisk også mennesker.
Det blir bare teit å skulle avstå fra å gjøre livet bedre for noen mennesker fordi man kan se for seg potensielle problemer laaangt inn i fremtiden. I fremtiden… Når vi kommer til å ha sykt mye bedre teknologi enn idag!
Det kommer ikke til å skje med det første, men det å utrydde all sykdom er definitivt et mål vi bør sikte mot! Tenk bare hvor enorme kostnader sykdom og dårlig helse fører til – ikke bare økonomisk, men også menneskelig i form av smerte og lidelse.
Kroppen blir mer og mer skadet jo lenger vi har levd, og vi får derfor aldringsrelaterte sykdommer når vi blir gamle.
Hvis vi kan “kurere” aldring, vil forekomsten av aldringsrelaterte sykdommer synke drastisk! Å bekjempe aldring – å gjøre/holde mennesker “unge” uansett hvor lenge de har levd – er derfor kanskje det mest effektive tiltaket vi kan gjøre på veien mot å utrydde sykdom.
Andre tiltak må også gjøres, men det å bekjempe aldring er en angrepsvinkel som foreløpig har fått uforholdsmessig lite ressurser.
Hvis du donerer penger til SENS Research Foundation (sens.org/donate) før nyttår, tredobles ditt bidrag til denne typen forskning. SENS er en ideell organisasjon som jobber målrettet for å bekjempe aldring ved å reparere skadene som oppstår i kroppen etter hvert som vi blir eldre.
Tror du overbefolkning vil bli et problem når/hvis mennesker kan leve mye lenger enn idag, eller tror du vi klarer å finne gode teknologiske løsninger på fremtidens utfordringer?
1. oktober i år begynte en pengeinnsamlingsaksjon på fightaging.org. Pengene går til SENS Research Foundation som jobber for å bekjempe aldring…
1. oktober i år begynte en pengeinnsamlingsaksjon på fightaging.org. Pengene går til SENS Research Foundation, som jobber for å bekjempe aldring ved å forsøke å reparere skadene som oppstår i kroppen etter hvert som vi blir eldre – reversere effektene av aldringsprosessen med andre ord. Hver krone som blir gitt (opp til $50.000) matches dobbelt opp av en pott som jeg og åtte andre har bidratt til. For hver krone du gir, gir altså vi to kroner. Det betyr at du får tre ganger så mye forskning som vanlig for pengene du gir. Aksjonen varer ut året.
Siden jeg bidro med penger til potten, fikk jeg skrive en liten tekst som skulle oppfordre andre til å gi. Jeg skrev da:
Aging will be cured at some point in time. Of that there is little doubt. Until it is cured, however, a hundred thousand lives are being lost every single day, due to aging. That’s more than 35 million people in a year. Nothing even comes close to killing as many people. Curing aging may thus help billions of people avoid the many years of suffering and pain that the age related diseases often cause. Let’s try to cure aging now, it might just save (or, at least, greatly improve) your life, or the life of someone you care about. Please consider making a donation to the SENS Research Foundation.
Som jeg skrev i den engelske teksten, er aldring et alvorlig problem. Det går an å argumentere for at det er det største av verdensproblemene – hvis man ser på hvor mange som rammes og dør av aldringsrelaterte sykdommer, er det utvilsomt det. Det er nok likevel ikke mange som ser det på den måten. Mange tenker det er greit å dø av aldring, og for dem som mener det, kan man argumentere for at aldring ikke er et problem, slik at hvis man tar med det i betraktningen, er kanskje ikke aldring det største verdensproblemet likevel.
Men det virker som holdningene er iferd med å endre seg. Stadig flere mennesker tror det vil være mulig å stoppe eller reversere aldringsprosessen, en utvikling jeg forventer at vil fortsette. Og når det etter hvert antageligvis blir åpenbart for de fleste at det bare er et tidsspørsmål før vi får aldringsprosessen under kontroll, blir jeg ikke overrasket hvis et stort flertall vil ønske å holde seg “unge” på ubestemt tid. Bildet under illustrerer hvorfor jeg tror det:
Hvis man har muligheten til å være som personen til venstre i en alder av 100 år, hvem vil da heller velge å være som personen til høyre?
