haakonsk's blog

Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den “kyniske” liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?

Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.

– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community

Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.

Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?

La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

– Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)

Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. ¹⁾ Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre “gode” ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.

En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomier, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.

Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.

David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.

Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?

The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about differences at all.

– David Henderson

Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.

Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)

Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):

The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.

David Henderson forklarer:

Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people’s lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.

Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. ²⁾ Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). ³⁾

Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at “[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man“. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?

¹⁾ Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.

²⁾ I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.

³⁾ Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.

Hvorfor risikerer flyktninger fra Syria livet i overfylte båter for å krysse Middelhavet i håp om å komme seg til Europa når en flytur med Norwegian er billigere og mer behagelig enn den livsfarlige båtturen over havet? Grunnen er, som Hans Rosling forteller i videoen under, at EU krever at flyselskapene betaler retur-billetten hvis flyktningene senere blir sendt tilbake til hjemlandet. Flyselskapene risikerer altså å tape mye penger hvis de flyr flyktningene til Europa.

Dermed blir det de “kyniske” menneskesmuglerne som må trå til for å hjelpe flyktningene.

Men hvem er egentlig mest kyniske? Menneskesmuglerne som gir flyktningene en sjanse til å komme til Europa eller europeiske politikere som gjør det så vanskelig som mulig for dem å komme hit?

Én av grunnene til at europeiske politikere ikke vil at det skal komme så mange flyktninger til Europa er at flyktningene kan gi staten høye utgifter og ikke så mye inntekter.

Jeg er tilhenger av friborgerskap, det vil si at jeg mener det burde være tillatt å melde seg ut av statsvelferden, slik at man stort sett ikke betaler skatt mot at man heller ikke får noe særlig tilbake fra staten. Som friborger må man ta ansvar for sitt eget liv, og hvis man trenger hjelp, må man søke hjelp hos private, ikke hos staten.

Flyktninger som kommer til Norge kunne også blitt friborgere. Da hadde de ikke nødvendigvis vært en kostnad for staten, og det ville ikke vært noen øvre grense for hvor mange flyktninger som kunne kommet hit. Det ville da vært opp til private (vanlige mennesker og organisasjoner) å hjelpe flyktningene med å finne seg jobb, et sted å bo og med å integrere seg. Da hadde det heller ikke vært noe problem for flyselskapene å selge billetter til flyktninger.

I media har det kommet tydelig frem at det er mange som ønsker å hjelpe flyktningene. Det har vært et utrolig engasjement! Petter Stordalen tilbyr hotellrom, mens andre ville invitert flyktninger hjem til seg. Folk gir klær og andre nødvendigheter. Noen drar til og med til Middelhavet for å hjelpe der. Jeg vil derfor tro Norge med en liberalistisk eller friborgerskap-løsning kunne og ville tatt imot vesentlig flere enn de 8000 flyktningene det snakkes om i media.

Og: Det hadde ikke vært nødvendig å finansiere flyktninghjelpen ved å ta penger (via skatt) fra de som ikke mener Norge bør ta imot flyktninger. Som en stor tilhenger av frivillige løsninger mener jeg det i seg selv er positivt og viktig.

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Mange som kaller seg sosial-liberale, sosialistiske liberalister, anarkokommunister, etc. påstår det er fullt mulig å ha et frivillig sosialistisk samfunn i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet. At man kan ha frivillig sosialisme under et liberalistisk system av individuell frihet. Men, å frivillig organisere seg slik at man tar vare på de som har lite er et produkt av det frie markedet; det er frivillighet – ikke sosialisme.

Sosialistene ønsker å fjerne eiendomsretten. Dette er ikke tillatt i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet, og de må dermed operere sosialistisk innenfor et system av eiendomsrett og på egen eiendom. Dette kan jeg ikke se for meg at mange sosialister er villige til å kalle sosialisme.

Sosialisme innebærer omfordeling ved bruk av makt, og hele samfunnet må være sosialistisk for at det skal fungere, i følge dem selv. Dette er tvungen likhet, det motsatte av individuell frihet.

“Sosialisme” under eiendomsrett og uten bruk av tvang er ikke sosialisme. Det er simpelthen bare individuell frihet.

Problemet er at sosialistene forsøker å kapre begrepet solidaritet og sier at det nødvendigvis handler om sosialisme hver gang man bryr seg om hverandre. Dette er selvsagt ikke riktig. Om det er dette man mener med “sosialistisk liberalist” bør man heller begynne å kalle seg “medmenneskelig liberalist” eller “liberalist som ønsker å ta vare på de svake”. Dette handler altså ikke om at man er “sosialistisk liberalist”, men at man er en liberalist som har gitte personlige verdier som går på likhet, solidaritet og selvoppofrelse. Dette er selvsagt helt legitimt, men det er ikke sosialisme.

