Category: Libertarianism

Libertarians want to severely reduce the size of government. Some libertarians even want to eliminate governments altogether.

To most people that probably sounds crazy. What in the world are they thinking, you may wonder. Well, I’ll try to explain.

The reasons why people want smaller governments fall into two main categories; moral and consequentialist. For libertarians, these two types of arguments lead to the same conclusion – that libertarianism is the superior political system. As Murray Rothbard put it, the utilitarian and the moral, natural rights and general prosperity, go hand in hand.

The moral argument
There are several similar versions of the moral argument. I like to argue that all interpersonal relationships should be voluntary – you shouldn’t be allowed to force someone to do something they don’t want. Naturally, this also means you shouldn’t be allowed to take something that belongs to someone else. You as an individual person shouldn’t be allowed to do that, and a large group of people, e.g. the government, shouldn’t be allowed to do so either, even though a majority should think it’s okay. Taxes are thus immoral, according to this argument, unless you have a voluntary contract with the government where you agree to paying taxes.

That’s all I wanted to say about the moral argument for now. People have different kinds of morals, and not everyone will find the libertarian moral argument compelling. So what I really want to focus on in this article are the consequentialist arguments.

Many – perhaps most – libertarians believe the government does more harm than good. Of course, that’s a statement that’s hard to prove or disprove, but I think David Friedman has done a good job of substantiating this claim in his book The Machinery Of Freedom. I’m going to include several quotes from The Machinery Of Freedom below.

Following are what I think are the best consequentialist arguments for libertarianism.

Competition is better than monopoly
If the goal is to give consumers the best possible products and services at affordable prices – greater prosperity, in other words – then competition is better than monopoly. New companies will try to steal your customers by making a better or cheaper product. To be able to compete, you will have to improve as well. The more elements of monopoly there are, the more one loses this very important incentive for progress.

Strangely, many people argue that an unregulated market economy always leads to monopoly. David Friedman, in the chapter Monopoly I: How To Lose Your Shirt in The Machinery Of Freedom, explains really well the difficulties of maintaining a monopoly in a free market. He concludes:

Monopoly power exists only when a firm can control the prices charged by existing competitors and prevent the entry of new ones. The most effective way of doing so is by the use of government power. There are considerable elements of monopoly in our economy, but virtually all are produced by government and could not exist under institutions of complete private property.

That’s not to say you can’t have elements of monopoly in a free market. In many cases one single firm can have a dominating position, but in a free market that’s actually not such a terrible situation because, unlike for government-created monopolies, there is potential competition:

Even a natural monopoly is limited in its ability to raise prices. If it raises them high enough, smaller, less efficient firms find that they can compete profitably. […] [The natural monopoly] can make money selling goods at a price at which other firms lose money and thus retain the whole market. But it retains the market only so long as its price stays low enough that other firms cannot make a profit. This is what is called potential competition.

– David Friedman, The Machinery Of Freedom, Chapter 6: Monopoly I: How To Lose Your Shirt

Faster development of medical drugs
One of the most heavily regulated areas of Western society is health and medicine. People don’t want the drugs they’re taking to be dangerous, so they want government to approve drugs that are safe. That probably has had the intended effect of making the drugs that are on the market more safe. However, there are huge hidden costs, as this strategy does not minimize the number of deaths.

Regulators really don’t want to approve an unsafe drug – that’s very understandable, so they try to be cautious, and so instead of approving the drug, they sometimes ask for more tests and documentation. In some cases that may be the right thing to do. In others it may not. If a new effective drug is being delayed by the approval process, people who could have been saved will die waiting for the drug to be approved:

[I]n 1981 […] the [Food and Drug Administration (FDA) – the federal agency in charge of approving medical drugs in the US] published a press release confessing to mass murder. That was not, of course, the way in which the release was worded; it was simply an announcement that the FDA had approved the use of timolol, a ß-blocker, to prevent recurrences of heart attacks.

At the time timolol was approved, ß-blockers had been widely used outside the U.S. for over ten years. It was estimated that the use of timolol would save from seven thousand to ten thousand lives a year in the U.S. So the FDA, by forbidding the use of ß-blockers before 1981, was responsible for something close to a hundred thousand unnecessary deaths.

-David Friedman, The Machinery Of Freedom, Chapter 21: It’s My Life

If the government did not regulate drugs, it’s very likely that private firms would be created that could rate the drugs made by the drug companies, for a fee. This is how it works in many other areas. These firms would then compete with each other, and it would be extremely important for them that people trusted them. Too many mistakes and they’re out of business. So they, too, need to be cautious, but at the same time, drug companies want them to be fast and affordable, so they also have an incentive not to be overcautious. See this video for a better explanation:

It wouldn’t be forbidden to sell unrated drugs or drugs with a really bad rating. However, people would know that there are big risks associated with those drugs. But when a potentially dangerous drug has the potential to save your life, the risk is probably worth it. It would be for me, anyway.