Det er flere måter å prøve å få kontroll over aldringsprosessen på. Det det forskes mest på er å prøve å bremse aldringsprosessen. Men selv om man til og med skulle klare å stoppe aldringsprosessen helt, vil det være til liten nytte for dem som allerede er gamle når behandlingen blir tilgjengelig. Et annet viktig poeng er at menneskekroppen og metabolismen er ekstremt komplisert og innviklet, et poeng Reason, som skriver på fightaging.org, benytter enhver anledning til å minne om, blant annet her. For eksempel, vi har over 20.000 gener, og det er vanlig at proteiner fra ett og samme gen blir brukt i flere ulike prosesser. Å manipulere et gen kan dermed ha en positiv effekt på én prosess, men kanskje en negativ effekt på én eller flere andre.
Jeg sier ikke at det er umulig å bremse aldringsprosessen, bare at jeg tror det vil være vanskelig å bremse den så mye at det virkelig monner. I tillegg vil det altså ikke hjelpe mennesker som allerede er gamle.
En annen angrepsvinkel, og en jeg har mye større tro på, går på å reparere de skadene som oppstår i kroppen som en bivirkning av at vi lever. Man har foreløpig identifisert 7 typer aldringsskader, og SENS mener de vet hvordan alle disse kan fikses. Når det blir mulig å reparere alle disse typene skader, bør man, uavhengig av hvor lenge man har levd, ha muligheten til å se ut som og ha en like funksjonell kropp som en 25-åring idag.1) Da vil man for eksempel kunne få en behandling med 10 års mellomrom for å reparere skadene som har oppstått i kroppen de siste 10 årene. Dermed kan aldringsprosessen forsåvidt bare få lov til å gå sin gang mellom hver behandling.2)
Riktignok vil ikke behandlingene være så bra i begynnelsen at alle skadene kan repareres, men selv om behandlingen ikke er perfekt, vil en allerede nokså gammel person kunne få noen år ekstra. Og neste gang han går til behandling, vil behandlingen etter all sannsynlighet ha blitt litt bedre, slik at han kan få enda noen ekstra år. At noen mennesker på denne måten akkurat klarer å unngå å dø av aldring og tilhørende sykdommer som følge av at behandlingene blir bedre og bedre, er et konsept som kalles for Longevity Escape Velocity. Oversatt til norsk blir det vel noe sånt som “unnslipningshastighet for aldring”.
Tror du, som meg, at det vil være mer effektivt å prøve å reparere aldringsskader enn å bremse aldringsprosessen, da håper jeg du vil gi noen kroner til SENS Research Foundation, som, med Aubrey de Grey i spissen, jobber ut fra den filosofien:
Aubrey de Grey har forresten sagt det er en 50% sjanse for at vi vil klare å reparere alle de 7 typene aldringsskader på en god måte innen 25 år, forutsatt at forskningen finansieres tilstrekkelig.3)
Har du ikke muligheten til å gi selv, hadde jeg satt utrolig stor pris på om du delte dette innlegget (eller kanskje helst denne Facebook-statusen) med dine venner og bekjente. (Deler du Facebook-statusen offentlig slik at jeg kan se at du har delt den, kan du også vinne penger 4). Forhåpentligvis er det noen av dem du deler med som vil gi litt. Vinneren av konkurransen ble Knut Ivan Rasmussen.
1) At en 100-åring kan ha en like funksjonell kropp som en 25-åring betyr at han/hun ikke har den samme høye risikoen for demens, kreft, diabetes, hjerte-/karsykdom og andre aldringsrelaterte sykdommer som gamle mennesker har idag. Man kan altså si, og det gjør Aubrey de Grey noen ganger, at SENS jobber mot det målet å holde mennesker friske – det at vi kommer til å leve lenger er bare en bieffekt.
2) På litt lengre sikt vil vi istedenfor jevnlige behandlinger kanskje ha nanoroboter i blodet som kontinuerlig kan reparere skader – et slags ekstra immunsystem.
3) I forhold til Ray Kurzweil er de Greys spådom nærmest pessimistisk. Ray Kurzweil jobber som director of engineering i Google og har tidligere truffet godt med sine spådommer om fremtidens teknologi. Kurzweil tror at, innen bare 15 år, vil forventet levealder øke med minst ett år per år, slik at din gjenværende forventede levealder bare vil øke – noe som altså betyr at du kan leve på ubestemt tid.
