Har du noen gang tenkt over hvor heldig du er som er til?
Og ikke nok med det, du har blitt født som et menneske i et av landene i verden hvor det er aller best å leve! Som menneske har vi en veldig fleksibel kropp og en hjerne som kan lære seg utrolig mye. Og vi som lever idag har det generelt bedre enn alle som har levd før oss. I fremtiden blir det kanskje enda bedre, så sånn sett var det kanskje ikke optimalt at vi ikke ble født i fremtiden. Men men..
Man regner med at det har eksistert i størrelsesorden 1 milliard arter levende dyr (inkludert insekter), bare på vår planet. Av alle disse mulige artene ble jeg født som et menneske. Bare det i seg selv er ganske utrolig, ihvertfall for meg, som er glad for at jeg er menneske. I tillegg anser jeg det som ganske sannsynlig at en hvilken som helst annen kombinasjon av egg- og sæd-celle hadde resultert i en annen bevissthet enn min. En gjennomsnittlig mann produserer ca 500 milliarder sæd-celler i løpet av livet, og så var det akkurat riktig sæd-celle som kom først frem til riktig egg! Og det igjen forutsetter at det var akkurat mine foreldre som traff hverandre, og de i sin tur hadde de samme usannsynlige oddsene mot seg for å bli født…
Men man vet jo aldri, da.. Hadde jeg ikke blitt født som den jeg ble, hadde jeg kanskje blitt født senere som en annen person, eller et annet dyr, kanskje til og med på en annen planet eller i et annet univers… Men hvis det skulle gått an, er ikke spranget langt til å tro på reinkarnasjon. Men hva skulle isåfall hindre at samme bevissthet levde som flere forskjellige individer på samme tid? Noe som for meg høres ut som en selvmotsigelse. Dette har jeg så vidt vært innom i et tidligere blogg-innlegg, og konklusjonen min er nå som da at jeg ikke tror på reinkarnasjon. Altså tror jeg at sannsynligheten for at akkurat jeg (min bevissthet) skulle bli født var tilnærmet lik null.
Derfor vil jeg prøve å ta godt var på det livet jeg har fått. Det er etter all sannsynlighet det eneste jeg noen gang kommer til å få. Jeg vil helst leve så lenge som mulig med en kropp og hjerne som fungerer bra. Har man ikke overvunnet problemet med aldring i min levealder, vil jeg vurdere å la meg fryse ned så fremtidens medisin kan gjenopplive meg og fikse skadene som førte til at jeg døde.
Oppdatering: Jeg så idag (9 nov 2011) at noen har regnet på hva sannsynligheten for at akkurat du (eller akkurat jeg) skulle bli født, og de kom frem til at synnsynligheten var 1 til 102.685.000. Til sammenligning er det bare ca 1080 atomer i hele universet!
2
Dette var så langt uten for min firkantet tenkeboks at jeg ble helt forvirra. haha 😀
______________________________
Glis – designer blogger !
Sånn kan jeg også tenke av og til. 🙂 Men hvis man først skulle bli et menneske, og først skulle bli født.. Så er jeg veldig glad for at jeg ble født i Norge av alle steder! Føler meg utrolig heldig som ble født akkurat her. Vi har et mye bedre utgangspunkt enn store deler av verdens befolkning.. Også er jeg glad jeg ble født sånn ca da jeg gjorde, i 86.. Det hadde selvfølgelig vært gøy på mange måter å leve i en annen tid, men tiden vi lever i, er liksom kommet passe langt med de fleste ting.. Føler jeg. Hvis du skjønner! Hehe. 😀
Det var et kjempeinterresant innlegg 🙂 Jeg må si jeg tenker ganske likt som deg da 😛 Men du er flink til å skrive!
Bra blogg, hvis man ser bort ifra designet 🙂
bra innlegg^^ jeg tenker slikt av og til, men du får gjøre noe med designet og. men ellers kjempebra =D
Sannsynligheten er stor for at de som sitter å tenker tanker som i innlegget over nettopp er et menneske som ble født i et land med velstand i denne tid. Hva tenker du egentlig er denne bevisstheten du kaller deg, som følger med en unnfangelse og utvikler seg til “haakonsk”? Din psykologi er “haakonsk”, så om du fjerner all din historie som menneske, hva foregår da i denne tidligere bevissthet, og hvorfor definerer fortsatt dette som deg selv?
Mitt poeng er at du blir fascinert av å tenke på deg selv som noe metafysisk som tilfeldig hoppet inn i en unnfanget celle en tid og sted og ble til “haakonsk”, men du opererer jo da med et perspektiv som vitenskapen ikke kan støtte.