Government agencies aren’t as agile as private firms need to be, since private firms generally want to keep up with the competition. The Food and Drug Administration (FDA), is no exception. According to Peter Huber, author of The Cure in the Code: How 20th Century Law Is Undermining 21st Century Medicine:

The FDA is still largely stuck in trial protocols that do not let us exploit fully our ability to tailor drugs precisely to the patient’s molecular profiles. The only way you can find out how a drug is going to interact with different profiles is actually to prescribe it to the patients. The FDA is still very much anchored in what are called randomized blind protocols. There’s no learn-as-you-go process in the early trials, where you learn about the different ways that different patients can respond to the same drug and then refine the way you prescribe that drug.

[…]

[T]he protocols these institutions are using, they’re now 50 years old. I think agencies develop some inertia. They get very good at doing something they’ve done for a long time and, when revolutionary change occurs, it’s difficult to adapt.

Although I believe that a libertarian society in most ways would be better than what we currently have, I actually have a good life. I really can’t complain. But others ¹⁾ aren’t so lucky. I am getting older, though, and medical science still can’t cure every disease, or aging itself. Eventually, all diseases and even aging will be cured, but until then, one of my biggest concerns is that I’ll get a deadly disease that’s presently incurable.

People older than me will generally be in a worse position than I’m in when it comes to their health. And if science and technology moves too slow, even young people will eventually get to the point where their health becomes a problem. To put it bluntly, they may die… That’s the reason I think it’s so important that science and technology moves forward as fast as possible; the sooner we can cure all diseases and aging, the more people can be saved, allowing them to live for thousands of years or more in excellent health (if they want).

About 100,000 people die every day from aging or age-related diseases. So just a small speed-up of the research process can result in millions of lives saved. Equivalently, just a small slow-down of the research process can result in millions of lives lost. As you probably remember, David Friedman said that the FDA indirectly confessed to mass murder by delaying approval of a drug that was obviously safe. I suspect that the effect of medical drug regulation and other governmental regulations that slow down technological progress are orders of magnitude bigger than that.

If progress has been slowed by just a handful of years, we’re looking at about 200 million lives that could potentially be saved worldwide, but won’t be.

Until now, we’ve talked about the number of lives lost. However, a better measure would probably be the number of life-years lost. If something causes one person to die ten years prematurely, that’s 10 life-years lost. If something causes 100 people to die one year earlier, that’s 100 life-years lost. The more life-years that are lost, the worse.

For the 100,000 people who died because they couldn’t get ß-blockers, the average number of extra years they would have lived with ß-blockers, would probably be somewhere between 1 and 10 (on average). However, people who are alive and can take advantage of effective rejuvenation therapies when they’re developed, could easily live for thousands of years. And while the quality-of-life of the people who could have lived a few extra years with ß-blockers might be relatively low, I expect most people who are alive in a highly technologically advanced post-aging world to be quite happy (since psychological problems such as depression probably also can be treated very well at that point).

Less war
Fighting wars and killing people in foreign countries is arguably the worst thing governments do – at least one of the most brutal. I certainly don’t want to pay so that the Norwegian government can bomb other countries (which they did in Libya a few years back) – I find that highly immoral, but as long as I want to live in the country where I was born, I don’t have much of a choice – I can either pay my taxes or go to jail.

Wars are very expensive, though, so why are they fought?

Does the average American gain something from his government’s wars in the Middle East? It’s hard to think of even a single benefit for the average American. There are lots of costs, though. Most obviously it costs a lot of money, which are paid by the American taxpayers. Bombing people makes the families and friends of the victims angry, it’s thus making a lot of enemies for the US, raising the risk of terrorist attacks. The higher risk of terrorist attacks is the reason for comprehensive security measure at e.g. airports, which is an inconvenience – thus a cost – to law-abiding citizens. The security measures aren’t free money-wise either, so they naturally lead to higher airfare prices.

If wars in foreign countries are a net cost to Americans, it may seem strange that they’re fought in the first place. But even though wars aren’t a benefit overall, that doesn’t mean nobody benefits. The weapons producers obviously have a lot to gain, so it’s in their interest to lobby politicians to buy weapons from them. This is one aspect of the so-called military-industrial complex. From wikipedia’s article on war profiteering:

The phrase “military-industrial complex” was coined by President Dwight D. Eisenhower in his 1961 Farewell Address. This term describes the alliance between military leaders and arms merchants. Military officials attempt to obtain higher budgets, while arms manufactures seek profit. President Eisenhower warned the American people that going to war might not serve the interest of the nation, rather the institution of the military and weapons-producing corporations. The Iron Triangle comes into play here due to war profiting industries who make financial contributions to elected officials, who then distribute taxpayer money towards the military budget, which is spent at the advantage of arms merchants. The military-industrial complex allows for arms-producing corporations to continue to accumulate significant profit.

This means that the people who decide that their country should go to war (politicians) are not the same people who are paying for the war (taxpayers). That’s a problem because it may lead to more wars being fought than what’s strictly necessary in order to defend the country, as we’ve seen in the case of the US, some European countries, and probably many other countries.

Now, try to imagine a society with no government. You can think of it as pretty similar to today’s society, except that the useful tasks that are today performed by the government would be provided by private firms or charities that people choose to be customers of/pay money to. Such a society, where there is no government, private property is respected and you have freedom of association, is called anarcho-capitalist.