4)Konkurranse: Deler du denne Facebook-statusoppdateringen offentlig (slik at jeg kan se at du har delt den), er du med i konkurransen om å vinne inntil 10.000 kr. Premiepotten øker med 10 kr per deling, begrenset oppad til 10.000 kr. Vinneren trekkes 31. desember 2014.
Den teknologien det etter min mening er viktigst at utvikler seg fort fremover er teknologi som holder mennesker i live og i god form (biologi og medisin), for hvilken betydning har alle de fancy dingsene våre hvis vi ikke lever og kan bruke dem? 1) Det som er utrolig synd og ironisk er at strenge reguleringer på nettopp medisinsk teknologi, til tross for at de sies å sikre kvaliteten, faktisk er et hinder for den teknologiske utviklingen. Ikke gjør de medisiner tryggere heller, kanskje snarere tvert imot. 2)
Abigail Burroughs var bare 19 år gammel da hun fikk vite at hun hadde kreft. Konvensjonell behandling hjalp ikke, men sammen med familien fant hun ut at en medisin som var under testing hadde potensiale til å kurere hennes type kreft. Men Food and Drug Administration (FDA), det statlige organet som har monopol på regulering av medsiner i USA, nektet henne å prøve medisinen, selv om det ville vært tillatt under Compassionate Use Exemption. 3) Hun døde i 2001, 21 år gammel. I 2004 ble medisinen godkjent, og prognosene hadde vært gode om hun hadde fått medisinen.
Det å nekte døende pasienter muligheten til å prøve eksperimentelle medisiner er bare én av mange måter FDA bidrar til at flere mennesker enn nødvendig dør av alvorlige sykdommer. Ifølge William Faloon 4), i boka Pharmocracy:
The FDA causes Americans to die by:
Delaying the introduction of life saving therapies
Suppressing safe methods of preventing disease
Causing the price of drugs to be so high that some Americans do without
Denying Americans access to effective drugs approved in other countries
Intimidating those who develop innovative methods to treat disease
Approving lethal prescription drugs that kill
Censoring medical information that would better educate doctors
Failing to protect the safety of our food
Misleading the public about scientific methods to increase longevity
At medisiner skal være trygge og effektive er en god tanke, og det kan være naturlig å tenke at noen må gis ansvaret for å passe på dette. I dagens samfunn er det mange som tenker at det bør være statens oppgave å passe på, og da har det lett for å bli til at staten får monopol på å sørge for at medisiner er trygge og effektive. Men når noen har monopol på noe, enten det er et statlig organ eller et privat firma, blir resultatet som regel ikke spesielt bra for forbrukerne, altså de som er syke, skadde og gamle i dette tilfellet.
For at forbrukerne skal få gode produkter og tjenester til en god pris, er kanskje den aller viktigste betingelsen som må være oppfylt at det er stor konkurranse i markedet. Desto flere firmaer som konkurrerer om å tilby en tjeneste, desto vanskeligere blir det å opprettholde et kartell som samarbeider om pris. Og da må firmaene heller prøve å finne innovative løsninger eller senke prisene for å kunne konkurrere.
Det er som sagt et statlig monopol på regulering av medisiner i USA i form av Food and Drug Administration – FDA (som tilsvarer Legemiddelverket og Mattilsynet i Norge). Men også innen salg av medisiner er det monopol-tilstander, noe som skyldes den usunne koblingen som naturlig oppstår mellom politikere/byråkrater og private firmaer i et samfunn hvor man har begge deler.