Du blir ikke sosialist av å utvise solidaritet.

På byen forrige helg kom jeg i diskusjon med en jente fra Nord-Norge. Vi kom “tilfeldigvis” inn på temaet politikk, og jeg fortalte at jeg mente private løsninger var bedre enn offentlige løsninger, og at staten derfor på sikt helst burde fjernes helt. Etter en stund hisset hun seg plutselig veldig opp, ganske ut av det blå, egentlig, og hun ble nærmest sint på meg!

Men tenk på alt vi får igjen fra staten, tenk kor bra vi har det!
Tenk kor heldig vi e som får fødselspermisjon når vi får barn!
Og du vil fjerne detta? Du e så egoistisk!

Ikke helt ordrett, selvfølgelig, og mulig jeg bomma litt på den nordnorske grammatikken, men det var i hvert fall dette som var essensen. Jeg ga ikke uttrykk for noen tilsvarende sinte følelser der og da siden det er noe som sjelden fører til at motparten blir overbevist. Nå klarte jeg uansett ikke å overbevise henne, da… Når noen har så ekstremt sterke følelser for et tema som hun tydeligvis hadde, skal det nok en del til for å få vedkommende til å mene noe annet.

Egoistisk? Ja, jo, jeg er forsåvidt egoistisk. I hvert fall så prøver jeg å handle i min egeninteresse – som de fleste andre. Men jeg har det forsåvidt ganske bra, og selv om jeg ikke liker å betale skatt, har jeg faktisk ingen sterke følelsesmessige reaksjoner mot det. Men hvis alle skal få det like bra som meg eller helst bedre, og man ser på hvilke mekanismer som understøtter en best mulig samfunnsutvikling, tror jeg man skal ha en ganske så kreativ logisk sans for å klare å argumentere for at statlige løsninger er bedre enn private (eventuelt bare ha gått på statlig skole i 10-15 år).

Uansett, denne nordnorske jenta er ikke den eneste som har hatt som innvending at vi får så mye tilbake fra staten, så jeg blir ikke overrasket om dette er en type tankegods svært mange nordmenn innehar. Så hvor mye får vi egentlig tilbake fra staten? Og hvor mye betaler vi?

Hvor mye vi betaler regnet jeg på i forrige blogginnlegg, og svaret er omtrent halvparten av inntekten. Jeg vil si det er ganske mye… Tjener du totalt 500.000 kr i året og du har et forholdsvis normalt forbruksmønster, går ca 250.000 av disse kronene til staten. Jobber du i 40 år, har du gitt staten inntekter på 10 millioner kroner i dagens kroneverdi. Er du helt sikker på at det ikke hadde vært bedre om du selv fikk bestemme hva de pengene skulle brukes til? Du hadde vel ikke betalt 250.000 kr i året til et privat firma uten å vurdere nøye om du fikk valuta for pengene? Hadde du gjort en like nøye vurdering av hva skattepengene dine gikk til, tviler jeg på at du hadde betalt dem med like stor glede som idag.

Mener du for eksempel det er greit at dine skattepenger finansierer krig, korrupte diktatorer, et trygdesystem som gjør at folk blir fanget i systemet og ikke klarer å komme seg ut av trygdefellen, et skolesystem som bare passer for gjennomsnittseleven og en elendig eldreomsorg som, selv om den tilbys gjennom staten, koster opp mot 85% av inntekten til de eldre?

Hadde vi sluppet å betale 10 millioner kroner til staten, hadde antageligvis de fleste hatt råd til å ta seg fri uten lønn noen måneder uten at det var et stort problem. Jeg vil si det er trist at staten, ved å ta en så stor andel av folks lønn, gir folk så dårlig råd at de blir nødt til å be staten om hjelp når de i en liten periode etter å ha fått barn ikke ønsker eller har muligheten til å jobbe. ¹⁾

Mange familier har idag ikke råd til særlig mer enn nødvendige utgifter. Tenk så mye bedre økonomi disse kunne hatt hvis de selv fikk beholde alt de tjente!

Det er heller ikke bare dine egne skatteutgifter som gjør at du får dårligere råd. Det at andre også betaler skatt, fører til at prisene på varer og tjenester blir høyere enn de ellers ville vært. Er skattenivået i Norge 50%, betyr det at du må jobbe fire timer selv for å få råd til å kjøpe én times arbeid fra en som tjener det samme som deg. ²⁾ Ikke så rart da at det er dyrt med håndverkere.