Perhaps the best way to see why anarcho-capitalism would be so much more peaceful than our present system is by analogy. Consider our world as it would be if the cost of moving from one country to another were zero. Everyone lives in a housetrailer and speaks the same language. One day, the president of France announces that because of troubles with neighboring countries, new military taxes are being levied and conscription will begin shortly. The next morning the president of France finds himself ruling a peaceful but empty landscape, the population having been reduced to himself, three generals, and twenty-seven war correspondents.

We do not all live in housetrailers. But if we buy our protection from a private firm instead of from a government, we can buy it from a different firm as soon as we think we can get a better deal. We can change protectors without changing countries.

– David Friedman, The Machinery Of Freedom, Chapter 30: The Stability Problem

Democratic governments need consent, or at least not too much opposition, from the citizens in order to start wars. Since the real reasons to start wars have more to do with money and power than humanitarian goals, politicians have to lie to the public to get their consent. In Iraq, they lied about Saddam Hussein having weapons of mass destruction. On other occasions, supposed chemical weapons attacks have been used as the excuse.

It would also be more difficult to get consent from the governed if taxes had to be raised to finance each new war. Therefore wars aren’t exclusively financed by taxes. According to Matthew McCaffrey in a talk about the economics of war, governments also finance wars through borrowing and inflation. Inflating (or increasing) the money supply (printing money) is something governments can do since they control the country’s currency and money system. ²⁾ Inflation eventually leads to higher prices, but this is a cost that’s much less visible to people than direct taxes. McCaffrey talks about war financing at 17:54 – 25:00 and 31:53 – 36:33 in his talk about the economics of war.

I should mention that the number of people killed in war has declined lately. Since 1946 the number of war deaths has been at an historical low, and the period since 1946 has been called The Long Peace. The atom bomb was developed during World War II – not long before 1946 – and no two countries with atomic bombs have ever fought a war with each other. So one of the reasons for The Long Peace could be the deterrent effect of the atomic bomb. As Yuval Noah Harari writes in the book Homo Deus:

Nuclear weapons have turned war between superpowers into a mad act of collective suicide, and therefore forced the most powerful nations on earth to find alternative and peaceful ways to resolve conflicts.

In addition, Harari emphasizes the fact that the world has been moving from a material-based economy into a knowledge-based economy:

Previously the main sources of wealth were material assets such as gold mines, wheat fields and oil wells. Today the main source of wealth is knowledge. And whereas you can conquer oil fields through war, you cannot acquire knowledge that way. Hence as knowledge became the most important economic resource, the profitability of war declined and wars became increasingly restricted to those parts of the world – such as the Middle East and Central Africa – where the economies are still old-fashioned material-based economies.

(Some libertarians want to have a strong military, so the less war argument – at least in the form expressed here – may not apply to all brands of libertarianism.)

Open borders and free trade

According to economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. […] We are talking about trillions of dollars of extra wealth creation, year after year.

– Bryan Caplan, The Case for Open Borders

So, luckily for libertarians, we’re generally in favor of open borders. We also want smaller governments, so we don’t want governments to give money to immigrants. However, private individuals, charities etc may still help those who can’t find work or are otherwise struggling.

The main reason wealth creation would go so much up with open borders is that it’s easier to be productive in more developed countries. As Bryan Caplan has said, If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either. An article in The Economist explains:

Workers become far more productive when they move from a poor country to a rich one. Suddenly, they can join a labour market with ample capital, efficient firms and a predictable legal system. Those who used to scrape a living from the soil with a wooden hoe start driving tractors. Those who once made mud bricks by hand start working with cranes and mechanical diggers. Those who cut hair find richer clients who tip better.

[…]

And the non-economic benefits are hardly trivial, either. A Nigerian in the United States cannot be enslaved by the Islamists of Boko Haram.

Most of the benefits of open borders go to the people who move from poor countries and their families (since many emigrants send money back to them). A policy of open borders is thus a policy that will reduce global inequality. However, according to the same Economist article, people in rich countries would see more poverty – they “would see many more Liberians and Bangladeshis waiting tables and stacking shelves”, but their poverty in a rich country would be “much less severe” than in their home country.

Many people – even some libertarians – worry that crime rates will go up, but, according to the article:

If lots of people migrated from war-torn Syria, gangster-plagued Guatemala or chaotic Congo, would they bring mayhem with them? It is an understandable fear (and one that anti-immigrant politicians play on), but there is little besides conjecture and anecdotal evidence to support it. Granted, some immigrants commit crimes, or even headline-grabbing acts of terrorism. But in America the foreign-born are only a fifth as likely to be incarcerated as the native-born. In some European countries, such as Sweden, migrants are more likely to get into trouble than locals, but this is mostly because they are more likely to be young and male. A study of migration flows among 145 countries between 1970 and 2000 by researchers at the University of Warwick found that migration was more likely to reduce terrorism than increase it, largely because migration fosters economic growth.