Private firmaer har en tendens til å ønske seg monopol så de kan tjene mest mulig penger. Ved å drive lobbyvirksomhet mot politikerne er det en del firmaer som lykkes godt med å skaffe seg monopol-privilegier, spesielt store firmaer med mye ressurser. I Pharmocracy skriver William Faloon:
Now that you know the outrageous profit margins on prescription drugs, you can understand why drug companies do almost anything to prevent competition from developing. Large drug companies intensely lobby Congress to pass laws that give them the extra time of exclusivity, file lawsuits to delay generic 5) competition, petition the FDA to stop the importation of lower cost medications, and go as far as to pay off generic companies to not compete. 6)
De strenge reguleringene og ekstremt høye kravene som stilles til testing av nye medisiner favoriserer de store legemiddelfirmaene på bekostning av de små. Så strenge har reguleringene blitt at det nå typisk koster flere milliarder amerikanske dollar å få en medisin godkjent, og som regel godkjennes under 40 medisiner per år. Små legemiddelselskaper har naturlig nok ikke råd til å få nye medisiner godkjent uten hjelp fra de større selskapene, og slik begrenses konkurransen effektivt.
Når det er så dyrt å utvikle medisiner i USA, er det naturlig at prisen også blir høy for forbrukerne. De som lager medisiner bør jo helst ikke gå i minus, for da er det nesten ingen som vil utvikle medisiner. Nå er det mange legemiddelselskaper som støtter de strenge reguleringene i og med at det begrenser konkurransen, men selv om jeg mener det er riktig at legemiddelselskapene skal tjene penger på medisiner hvis de gjør en god jobb, er det på grensen til uetisk at de får politikerne til å vedta reguleringer som begrenser konkurransen. På den annen side skjønner jeg at de gjør det, for hvis ikke ett bestemt firma gjør det, vil det alltid være andre som gjør det, og da risikerer man å bli hengende etter i konkurransen. Så konklusjonen min er at det er systemet – koblingen mellom politikere og private firmaer – som er hovedårsaken til problemet.
I tillegg til lobbyvirksomhet er det også en annen uheldig kobling mellom statsansatte og private firmaer, nemlig at private firmaer bestikker FDA-ansatte for å beholde godkjenningen av en medisin de tjener mye penger på, men som har vist seg å være farlig, eller for å få en ny medisin godkjent, som kanskje ikke burde vært godkjent. Til gjengjeld er det vanlig at den FDA-ansatte blir tilbudt en meget godt betalt stilling i legemiddelfirmaet når han slutter i FDA.
Det er altså strenge krav som må oppfylles hvis man vil få en ny medisin godkjent. Ihvertfall så lenge det ikke er bestikkelser inne i bildet. Og FDA er normalt svært forsiktige med å godkjenne medisiner. Som en FDA-ansatt skal ha sagt da de egentlig var klare til å gi godkjenning etter bare fire måneder:
If anything goes wrong, think how bad it will look that we approved the drug so quickly.
Så FDA-ansatte er redde for å godkjenne medisiner som har alvorlige bivirkninger. Vel og bra, og meget forståelig. Men folk dør ikke bare av bivirkninger, men også dersom de ikke får den medisinen som kunne reddet livene deres. Derfor er det synd det skal ta så mange år å få medisiner godkjent, for i mellomtiden dør det mennesker som kunne blitt reddet med nye medisiner.
FDA-ansatte kan gjøre to typer feil ved godkjenning av medisiner. Den ene er at de godkjenner farlige medisiner, den andre at de ikke godkjenner en trygg medisin, eller utsetter godkjennelsen lenger enn nødvendig. Konsekvensen av å godkjenne farlige medisiner er større for den FDA-ansatte enn å ikke godkjenne trygge medisiner siden det er så lett å finne noen å skylde på (de som godkjente medisinen) når noen dør av skadelige medisiner. Det er derfor stor sannsynlighet for at FDA er altfor forsiktige med å godkjenne medisiner. Og det skyldes ikke at de som jobber i FDA er dårlige personer. Hadde du eller jeg jobbet i FDA, ville vi helt sikkert gjort akkurat det samme selv. Milton Friedman forklarer byråkratene i FDAs incentiver godt i videoen nedenfor, hvor han avslutter med å si:
And so, those bureaucrats who survive will only be able to survive if they follow a policy that is very harmful to the consumer.
Hva er løsningen?