Det er en interessant problemstilling du tar opp, og et komplisert tema. I innlegget mitt har jeg ikke skrevet hvordan jeg tror bevisstheten oppstår. Jeg mener ikke at den er noe metafysisk som hopper inn i en unnfanget celle. Det er vel heller noe som utvikler seg gradvis fra man er foster. Og bevisstheten er nok også nært knyttet til minner, som du hinter til.
Men du skjønner poenget mitt? Selv om det er 100% sannsynlighet for at en person vil utvikle en bevissthet, er sannsynligheten vesentlig mindre for at det skulle bli nettopp “deg” eller “meg” for å bruke litt uvitenskapelige ord. Vanskelig å forklare, da… Hva bevissthet er, er også vanskelig å forklare. Selv om hjernen vår har mange forskjellige moduler, har de fleste mennesker bare én bevissthet. Kanskje er bevisstheten en hjernemodul som holder litt styr på en del av de andre modulene…
Jeg vil også legge til at jeg tror det er mulig å lage roboter som har bevissthet på omtrent samme måte som et menneske. Det er riktignok veldig vanskelig, og det er mye vi trenger å finne ut om hjernen før det kan bli mulig.
OK, jeg misforsto deg litt. Det var kun det med at en sjel inntar en celle ved unnfangelsen jeg mente var uvitenskapelig. Liker å lese noen være fascinert av slike idéer, men er ikke helt med på det du sier.
Jeg mener man må se det omvendt – at en eller gang i et uendelig univers ble stjernestøv til vårt solsystem, jorden, vannbobler med genetisk informasjon, multicellulære organismer, og oss. Derfor sitter vi å tenker på disse tingene. Jeg synes ikke man skal ta utgangspunkt i feks. selvet. Med slik tankegang blir jo alt som finnes usannsynlig. Månen er usannsynlig. En gresstust her og der er usannsynlig.
Noen fysikere snakker om “multiverset”, at alle mulige utfall av universet eksisterer. Om det virkelig er slik, så er vi kategorisk nødt til å eksistere i denne her formen også.
Er ikke enig i at alt blir usannsynlig. Jeg mener at en høy sannsynlighet for at en person skal bli født ikke utelukker at sannsynligheten er lav for at den personen skulle bli akkurat meg. Hadde ikke jeg hatt flaks og blitt født akkurat da jeg ble født, hadde jeg aldri fått oppleve verden. Tror jeg…
Min “vitenskapelig intuisjon” sier at teorien om at alle mulige utfall av universet eksisterer, ikke er riktig. Jeg tror teorien skyldes en litt vel kreativ tolkning av en formel som egentlig er ganske uskyldig. Det kan gjerne finnes flere universer enn vårt, da. Det har jeg ikke noe imot å tro på. Men dette blir jo egentlig bare spekulasjoner. Forhåpentligvis får vi gode svar innen ikke altfor mange år..
Spørsmål jeg stiller meg selv ofte er; hvorfor er jeg meg? Det er veldig merkelig, og jeg kan ikke en gang sette ord på hva jeg tenker om emnet. Det er lettere å forklare muntlig + en del veiving med armer.
Det triste med et liv, er at det etterhvert tar slutt.
sv; Tommel opp for det 🙂
Først vil jeg si at denne kommentarboksen er lite brukervennlig; en av mange dumheter på blogg.no. Men du kan lime inn dette i Stilsett: #main textarea{width: 380px; height: 200px;}
Fra hvilket ståsted mener du egentlig det en høy sannsynlighet for at en person skal bli født?
Jeg vil påpeke at sannsynlighet har med usikkerhet å gjøre. Før du triller en terning, er det 1/6 sannsynlighet for at den øverste siden viser 6. Dette fordi du ikke kan modellere situasjonen. Om du hadde en supercomputer som perfekt kunne modellere din psykologi, teknikk, terningen, luften og bordet, så kunne den opplyst hvordan terningen kom til å falle til ro.
Du kan ikke gjøre en observasjon uten å påvirke utfallet, men for mitt poengs skyld kan vi tenke oss at man kunne forstå alle naturlover og modellere hele universet, eller rett og slett lese av utfall i fremtiden, da tid bare er en ny dimensjon. Da ville sannsynlighet bli et meningsløst begrep fordi man kunne forstå hvordan alt utvikler seg. Et fremtidig utfall ville være 100% sannsynlig, eller 0% sannsynlig.
Derfor synes jeg det blir svada å snakke om sannsynligheten for at du ble født. Det er 100% sikkert at du er blitt til. Det er 100% sant og synlig. Terningen er allerede trillet.