Open borders should also apply to trade, of course. There shouldn’t be any tariffs or import quotas. Trade restrictions help certain industries in the country that imposes them, while hurting their foreign competitors, but it only helps certain industries – most people are harmed by higher prices and fewer alternative products.

Almost all economists, whether libertarian or not, actually agree that free trade would be better than protectionist policies when it comes to raising people’s standard of living. Milton Friedman talks about free trade and this agreement among economists in the video below, where he says:

We call a tariff a protective measure. It does protect – it protects the consumer very well against one thing. It protects the consumer against low prices. And yet we call it protection. Each of us tends to produce a single product. We tend to buy a thousand and one products.

So why don’t all countries have free trade? It’s because of the internal logic of the political marketplace where concentrated interest groups have more power to influence policies than the general public, which is a dispersed group with less to gain than the special interest in each particular case.

No war on drugs
The use of recreational drugs often has negative health consequences for the user. That’s one of the reasons why many people don’t want them to be legal.

But according to libertarianism, there shouldn’t be laws against doing things that don’t harm others. So-called victimless crimes shouldn’t be crimes at all.

Not punishing victimless crimes will free up time and resources for the legal system to focus on more serious offenses. But the war on drugs has so many other bad consequences in addition. Kurzgesagt – In a Nutshell, in the video embedded below (3:01) explains:

Prohibition may prevent a certain amount of people from taking drugs, but in the process it causes huge damage to society as a whole. Many of the problems we associate with drug use are actually caused by the war against them.

For example prohibition makes drugs stronger. The more potent drugs you can store in as little space as possible, the more profit you’ll make. It was the same during alcohol prohibition which led to an increased consumption of strong liquor over beer.

The prohibition of drugs also led to more violence and murders around the world. Gangs and cartels have no access to the legal system to settle disputes so they use violence. This led to an ever-increasing spiral of brutality. According to some estimates, the homicide rate in the US is 25 to 75 percent higher because of the war on drugs, and in Mexico, a country on the frontline, an estimated 164,000 have been murdered between 2007 and 2014, more people than in the war zones of Afghanistan and Iraq in the same period, combined.

But where the war on drugs might do the most damage to society is the incarceration of nonviolent drug offenders. For example, the United States, one of the driving forces of the war on drugs, has 5% of the world’s total population but 25% of the world’s prison population largely due to the harsh punishments and mandatory minimums.

Minorities suffer because of this. Especially, African-Americans make up 40% of all US prison inmates, and while white kids are more likely to abuse drugs, black kids are 10 times more likely to get arrested for drug offenses.

No welfare trap
One of the first things that comes to mind if you’re going to find arguments in favor of having a government is probably that we obviously need a government to take care of the poor and needy. But I don’t think it’s that obvious.

A question one should ask in this regard is whether the poor would be helped in the absence of a government. With a very small government or no government at all, people would keep most or all their earnings for themselves, meaning they can decide exactly how to spend it (or save it). Today, a lot of working people struggle to make ends meet. Keeping what they now pay in taxes would help their economic situation even though they would have to pay for services out of pocket, that are today paid for by taxes. The reason they would have more left over is that prices would get lower in a more competitive market, and because there’s an overhead to collecting taxes.

Even today, with such high taxes and an expectation that it’s the government that’s responsible for helping the poor, people still give money to charitable organizations. Especially Americans are exceptionally generous. If people had more money left over, obviously more money would also be donated to charities.

Most of the people who donate would be interested in giving money to those organizations that were best at helping. Not that many people would be interested in researching which organizations were most effective at helping, though, but some definitely would, and their conclusions might reach the general public through the media. There would thus be competition between charitable organizations. Those that were best at helping would tend to get the most money.

With such a strong incentive to help effectively, one would expect these organizations to give better help than what the government, which is a monopolist, does today.

And when we look at how governments do try to help poor people, we see that there’s ample room for improvement. Often there’s an abrupt cut-off in money paid when earnings exceed a certain limit. This means that working more or getting a raise will cause total income to go down, which gives a strong incentive to not accept the raise or work more hours. This effect is called the welfare trap, because it traps people in relative poverty. It makes it harder to get out of poverty because in order to do so, you typically have to accept a temporary decline in income.

It’s pretty obvious that welfare traps are bad, so in a competitive market for welfare services, the necessary effort would surely be put in to get rid of welfare traps. Also, the best way to help poor people is to enable them to make their own living, so when welfare organizations are evaluated, how well they do this would be an important criterion. It should also be in the welfare organization’s own interest to enable their clients to make their own living, since doing so means they can pay out less money.

From my home country, Norway, we have another example of governments trying to help, but not doing it very well. People who’ve had a paid job earlier, but are now unemployed, can get money from a governmental organization called NAV. However, in order not to get their unemployment benefits cut, NAV clients need to attend various courses while they’re unemployed. Fair enough. However, there aren’t that many different courses to choose from, and for some of the courses it can be hard to get a spot. Many then end up taking a job search training course that lasts for six months. From what I understand, it’s not a very good course… People who have been unemployed for a long time often end up taking the course several times since they can’t get spots in more relevant courses. This seems like a terrible waste of time – and taxpayer money. There’s got to be a better way to help!