Ifølge William Faloon er løsningen å tillate folk å bruke medisiner som ikke er godkjent av FDA, helst i samråd med lege. Medisinene kan gjerne ha en advarsel på seg om at de ikke er godkjent av FDA. Jeg er egentlig helt enig med Faloon i at dette er løsningen. Det jeg tror kommer til å skje hvis FDA på denne måten mister sitt monopol på godkjenning av medisiner er at det vil dukke opp flere private firmaer som vil vurdere medisiner. Legemiddelselskapene velger så hvilke private firmaer de eventuelt vil bruke for å få “godkjent” sine medisiner. Disse firmaene er avhengige av å bygge seg opp et godt rykte så de skal bli valgt foran andre firmaer, det vil si at de har incentiver til å gjøre en riktig vurdering av hvor farlig medisinen er, samtidig som de må tilby en god pris.
At det er fullt mulig å vurdere medisiner både billigere, raskere og (minst) like bra som FDA gjør fikk man en indikasjon på i et pilotprogram fra 1992-1994. Henry I. Miller, som tidligere jobbet i FDA, har skrevet om det i boka To America’s Health: A Proposal to Reform the Food and Drug Administration:
A model for the evaluation of clinical data by an independent organization already exists. In a two-year (1992-1994) pilot program undertaken at the urging of the Bush administration’s Council on Competitiveness, the FDA contracted out reviews of NDA supplements and compared the results of these evaluations to in-house analysis. The contractor was the Mitre Corporation (now Mitre-Tek), a nonprofit technical consulting company. In all five supplements reviewed by Mitre, the recommendations were completely congruent with the FDA’s own evaluations. Moreover, the time required for the reviews was two to four months, and the cost ranged from $20,000 to $70,000 – fast and cheap compared to federal regulators.
Til tross for suksessen ble pilotprogrammet aldri fulgt opp.
Jeg tror ikke FDA klarer å stoppe den utviklingen som uansett vil komme, for ting kan utvikles andre steder hvor det er mindre strengt, men når verdens største økonomi tvinges til å utvikle medisiner i sakte tempo, er det klart det har noe å si for hvor tidlig vi får tilgang på nye livreddende medisiner. Mange liv vil unødvendig gå tapt som følge av dette, ikke bare i USA, men i hele verden.
Jeg anbefaler å lese Pharmocracy.
1) Det er riktignok andre teknologier, blant annet databehandling (computing), som også er viktige for utviklingen av medisinsk teknologi.
2) Fra Life Extension Magazine, mai 1999: One might think that this delay is at least providing Americans with safe medicines. The facts tell otherwise. This month’s issue exposes a drug-approval system riddled with incompetence and corruption that results in the death of over 125,000 Americans every year from drugs the FDA says are safe. I Pharmocracy er tallet nedjustert til 106 000.
3) I andre tilfeller er det legemiddelfirmaet som lager medisinen som ikke vil tilby den til pasienter utenom de kliniske testene.
4)William Faloon var med å grunnlegge The Life Extension Foundation, som har som langsiktig mål at mennesker skal kunne leve på ubestemt tid. De gir blant annet kostholdsråd og råd om hvilke medisiner som fungerer godt. FDA likte ikke at Life Extension Foundation anbefalte medisiner som ikke var godkjent av FDA, og de fikk Faloon fengslet i 1991. Han ble til slutt frikjent.
5) Generic (drug) betyr kopimedisin på norsk. Når patentet på originalmedisinens virkemiddel går ut, er det ofte at andre legemiddelfirmaer lager nye og billigere medisiner basert på virkemiddelet. Dette kalles altså for kopimedisiner.
6) To litt mer konkrete eksempler på monopol-privilegier, også fra Pharmocracy:
As this book was being finalized, news broke that the FDA had granted an exclusive monopoly to a company to sell a non-patented progesterone drug that prevents premature births.
Even though transdermal testosterone delivery technology has been around for decades, the FDA only allows a chosen few pharmaceutical companies to sell it.
A man convinced against his will Is of the same opinion still. (Ordtak)
Hvis det er anspent stemning i en diskusjon, hver part står hardt på sitt og kanskje hinter om at motparten er mindre intelligent, da er det lite sannsynlig at noen av partene vil endre mening. Selv gode beviser kan da virke mot sin hensikt og føre til at motparten blir enda sikrere på at det er han som har rett. (En grunn til det er ifølge Brendan Nyhan at folk er veldig flinke til å tenke seg til mulige korreksjoner til bevisene.)