Riktignok ville vi måttet betale selv for noe av det staten finansierer idag, men prisen på disse tingene ville, på grunn av sløsing og ineffektivitet i offentlig sektor, vært vesentlig lavere om vi betalte for dem selv. Ifølge (David) Friedman’s Law koster ting nemlig ca dobbelt så mye når staten tilbyr dem som når private gjør det. Hvis staten tar fra deg 250.000 kroner per år i skatter og avgifter, “forsvinner” altså ca 125.000 av dem bare fordi staten gjør ting så mye mindre effektivt enn private.

Og enda viktigere er det kanskje at den manglende konkurransen mellom tilbydere fører til at man i et statlig monopol ikke får den store forbedringen man over tid får i et konkurranseutsatt marked.

Tenk så mye bedre vi kunne hatt det om ikke staten ødela incentivene våre for å gjøre verden til et bedre sted for alle!

¹⁾ Og for de som likevel er avhengig av å få penger på konto hver måned, ville det helt sikkert vært mulig å kjøpe en slags forsikring som sikret dem det. Og hadde de ikke hatt råd til forsikring, kanskje til og med noen mennesker (kanskje gjennom en eller annen organisasjon) hadde hjulpet dem, helt frivillig. Hvis vi hadde sluppet å betale skatt, hadde jo de aller fleste hatt mye bedre råd enn idag, og ville garantert donert mer til veldedige organisasjoner.

²⁾ Er skattenivået i Norge 70%, som Onar Åm tok utgangspunkt i, ville vi ha måttet jobbe 11 timer selv for å få råd én times arbeid fra en som tjener det samme som oss. Men Onar har nok overdrevet skattenivået i Norge litt, som jeg også argumenterte for i forrige innlegg.

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Det ble i en dokumentar om terrorangrepet den 22.07.2011 sagt om ABB at han “eide Utøya”. Bakgrunnen for dette var at han fysisk dominerte de andre menneskene der og i effekt tok kontroll over området.

Og det er helt riktig. Fysisk dominans er grunnleggende for å kunne kalle seg eier av eiendom. Dette kan ved første øyekast virke som et problem, og det kan det også være, som på Utøya. Problemet er riktignok ikke den fysiske dominansen i seg selv, men det at dominansen i utgangspunktet er vilkårlig (tilfeldig) – det vil si at den sterkeste kan ta det han vil ha. Enten det er stater eller kriminelle individer og organisasjoner er det i bunn og grunn slik at den fysiske dominansen som utøves er fullstendig vilkårlig.

Måten å unngå dette på er ved å følge ikke-aggresjonsprinsippet (NAP), som sier at det kun er i forsvar av egen person og eiendom at man legitimt kan bruke makt mot andre mennesker, da som svar på deres fysiske aggresjon. Ikke-aggresjonsprinsippet utgjør grunnlaget for et sivilisert samfunn. I et slikt samfunn står mennesker fritt til å forsøke å tilfredsstille egne behov, og de kan søke å få et bedre liv ved å tjene andre menneskers interesser. I et fritt samfunn er man nødt til å gjøre eller lage noe som har verdi for andre for å kunne skaffe seg goder selv, og man kan bytte det bort til en pris begge kan enes om i en handel hvor begge parter opplever at de vinner på det.

Den eneste måten å oppnå dette på er ved å håndheve eiendomsretten, som da er en forlengelse av retten til liv og selveierskap. Eiendomsretten innebærer at ingen fysisk kan krenke andre menneskers eiendom, hvor eiendom er noe som er satt i en form for produktiv bruk, og som man dermed har eksklusiv, fredelig kontroll over. Eiendomsretten innebærer da også implisitt at man legitimt kan bruke makt mot de som krenker din rett til eiendom, selveierskap eller liv. Det finnes ingen annen legitimering av maktbruk enn dette, og det er dette eiendomsretten etablerer.

Eiendomsretten, sammen med de åpenbare rettighetene til selveierskap og liv, er det eneste som kan stoppe vilkårlig fysisk dominans over fredelige mennesker og krenkelse av deres person og eiendom. Uansett om det er snakk om ideologer som ønsker å endre samfunnet i sitt bilde, eller direkte kriminelle som søker personlig vinning, så er virkemiddelet deres vilkårlig bruk av makt mot fredelige mennesker. Eiendomsretten er altså regulatoren som muliggjør fredelig samarbeid, og håndhevelse av denne utgjør kjernen av det siviliserte samfunnet.

Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.

Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:

Privat:

• Kunden betaler.
• Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
• Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.

Offentlig:

• Liten eller ingen direkte betaling.
• Tvungen indirekte betaling (skatt).
• Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.

Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper, er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.

Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi ville med.

Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil “få det bedre” etter handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er i hvert fall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game, og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar til å øke folks levestandard! Når man har  tvungen “handel”, som når staten krever inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.

Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill – det er fortsatt for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.

Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger. Det er derfor synd at ordet “privat” ser ut til å ha blitt et negativt ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?