I’m not going to pretend to know what the exact best way to help is. But what I do know is that in a competitive market, it’s easier to discover the good solutions.

Freedom makes us happy

[T]he value to individuals of being able to run their own lives is typically greater than the value to anyone else of being able to control them – or in other words, […] increases in liberty tend to increase total utility.

– David Friedman, The Machinery Of Freedom, Chapter 42: Where I Stand

A libertarian society is a tolerant society. A society that doesn’t have laws against any voluntary/peaceful actions has proven that its citizens are mostly tolerant people who accept that other people have different priorities than themselves.

In a tolerant society people who are a little bit different than everyone else has a better chance to thrive. They can follow their dreams and desires and do what they want with their lives to a greater extent than in other types of societies. Thus, it’s very likely that people on average would be happier in a libertarian society than in other, less tolerant, ones.

 

So, that was my list of the seven best consequentialist arguments for being a libertarian. Do you agree that these are good arguments? Are there other arguments I should have included? Don’t agree at all? Then, what are your best arguments for not being a libertarian? Let me know in the comments.

---

¹⁾ Others could be sick or old people, people living in war zones, people who can’t get out of poor countries, or those that have been imprisoned for victimless crimes, for example.

²⁾ We’ll see if decentralized cryptocurrencies like Bitcoin can do something about that.

Her har jeg satt sammen de fire siste blogginnleggene jeg har skrevet til ett innlegg, siden de hadde samme overordnede tema.

Del 1: Det frie markedet gjør oss til bedre mennesker

Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den “kyniske” liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?

Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.

– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community

Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.

Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?

La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

– Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)

Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. ¹⁾ Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre “gode” ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.

En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomierer, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.

Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.

David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.

Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?

The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about differences at all.

– David Henderson

Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.

Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)

Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):

The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.

David Henderson forklarer:

Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people’s lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.

Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. ²⁾ Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). ³⁾

Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at “[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man“. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?

---

¹⁾ Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.

²⁾ I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.

³⁾ Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.

Del 2: Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger

Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?

Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, ¹⁾ men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.

Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.

Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på – ikke norske politikere.

Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene – snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. ²⁾

Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.

Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. ³⁾

Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.

Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden – det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring ⁴⁾ – har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:

The losses boggle the imagination. According to economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn’t trickle-down economics; it’s Niagara Falls economics.

– Bryan Caplan (The Case for Open Borders)

Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men “alle” vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:

If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either.

– Bryan Caplan

Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.

Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.

Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet – og det bør vi vel strengt tatt gjøre?

Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.

Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!

---

¹⁾ Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.

²⁾ Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.

³⁾ Det er riktignok ikke toll på landbruksvarer fra de aller fattigste landene (MUL-landene), men hvis de får et suksessfullt eksportprodukt, har den norske regjeringen ved minst én anledning innført en maks-grense for hvor mye som kan selges til Norge.

⁴⁾ Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.

Del 3: Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover

I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.

Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.

Trygdefellen

Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).

Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.

Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.

Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?

Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? ¹⁾ Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?

Yrkeslisens

Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.

I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et “økonomikrav“:

Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.

Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.

På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.

Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser ²⁾ og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:

Andre arbeidsreguleringer

Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.

Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.

En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?

En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.

Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.

Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!

Boligpolitikk

Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:

• Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
• Lånerentene er lave.
• Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
• Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
• Det er krav om universell utforming.

De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at “sparing” i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.

Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. 🙂

---

¹⁾ Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)

²⁾ Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.

Del 4: Politikere er ikke guder – markedssvikt i det politiske systemet

There are some government programs that give money to the poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.

-David Friedman, The Machinery of Freedom, kapittel 4: Robin Hood Sells Out

Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? ¹⁾ Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.

Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.

Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:

When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.

Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.

I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.

This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.

One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for reasons.

-David Friedman

Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. ²⁾ Det er lett å tenke at “bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra,” men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, ³⁾ og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.

Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.

For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).

Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.

Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:

Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:

• Offentlig eller privat, hva fungerer best?
• Hvordan finne verdens beste styresett? (Seasteading)
• Det amerikanske helsevesenet – statlig monopol på godkjenning av medisiner

---

¹⁾ USA er ikke spesielt liberalistisk.

²⁾ Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.

³⁾ Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)

There are some government programs that give money to the poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.

-David Friedman, The Machinery of Freedom, kapittel 4: Robin Hood Sells Out

Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? ¹⁾ Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.

Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.

Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:

When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.

Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.

I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.

This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.

One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for reasons.

-David Friedman

Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. ²⁾ Det er lett å tenke at “bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra,” men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, ³⁾ og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.

Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.

For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).

Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.

Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:

 Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:

• Offentlig eller privat, hva fungerer best?
• Hvordan finne verdens beste styresett? (Seasteading)
• Det amerikanske helsevesenet – statlig monopol på godkjenning av medisiner

---

¹⁾ USA er ikke spesielt liberalistisk.

²⁾ Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.

³⁾ Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)

I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.

Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.

Trygdefellen

Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).

Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.

Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.

Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?

Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? ¹⁾ Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?

Yrkeslisens

Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.

I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et “økonomikrav“:

Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.

Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.

På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.

Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser ²⁾ og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:

Andre arbeidsreguleringer

Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.

Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.

En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?