At man skal prøve å være hyggelig når man diskuterer gjelder selvfølgelig uansett hva man argumenterer for, men jeg vil nesten argumentere for at det er spesielt viktig når man argumenterer for liberalisme siden liberalisme tydeligvis kan virke kaldt og kynisk på overflaten. Hvis folk tenker at liberalister er kalde og kyniske, og de diskuterer med en liberalist som diskuterer på en arrogant måte, vil det forsterke inntrykket de sitter med om at liberalister er kalde og kyniske, og at liberalisme derfor må være feil.
Det kommer naturlig for meg å prøve å være hyggelig når jeg diskuterer med andre mennesker. Det er godt innebygd i personligheten min at jeg ikke er så “frempå”. Jeg har også antatt at dette er positivt for meg i diskusjoner, noe jeg fikk bekreftet da jeg leste How to Win Friends and Influence People av Dale Carnegie. Boka ble første gang utgitt i 1936, og er en av de første best-selgende bøkene om selvhjelp. Boka har blant annet et kapittel om hvordan man kan vinne folk over til ens egen måte å tenke på (How to Win People to Your Way of Thinking).
Noe som går som en rød tråd gjennom boka er forfatterens råd om å se ting fra den man kommuniserer med sitt ståsted.
If, as a result of reading this book, you get only one thing – an increased tendency to think always in terms of the other person’s point of view, and see things from that person’s angle as well as your own – if you get only that one thing from this book, it may easily prove to be one of the stepping-stones of your career.
Her følger noen av de mest relevante rådene fra boka med noen utfyllende sitater:
Show respect for the other person’s opinions. Never say “You’re Wrong”
[I]f you tell them they are wrong, do you make them want to agree with you? Never! For you have struck a direct blow at their intelligence, judgement, pride and self-respect. That will want to make them strike back. But it will never want to make them change their minds. You may then hurl at them all the logic of a Plato or an Immanuel Kant, but you will not alter their opinions, for you have hurt their feelings.
Når man diskuterer politikk, må man kunne gjøre den andre oppmerksom på feil i argumentasjonen, men man kan prøve å gjøre det på en måte som ikke provoserer den andre. Det kan forsåvidt også hende at det er den andre personen som har rett, og at det du er sikker på at stemmer ikke stemmer likevel.
You will never get into trouble by admitting that you may be wrong. That will stop all argument and inspire your opponent to be just as fair and open and broad-minded as you are. It will make him want to admit that he, too, may be wrong.
If you’re wrong, admit it quickly and emphatically
When we are right, let’s try to win people gently and tactfully to our way of thinking, and when we are wrong – and that will be surprisingly often, if we are honest with ourselves – let’s admit our mistakes quickly and with enthusiasm. Not only will that technique produce astonishing results; but, believe it or not, it is a lot more fun, under the circumstances, than trying to defend oneself. Remember the old proverb: “By fighting you never get enough, but by yielding you get more than you expected.”
Begin in a friendly way
If your temper is aroused and you tell’em a thing or two, you will have a fine time unloading your feelings. But what about the other person? Will he share your pleasure? Will your belligerent tones, your hostile attitude, make it easy for him to agree with you?
Absolutt ikke.
Let the other person feel the idea is his or hers
Don’t you have much more faith in ideas that you discover for yourself than in ideas that are handed to you on a silver platter? If so, isn’t it bad judgement to try to ram your opinions down the throats of other people? Isn’t it wiser to make suggestions – and let the other person think out the conclusion?
Try honestly to see things from the other person’s point of view
Remember that other people may be totally wrong. But they don’t think so. Don’t condemn them. Any fool can do that.
There is a reason why the other man thinks and acts as he does. Ferret out that reason – and you have the key to his actions, perhaps to his personality.
Try honestly to put yourself in his place.
Man bør alltid ha i bakhodet at den man diskuterer med sannsynligvis ikke er dum, han har bare annen kunnskap enn det du har. Kanskje klarer han ikke se ting fra ditt perspektiv, men klarer du å se ting fra hans perspektiv? Det er stor sannsynlighet for at både du og han ønsker en bedre verden for flest mulig mennesker, men dere har bare forskjellige teorier om hva hva som må gjøres for å oppnå det.
