I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.
Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.
Trygdefellen
Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).
Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.
Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.
Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?
Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?
Yrkeslisens
Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.
I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et “økonomikrav“:
Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.
Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.
På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.
Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:
Andre arbeidsreguleringer
Det er ingen felles minstelønn i Norge, men i flere bransjer er det likevel en lovpålagt minstelønn, gjennom allmenngjorte tariffavtaler.
Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.
En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?
En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.
Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.
Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!
Boligpolitikk
Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:
- Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
- Lånerentene er lave.
- Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
- Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
- Det er krav om universell utforming.
De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at “sparing” i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.
Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. 🙂
1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)
2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.
2
Veldig bra innlegg, dog litt langt for min smak. Kanskje burde det vært delt opp? Jeg datt av når du begynte å snakke om boligpolitikk. Men samma det da.
Økonomi er spennende. Og politikk. Det er som et brettspill. Det blir som å designe et bra brettspill. Jeg har også mange tanker om det du skriver om. Helt enig f.eks. i at alle disse reglene (drosje/sykepleier) ødelegger mye. Man får ikke fri konkurranse. Tvert imot.
Kjempespennende tema!
Takk! 🙂 Og takk for tips igjen! Jeg er klar over problemstillingen og merker det også på meg selv at jo lenger en tekst er, jo mindre blir sjansen for at jeg leser hele. Likevel er det litt vanskelig å begrense seg noen ganger…
Er det ikke litt problematisk å se på økonomisk gevinst som eneste incentiv for å trygde, jobbe etc.? Økonomisk gir det selvfølgelig mening å tenke slik, men det er helt klart verdt å diskutere hva som faktisk til syvende og sist motiverer et individ til å ta valgene han/hun gjør (sosiologi/psykologi etc.). Dessuten stusser jeg på hvordan markedsliberalisme og det frie markedet skal støtte opp rundt de svakeste. Markedsliberalisme baserer seg tross alt på at deler av befolkningen til enhver tid står utenfor arbeidsmarkedet, slik at lønningene kan presses ned. Hvis ikke vil outsourcing til et lavkostland være en naturlig konsekvens
Enig i at økonomisk gevinst ikke er eneste incentiv når vi tar avgjørelser. Men hvis man identifiserer et incentiv som går på økonomi, så vil – alt annet likt – mange mennesker påvirkes i den retningen incentivene peker. De vil i snitt handle mer i tråd med incentivene.
Er det noen av argumentene i innlegget du mener bør justeres hvis vi tar høyde for andre typer incentiver enn økonomisk gevinst?
Outsourcing til lavkostland vil være positivt for lavkostlandene. Siden de er fattigere enn oss, betyr det at markedsøkonomien da kanskje hjelper fattigere utlendinger mer enn fattige nordmenn, og at vi kan få en utjevning av levestandard på tvers av landegrenser. Mens sosialdemokratiet prøver å utjevne levestandard innad i et land, utjevner markedsøkonomien levestandard på globalt nivå. Skrev litt om det i forrige innlegg: “Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger”: http://haakonsk.blogg.no/1448182944_sosialdemokratiet_hje.html
Som alltid god food for thought fra deg, Håkon.
Angående trygd er det min erfaring at den gjør mennesker som BURDE være fattige…velstående på andres arbeid (har flere faktiske eksempler i tankene). I mitt perspektiv bør midlertidig sykemelding gi noe lavere lønn, feks. 75%, mens trygd bør fjernes for alle uten de få med sterk funksjonshemming. Langvarig sykmeldte (uføre) bør kunne sparkes i det private, og etter hvert miste jobben i det offentlige. Med fellesskapet som eier og tilbyder av infrastruktur er det alltid noe nyttig å gjøre. Staten bør kunne tilby nyttig arbeid for de som ønsker det, til anstendig lønn. Litt desperasjon er sunt for sjelen, og folk blir tvunget til å skjerpe seg. Desperasjon, men ikke absolutt desperasjon – det vil alltid være et vindu for å kunne stable seg på beina igjen. De som ikke ikke vil jobbe vil måtte forsørge seg gjennom famile, venner eller veledige organisasjoner.
Altså opprettholde lønn ved kortvarig sykmelding som en midlertidig forsikring, men stort sett ellers ikke tilby noe trygd. (Regner pensjon som en ervervet ytelse.) I 2014 var offentlig forvaltnings utgifter til Sykdom og Uførhet (ikke pensjon) på 195,1 mrd. kr. Dette tilsvarer ca. 85.000 kr per nordmenns drøyt 2,3 mill. utførte årsverk i 2014. I systemet jeg foreslår ville denne pengemessige utgiften bli betydelig redusert, mens man ville blitt direkte kompensert gjennom infrastruktur. Man ville erstattet penger-for-null-arbeid med muligheten for penger-for-nyttig-arbeid, som må være et sunnere system. Du slipper problemet med hvor mye du skal gi folk i trygd om du i stedet tilbyr en jobb.