En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.

Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.

Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!

Boligpolitikk

Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:

• Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
• Lånerentene er lave.
• Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
• Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
• Det er krav om universell utforming.

De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at “sparing” i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.

Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. 🙂

---

¹⁾ Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)

²⁾ Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.

Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?

Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, ¹⁾ men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.

Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.

Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på – ikke norske politikere.

Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene – snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. ²⁾

Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.

Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. ³⁾

Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.

Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden – det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring ⁴⁾ – har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:

The losses boggle the imagination. According to economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn’t trickle-down economics; it’s Niagara Falls economics.

– Bryan Caplan (The Case for Open Borders)

Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men “alle” vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:

If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either.

– Bryan Caplan

Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.

Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.

Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet – og det bør vi vel strengt tatt gjøre?

Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.

Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!

---

¹⁾ Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.

²⁾ Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.

³⁾ Det er riktignok ikke toll på landbruksvarer fra de aller fattigste landene (MUL-landene), men hvis de får et suksessfullt eksportprodukt, har den norske regjeringen ved minst én anledning innført en maks-grense for hvor mye som kan selges til Norge.

⁴⁾ Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.

Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den “kyniske” liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?

Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.

– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community

Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.

Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?

La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

– Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)

Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. ¹⁾ Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre “gode” ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.

En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomier, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.

Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.

David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.

Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?

The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about differences at all.

– David Henderson

Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.

Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)

Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):

The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.

David Henderson forklarer:

Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people’s lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.

Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. ²⁾ Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). ³⁾

Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at “[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man“. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?

---

¹⁾ Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.

²⁾ I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.

³⁾ Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.

Hvorfor risikerer flyktninger fra Syria livet i overfylte båter for å krysse Middelhavet i håp om å komme seg til Europa når en flytur med Norwegian er billigere og mer behagelig enn den livsfarlige båtturen over havet? Grunnen er, som Hans Rosling forteller i videoen under, at EU krever at flyselskapene betaler retur-billetten hvis flyktningene senere blir sendt tilbake til hjemlandet. Flyselskapene risikerer altså å tape mye penger hvis de flyr flyktningene til Europa.

Dermed blir det de “kyniske” menneskesmuglerne som må trå til for å hjelpe flyktningene.

Men hvem er egentlig mest kyniske? Menneskesmuglerne som gir flyktningene en sjanse til å komme til Europa eller europeiske politikere som gjør det så vanskelig som mulig for dem å komme hit?

Én av grunnene til at europeiske politikere ikke vil at det skal komme så mange flyktninger til Europa er at flyktningene kan gi staten høye utgifter og ikke så mye inntekter.

Jeg er tilhenger av friborgerskap, det vil si at jeg mener det burde være tillatt å melde seg ut av statsvelferden, slik at man stort sett ikke betaler skatt mot at man heller ikke får noe særlig tilbake fra staten. Som friborger må man ta ansvar for sitt eget liv, og hvis man trenger hjelp, må man søke hjelp hos private, ikke hos staten.

Flyktninger som kommer til Norge kunne også blitt friborgere. Da hadde de ikke nødvendigvis vært en kostnad for staten, og det ville ikke vært noen øvre grense for hvor mange flyktninger som kunne kommet hit. Det ville da vært opp til private (vanlige mennesker og organisasjoner) å hjelpe flyktningene med å finne seg jobb, et sted å bo og med å integrere seg. Da hadde det heller ikke vært noe problem for flyselskapene å selge billetter til flyktninger.

I media har det kommet tydelig frem at det er mange som ønsker å hjelpe flyktningene. Det har vært et utrolig engasjement! Petter Stordalen tilbyr hotellrom, mens andre ville invitert flyktninger hjem til seg. Folk gir klær og andre nødvendigheter. Noen drar til og med til Middelhavet for å hjelpe der. Jeg vil derfor tro Norge med en liberalistisk eller friborgerskap-løsning kunne og ville tatt imot vesentlig flere enn de 8000 flyktningene det snakkes om i media.

Og: Det hadde ikke vært nødvendig å finansiere flyktninghjelpen ved å ta penger (via skatt) fra de som ikke mener Norge bør ta imot flyktninger. Som en stor tilhenger av frivillige løsninger mener jeg det i seg selv er positivt og viktig.

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Mange som kaller seg sosial-liberale, sosialistiske liberalister, anarkokommunister, etc. påstår det er fullt mulig å ha et frivillig sosialistisk samfunn i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet. At man kan ha frivillig sosialisme under et liberalistisk system av individuell frihet. Men, å frivillig organisere seg slik at man tar vare på de som har lite er et produkt av det frie markedet; det er frivillighet – ikke sosialisme.

Sosialistene ønsker å fjerne eiendomsretten. Dette er ikke tillatt i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet, og de må dermed operere sosialistisk innenfor et system av eiendomsrett og på egen eiendom. Dette kan jeg ikke se for meg at mange sosialister er villige til å kalle sosialisme.

Sosialisme innebærer omfordeling ved bruk av makt, og hele samfunnet må være sosialistisk for at det skal fungere, i følge dem selv. Dette er tvungen likhet, det motsatte av individuell frihet.