Mange liberalister er flinke til å argumentere, men noen ganger kan man bli provosert, og da er det lett å bli frekk tilbake. Jeg skjønner det godt, men hvis man vil overbevise flest mulig mennesker, er det lurt å ikke la seg friste. Motparten vil ihvertfall ikke bli overbevist av frekke kommentarer, og sannsynligvis vil andre som leser eller hører diskusjonen lettere la seg overbevise hvis man holder seg saklig.
Man skulle kanskje ønske at mennesker lot seg overbevise av logiske argumenter alene, men dessverre er det ikke alltid sånn det fungerer. Skal vi overbevise flest mulig mennesker, må vi forholde oss til virkeligheten og faktisk ta hensyn til andre menneskers følelser også.
Som liberalist er jeg tilhenger av en fri økonomi, det vil si at staten ikke bør ha eierandeler i firmaer, ikke bør subsidiere firmaer eller redde dem fra konkurs, blant annet. Staten bør heller ikke lage reguleringer. Det ideelle ville med andre ord være om ingen firmaer fikk kunstige fordeler fremfor andre firmaer. Det bør være opp til forbrukernes prioriteringer og valg å bestemme hvilke firmaer som lykkes, ikke opp til en liten gruppe politikere og byråkrater.
At det ikke skal være politiske reguleringer kan høres skummelt ut for mange. Betyr ikke det at alle kan gjøre nøyaktig som de vil uten konsekvenser, og vil det ikke da bli fullstendig kaos? Nei, for reguleringer er ikke det samme som lover. Det kan og bør (på en eller annen måte) fortsatt være lover selv om man ikke har sentrale reguleringer. Spørsmålet er dessuten ikke om det skal reguleres eller ikke, men om hvem som skal regulere. Er det statlige byråkrater, eller skal reguleringen skje desentralisert av enkeltpersoner og firmaer i det frie markedet?
“[U]nregulated economy,” like square circle, is a contradiction in terms. If it’s truly unregulated it’s not an economy, and if it’s an economy, it’s not unregulated.
I det samfunnet liberalister advokerer for vil initiering av vold og tvang være ulovlig, ellers vil det aller meste være tillatt – juridisk sett. Man kan likevel bruke ikke-voldelige virkemidler for å prøve å forbedre oppførsel som riktignok er lovlig, men som man personlig ser på som umoralsk. Boikott eller oppfordring til boikott er eksempler på dette. Bare noe så enkelt som det å velge én leverandør fremfor en annen er med på å regulere økonomien.
Private firmaer kan ikke tvinge noen til å kjøpe noe fra dem uten at det får juridiske konsekvenser. Og holder de seg innenfor loven, men oppfører seg på en måte som mange mener er ufin, vil de miste kunder. De kan heller ikke sette prisen uforholdsmessig høyt uten å miste kunder, som da heller vil kjøpe det samme produktet hos en konkurrent, eller eventuelt kjøpe et annet, lignende produkt istedenfor.
Just because the government doesn’t stop a seller from charging $100 for an apple doesn’t mean he or she can get that amount. Market forces regulate the seller as strictly as any bureaucrat could – even more so, because a bureaucrat can be bribed. Whom would you have to bribe to win an exemption from the law of supply and demand?
Å ha et godt rykte er viktig for private firmaer. Med et dårlig rykte vil mange potensielle kunder velge andre leverandører. De aller fleste firmaer gjør derfor sitt ytterste for å bli likt, og blir det kjent at de har drevet med svindel eller lignende, kan det gå lang tid før de klarer å bygge opp omdømmet sitt igjen – hvis de da ikke går konkurs i mellomtiden.
En annen type regulering man har i et fritt marked er forbrukertester, slik som TV2 hjelper deg. Mange aviser lager også lignende forbrukertester.
På nettsider hvor man legger til rette for at brukerne kan selge og kjøpe ting av hverandre er det vanlig å la folk gi en stemme til motparten for å si hvor fornøyd man var med handelen. Dette er enda en form for ikke-statlig regulering.