Hvis vi tar utgangspunkt i den verden som eksiterer idag, er det stor sannsynlighet for at to mer eller mindre voksne mennesker som har mer eller mindre lyst til å få barn, klarer det hvis de prøver. Det er det jeg mener med høy sannsynlighet. Men akkurat hvilken bevissthet som oppstår tenker jeg at avhenger av ting vi mennesker normalt ikke kan styre (hvilken sæd-celle befrukter hvilket egg, blant annet). Kanskje er det tilfeldigheter inne i bildet, eller kanskje kunne ikke verden ha utviklet seg på en annen måte enn den faktisk har gjort.
Formlene for hvordan elementær-partikler beveger seg resulterer i sannsynligheter for at en partikkel befinner seg på et bestemt sted til en bestemt tid. Hvis ikke man kommer opp med bedre teorier der man ikke har denne innebygden usikkerheten, vil jeg jo tro at det betyr at det som skjer i verden ikke er “forutbestemt”, og at hvis universet kunne utvikle seg fra samme start-konfigurasjon én gang til, ville resultatet blitt forskjellig hver gang.
Men du har selvfølgelig rett i at nå er terningen trillet, og det er 100% sikkert at jeg lever. Flaks for meg!
Takk for svar, samt større kommentarboks. ^_^
Glemte å inkludere at det er min forutsetning at det ikke finnes reell usikkerhet. Selv om jeg nevnte teorien om multiverset i en annen kommentar, så verken liker jeg eller tror jeg på den. Jeg forstår ikke nok fysikk til å argumentere mot teorien om multiverset matematisk, så jeg kan jo ikke fastslå at det ikke finnes reell usikkerhet. Men usikkerhetsprinsippet kan jeg kommentere. Grunnen til usikkerhet for den andre faktor når du måler tid eller sted er jo at en elementærpartikkel ikke er et fint lite punkt. Et elektron er ikke en liten ball som er enten her eller der – det er for lite til å ha en visuell form, og usikkerheten handler om å få målt tid og lokalisering samtidig. Usikkerheten i måling kommer altså av naturen til elektronet, men den underliggende naturen må være fullstendig logisk i seg selv. Jeg mener det er bakvendt å tenke at elektronet eksisterer på flere steder samtidig – en elementærpartikkel er ikke en egentlig partikkel. Jeg tror det er feil å tenke at flere universer eksisterer i uendelig superposisjoner, manifestert ved observering. Jeg tror det handler om begrensinger av å forstå hvordan naturen oppfører seg logisk og deterministisk. Om man tar utgangspunkt i at verden er en bestemt masse på et bestemt sted, så tenker man bakvendt og vil ledes til å tro på teorien om multiverset. Man kan ikke ta utgangspunkt i rom og tid, og skape universer ut i fra vår besettelse at rom og tid er virkeligheten. Rom og tid er ikke den ultimative virkelighet – virkeligheten er den ultimative virkelighet, og rom og tid er opplevde aspekt av virkeligheten.
Du skriver selv at du ikke tror på multiverset. Og vi har funnet ut at om du ikke legger til grunn at det eksisterer tilfeldigheter, så er innlegget ditt feilaktig. For å forsvare ditt innlegg må du altså forutsette at universet utvikler seg tilfeldig, og av en annen grunn enn teorien bak multiverset.
Þormóðr: Reell usikkerhet og teorien om multiverset er ikke det samme selv om teoriene stammer fra samme formler. Selv om det skulle være riktig at formlene innebærer at det finnes reell usikkerhet, behøver ikke teorien om multiverset dermed å være riktig. Kanskje er ingen av tolkningene riktig, kanskje er én av dem riktig, eller kanskje begge. Jeg tror på usikkerhets-tolkningen, men ikke multivers-tolkningen.
OK! Jeg kan egentlig ikke nok relevant fysikk til å diskutere dette. Det er legitimt av deg å snakke om sannsynlighet når du tror på usikkerhets-tolkningen.
Jeg hadde feil i å protestere mot din bruk av sannsynlighet. Men jeg tror ikke jeg kunne vært meg på et annet tidspunkt eller i en annen form. Jeg tror selvet er en unik utvikling. Et engangstilfelle.
Ja, det er utrolig når du tenker over det. Jeg har faktisk vært inne på det der før; at det er rart jeg ikke ble født et annet sted når det er så utrolig mange andre land enn Norge. Det er jo en minimal sjanse for at jeg skulle komme til akkurat her sett i forhold til hvor stor verden er, og Norge er jo bare et lite land. Det er også utrolig at akkurat mine foreldre møtte hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg er til, derfor er jeg så redd for at noe plutselig skulle skje. Livet er jo veldig skjørt, og det skal ikke mye til før det er ødelagt. Jeg synes det er rart hvordan organene fungerer. Alt er så komplekst. Det er så mye en tenker over :p