“Sosialisme” under eiendomsrett og uten bruk av tvang er ikke sosialisme. Det er simpelthen bare individuell frihet.

Problemet er at sosialistene forsøker å kapre begrepet solidaritet og sier at det nødvendigvis handler om sosialisme hver gang man bryr seg om hverandre. Dette er selvsagt ikke riktig. Om det er dette man mener med “sosialistisk liberalist” bør man heller begynne å kalle seg “medmenneskelig liberalist” eller “liberalist som ønsker å ta vare på de svake”. Dette handler altså ikke om at man er “sosialistisk liberalist”, men at man er en liberalist som har gitte personlige verdier som går på likhet, solidaritet og selvoppofrelse. Dette er selvsagt helt legitimt, men det er ikke sosialisme.

Du blir ikke sosialist av å utvise solidaritet.

På byen forrige helg kom jeg i diskusjon med en jente fra Nord-Norge. Vi kom “tilfeldigvis” inn på temaet politikk, og jeg fortalte at jeg mente private løsninger var bedre enn offentlige løsninger, og at staten derfor på sikt helst burde fjernes helt. Etter en stund hisset hun seg plutselig veldig opp, ganske ut av det blå, egentlig, og hun ble nærmest sint på meg!

Men tenk på alt vi får igjen fra staten, tenk kor bra vi har det!
Tenk kor heldig vi e som får fødselspermisjon når vi får barn!
Og du vil fjerne detta? Du e så egoistisk!

Ikke helt ordrett, selvfølgelig, og mulig jeg bomma litt på den nordnorske grammatikken, men det var i hvert fall dette som var essensen. Jeg ga ikke uttrykk for noen tilsvarende sinte følelser der og da siden det er noe som sjelden fører til at motparten blir overbevist. Nå klarte jeg uansett ikke å overbevise henne, da… Når noen har så ekstremt sterke følelser for et tema som hun tydeligvis hadde, skal det nok en del til for å få vedkommende til å mene noe annet.

Egoistisk? Ja, jo, jeg er forsåvidt egoistisk. I hvert fall så prøver jeg å handle i min egeninteresse – som de fleste andre. Men jeg har det forsåvidt ganske bra, og selv om jeg ikke liker å betale skatt, har jeg faktisk ingen sterke følelsesmessige reaksjoner mot det. Men hvis alle skal få det like bra som meg eller helst bedre, og man ser på hvilke mekanismer som understøtter en best mulig samfunnsutvikling, tror jeg man skal ha en ganske så kreativ logisk sans for å klare å argumentere for at statlige løsninger er bedre enn private (eventuelt bare ha gått på statlig skole i 10-15 år).

Uansett, denne nordnorske jenta er ikke den eneste som har hatt som innvending at vi får så mye tilbake fra staten, så jeg blir ikke overrasket om dette er en type tankegods svært mange nordmenn innehar. Så hvor mye får vi egentlig tilbake fra staten? Og hvor mye betaler vi?

Hvor mye vi betaler regnet jeg på i forrige blogginnlegg, og svaret er omtrent halvparten av inntekten. Jeg vil si det er ganske mye… Tjener du totalt 500.000 kr i året og du har et forholdsvis normalt forbruksmønster, går ca 250.000 av disse kronene til staten. Jobber du i 40 år, har du gitt staten inntekter på 10 millioner kroner i dagens kroneverdi. Er du helt sikker på at det ikke hadde vært bedre om du selv fikk bestemme hva de pengene skulle brukes til? Du hadde vel ikke betalt 250.000 kr i året til et privat firma uten å vurdere nøye om du fikk valuta for pengene? Hadde du gjort en like nøye vurdering av hva skattepengene dine gikk til, tviler jeg på at du hadde betalt dem med like stor glede som idag.

Mener du for eksempel det er greit at dine skattepenger finansierer krig, korrupte diktatorer, et trygdesystem som gjør at folk blir fanget i systemet og ikke klarer å komme seg ut av trygdefellen, et skolesystem som bare passer for gjennomsnittseleven og en elendig eldreomsorg som, selv om den tilbys gjennom staten, koster opp mot 85% av inntekten til de eldre?

Hadde vi sluppet å betale 10 millioner kroner til staten, hadde antageligvis de fleste hatt råd til å ta seg fri uten lønn noen måneder uten at det var et stort problem. Jeg vil si det er trist at staten, ved å ta en så stor andel av folks lønn, gir folk så dårlig råd at de blir nødt til å be staten om hjelp når de i en liten periode etter å ha fått barn ikke ønsker eller har muligheten til å jobbe. ¹⁾

Mange familier har idag ikke råd til særlig mer enn nødvendige utgifter. Tenk så mye bedre økonomi disse kunne hatt hvis de selv fikk beholde alt de tjente!

Det er heller ikke bare dine egne skatteutgifter som gjør at du får dårligere råd. Det at andre også betaler skatt, fører til at prisene på varer og tjenester blir høyere enn de ellers ville vært. Er skattenivået i Norge 50%, betyr det at du må jobbe fire timer selv for å få råd til å kjøpe én times arbeid fra en som tjener det samme som deg. ²⁾ Ikke så rart da at det er dyrt med håndverkere.