Jeg mener et problem er at du som utgangspunkt enten må jobbe 37,5 timer i uka eller være delvis eller permanent ufør. Selv med høyere konsum gir det ikke mening at man etter flere tiår med utvikling av ny teknologi og automatisering fortsatt må jobbe 8 timer hver dag, eller egentlig enda mer enn før da husmødre også er blitt arbeidstakere. Politikk og vårt økonomiske system eroderer verdien av verdifullt arbeid, som gjør at feks. ingeniører og håndverkere skaper en uproporsjonal stor del av verdiskapningen, mens folk som skummer fløten av andres arbeid i finansverdenen og institusjoner, byråkratiet, kultur og sport, asylindustrien og uføre, de spiser opp hele effektiviseringen. Denne konstante erodering av verdien av nyttig arbeid, gjør at samfunnet ikke kan skaffe til veie 6-timers arbeidsdag eller 4-dagers arbeidsuke, som kunne gjort at folk ikke ble sykmeldte og uføre til å begynne med. Å erstatte trygd med muligheten for nyttig arbeid er en god måte for fellesskapet å frigjøre ressurser til å tilby nyttig arbeid til et mer naturlig timeantall som ikke krever individets hele fysiske og mentale overskudd.
I liberalistenes ideologi blir ikke fellesskapets krav til Naturen annerkjent, mens ressurser eies av et mindretall som av en eller annen grunn allerede har ervervet makt og nå har en hellig rett til ressursene. Fellesskapets lokale selvråderett og utøvelse av myndighet er fjernet til fordel for liberalistenes egen oppfatning om hvordan samfunnet SKAL være, noe som resulterer i maktkonsentrasjon og globalisme, med de problem det igjen medfører. Den dagen man skulle erverve nok livserfaring og forståelse for systemteori og menneskets natur til å miste sin ideologiske Tro, så skulle det effektive sosialistiske system jeg hinter til her likevel være tiltalende for liberalistisk tilbøyelige.
Da bolig er vår største utgift er det spot on å tilskrive politikk som fører til inflasjon i boligpriser som en stor årsak til en større økonomisk kløft mellom de med og uten bolig. Noe essensielt du ikke får med er at midlertidig ansatte og vikarer, som utgjør en stor del av arbeidstakere, ikke er i stand til å skaffe seg lån og bolig. Med mer liberalisme blir det flere midlertidig ansatte som lever fra hånd til munn og som er god business for utleiere (de som eier mer enn egen bolig). I et fornuftig sosialistisk system burde Staten tilby boliglån til midlertidig ansatte.
Velstand bør komme fra mengden og nytten av arbeidet man utfører. Dette er ikke tilfelle i dagens norske samfunn eller i det liberalistiske dystopi. Å tilskrive elendigheten “sosialdemokratiet” er feil. Mens liberalisme betyr fravær av fellesskapets myndighet og demokrati (såfremt folk ikke ønsker å umyndiggjøres), så finnes det mange måter et fellesskap kan organisere seg på. Det finnes ikke bare én måte å utøve trygdepolitikk eller boligpolitikk.
Å finne systemsvikt i det nåværende norske sosialdemokrati kan enhver idiot gjøre, og er ikke et argument for liberalistenes håpløse alternativ. Det blir som å si at fordi man lager en dårlig middag så bør man gi opp hjemmelaget mat og alltid spise ute.
Du har mange gode tanker om hvordan samfunnet kan gjøres bedre, og jeg er enig i at mye av det kan høres fornuftig ut også for liberalister. Men er det realistisk å få gjennom nettopp disse endringene i det politiske systemet? Dette temaet tok jeg opp i det nyeste innlegget på bloggen (Politikere er ikke guder – markedssvikt i det politiske systemet: http://haakonsk.blogg.no/1445287922_politikere_er_ikke_gu.html). Der skrev jeg blant annet at det politiske systemet også er et slags marked, hvor politikere, som ikke er mer uselviske enn folk flest, kan fristes til å ta avgjørelser som er bra for seg selv, men ikke nødvendigvis for samfunnet som helhet. Det er grunner til at politikken er som den er, så det er ikke nødvendigvis så lett å få gjennom de løsningene som er best for folk flest.