Det er altså mange måter regulering foregår på i det frie markedet, og det bør nå være klart at markedsaktørene ikke kan gjøre nøyaktig som de vil selv om det ikke finnes sentrale reguleringer. Den automatiske reguleringen (selv-reguleringen) i det frie markedet kan være sterk, og det den fører til, spesielt der hvor konkurransen er stor, er lavere priser og høyere kvalitet. Det skyldes at forbrukerne i gjennomsnitt velger gode produkter og tjenester fremfor dårligere. Når tilbyderne ønsker å tiltrekke seg flere kunder, “tvinges” de dermed til å forbedre seg.
Men har det egentlig noe å si hvordan økonomien reguleres? Kan vi ikke bare beholde dagens system istedenfor å desentralisere reguleringen?
Det er en rekke ulemper med dagens system. For det første er statlig regulering ekstremt dyrt. For det andre blir statlige reguleringer sjelden fjernet når de blir unødvendige eller utdaterte, de er altså veldig lite fleksible og følger ikke samfunnsutviklingen eller den teknologiske utviklingen. For det tredje, når det er satt et minstekrav i form av en regulering, tenker folk at så lenge minstekravet oppnås, så er det greit – man risikerer at svært få gjør mer enn reguleringen krever. For det fjerde ser man ofte at store firmaer, gjennom lobbyisme, kjøper seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv.
Så økonomien bør definitivt ikke reguleres sentralt av staten.
I artikkelen Free Markets Are Regulated, argumenterer Steven Horwitz dessuten for at markedsreguleringen er lettere for firmaer å forholde seg til enn statlig regulering fordi den er mer forutsigbar eller regelmessig (regular):
Is behavior more “regular” when firms are genuinely profit-seeking or when they attempt to manipulate the “regulators” through rent-seeking? […] [G]overnment intervention makes markets less regulated by undermining rules that generate predictability for participants.
Med så mange negative konsekvenser av statlig regulering, i tillegg til alle ressursene som brukes for å prøve å regulere økonomien, er ihvertfall ikke jeg i tvil om at det hadde vært bedre om politikerne sluttet å blande seg inn i økonomien og dermed ga makten tilbake til forbrukerne.
18. september annonserte Google at de vil investere i Calico, et oppstartsfirma som blant annet skal fokusere på health and well-being, in particular the challenge of aging and associated diseases.
Illness and aging affect all our families. With some longer term, moonshot thinking around healthcare and biotechnology, I believe we can improve millions of lives.
-Larry Page, Google CEO
Dette er rett og slett veldig, veldig gode nyheter!
Etter min mening brukes det altfor lite penger på å bekjempe aldring. At selveste Google nå har gått ut og sagt at de vil bidra på dette området er selvfølgelig veldig positivt i seg selv, men det er også god reklame for “saken” og et tegn på at aldringsbekjempelse ikke lenger er tabu.
Detaljene om det nye firmaet er foreløpig ukjente, så hva slags innfalsvinkel Calico vil ta i kampen mot aldring er fortsatt uvisst. Det som blir spennende er om de for eksempel vil 1) prøve å bremse aldringsprosessen eller 2) prøve å reversere effektene av den (det vil si reparere feilene som skjer i kroppen som følge av aldringsprosessen). Jeg tror alternativ 2 vil være mest effektivt og håper de går for det. Men det blir idag brukt mye mer penger på å prøve å bremse aldringsprosessen, så det blir spennende å se hva de velger.
En organisasjon som jobber for å reversere effektene av aldringsprosessen er SENS Research Foundation, hvor Aubrey de Grey jobber som Chief Science Officer. Noe som gjør meg ekstra optimistisk med tanke på at Calico skal velge “riktig” innfallsvinkel er at Time magazine publiserte (også 18. september) en artikkel skrevet av nettopp Aubrey de Grey, med tittelen Google’s Calico: the War on Aging Has Truly Begun, hvor han uttrykker optimisme med tanke på fremtiden:
I won’t go so far as to say that my crusading job is done, but for sure it just got a whole lot easier.
Reason, som skriver på fightaging.org, er riktignok ikke like optimistisk, men han tror Google i det minste vil begynne å finansiere SENS (eller lignende forskning) innen 2018.
Kanskje har Ray Kurzweil påvirket Larry Page og Google til å investere i antialdringsforskningen. Positivt er det isåfall da at Kurzweil kjenner godt til både SENS Research Foundation og Aubrey de Grey – han holdt blant annet et foredrag på SENS 3-konferansen i 2007.