Riktignok ville vi måttet betale selv for noe av det staten finansierer idag, men prisen på disse tingene ville, på grunn av sløsing og ineffektivitet i offentlig sektor, vært vesentlig lavere om vi betalte for dem selv. Ifølge (David) Friedman’s Law koster ting nemlig ca dobbelt så mye når staten tilbyr dem som når private gjør det. Hvis staten tar fra deg 250.000 kroner per år i skatter og avgifter, “forsvinner” altså ca 125.000 av dem bare fordi staten gjør ting så mye mindre effektivt enn private.

Og enda viktigere er det kanskje at den manglende konkurransen mellom tilbydere fører til at man i et statlig monopol ikke får den store forbedringen man over tid får i et konkurranseutsatt marked.

Tenk så mye bedre vi kunne hatt det om ikke staten ødela incentivene våre for å gjøre verden til et bedre sted for alle!

---

¹⁾ Og for de som likevel er avhengig av å få penger på konto hver måned, ville det helt sikkert vært mulig å kjøpe en slags forsikring som sikret dem det. Og hadde de ikke hatt råd til forsikring, kanskje til og med noen mennesker (kanskje gjennom en eller annen organisasjon) hadde hjulpet dem, helt frivillig. Hvis vi hadde sluppet å betale skatt, hadde jo de aller fleste hatt mye bedre råd enn idag, og ville garantert donert mer til veldedige organisasjoner.

²⁾ Er skattenivået i Norge 70%, som Onar Åm tok utgangspunkt i, ville vi ha måttet jobbe 11 timer selv for å få råd én times arbeid fra en som tjener det samme som oss. Men Onar har nok overdrevet skattenivået i Norge litt, som jeg også argumenterte for i forrige innlegg.

Gjesteinnlegg, skrevet av Stein Hansen:

Det ble i en dokumentar om terrorangrepet den 22.07.2011 sagt om ABB at han “eide Utøya”. Bakgrunnen for dette var at han fysisk dominerte de andre menneskene der og i effekt tok kontroll over området.

Og det er helt riktig. Fysisk dominans er grunnleggende for å kunne kalle seg eier av eiendom. Dette kan ved første øyekast virke som et problem, og det kan det også være, som på Utøya. Problemet er riktignok ikke den fysiske dominansen i seg selv, men det at dominansen i utgangspunktet er vilkårlig (tilfeldig) – det vil si at den sterkeste kan ta det han vil ha. Enten det er stater eller kriminelle individer og organisasjoner er det i bunn og grunn slik at den fysiske dominansen som utøves er fullstendig vilkårlig.

Måten å unngå dette på er ved å følge ikke-aggresjonsprinsippet (NAP), som sier at det kun er i forsvar av egen person og eiendom at man legitimt kan bruke makt mot andre mennesker, da som svar på deres fysiske aggresjon. Ikke-aggresjonsprinsippet utgjør grunnlaget for et sivilisert samfunn. I et slikt samfunn står mennesker fritt til å forsøke å tilfredsstille egne behov, og de kan søke å få et bedre liv ved å tjene andre menneskers interesser. I et fritt samfunn er man nødt til å gjøre eller lage noe som har verdi for andre for å kunne skaffe seg goder selv, og man kan bytte det bort til en pris begge kan enes om i en handel hvor begge parter opplever at de vinner på det.

Den eneste måten å oppnå dette på er ved å håndheve eiendomsretten, som da er en forlengelse av retten til liv og selveierskap. Eiendomsretten innebærer at ingen fysisk kan krenke andre menneskers eiendom, hvor eiendom er noe som er satt i en form for produktiv bruk, og som man dermed har eksklusiv, fredelig kontroll over. Eiendomsretten innebærer da også implisitt at man legitimt kan bruke makt mot de som krenker din rett til eiendom, selveierskap eller liv. Det finnes ingen annen legitimering av maktbruk enn dette, og det er dette eiendomsretten etablerer.

Eiendomsretten, sammen med de åpenbare rettighetene til selveierskap og liv, er det eneste som kan stoppe vilkårlig fysisk dominans over fredelige mennesker og krenkelse av deres person og eiendom. Uansett om det er snakk om ideologer som ønsker å endre samfunnet i sitt bilde, eller direkte kriminelle som søker personlig vinning, så er virkemiddelet deres vilkårlig bruk av makt mot fredelige mennesker. Eiendomsretten er altså regulatoren som muliggjør fredelig samarbeid, og håndhevelse av denne utgjør kjernen av det siviliserte samfunnet.

Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.

Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:

Privat:

• Kunden betaler.
• Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
• Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.

Offentlig:

• Liten eller ingen direkte betaling.
• Tvungen indirekte betaling (skatt).
• Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.

Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper, er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.

Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi ville med.

Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil “få det bedre” etter handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er i hvert fall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game, og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar til å øke folks levestandard! Når man har  tvungen “handel”, som når staten krever inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.

Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill – det er fortsatt for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.

Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger. Det er derfor synd at ordet “privat” ser ut til å ha blitt et negativt ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?