Nylig skrev en person som mener omtrent nøyaktig det motsatte av meg en kommentar på et av mine litt eldre innlegg om overbefolkning. Vedkommende mente det var bra at mennesker døde – fordi han/hun var bekymret for overbefolkning og fordi vi gjorde så mye ondt. Det er kanskje en del andre som deler vedkommendes synspunkter, så jeg tenkte det kunne være greit å dele samtalen vår:
Når jeg hører folk diskutere teknologi og medisin som kan stoppe opp og reversere aldringsprosessen hos mennesker er det første spørsmålet som streifer hjernen min:
Finnes det virkelig folk her som vil foretrekke å drukne i egen og andres dritt? Om man ser seg om litt rundt i verden, og ser hvordan menneskene faktisk oppfører seg, må det vel kunne betraktes som en helt innlysende velsignelse at folk faktisk dør. Det faktum at vi klarer å opprettholde liv i så enormt mange mennesker her på Jorden som vi nå gjør, går faktisk på bekostning av alle andre arter. Og man behøver egentlig ikke bevege seg særlig langt heller, for å få et lite innblikk i dette. Om man sporer opphavet til det som ligger på middagstallerkenen vår trer man rett inn i en grotesk verden kun bestående av tortur og lidelse, satt i et ufattelig brutalt og grenseløst system. Vi hogger ned og forpester hele kloden. Slakter ned og utrydder. Torturerer gjerne for en liten slant. Det finnes ingen steder igjen på Jorden som vi med stolthet kan si at: Her har i alle fall ingen mennesker hatt negativ innvirkning av noe slag. Det er ingenting igjen som vi mennesker ikke har køddet til og delvis eller fullstendig ødelagt. Det kan ikke benektes at folketallet på Jorden går hardt ut over alle andre arter, arter som ikke har noen stemme, men som har like mye rett til å leve her og forvalte denne planeten som vi har. Arter som garantert aldri vil gjøre noe skade av noe slag. En annen side av saken er at livskvaliteten til menneskene også går betraktelig nedover ettersom folketallet stiger. Det sier seg jo selv at en ren, frisk og velfungerende klode har mer å gi oss enn en som er nedslitt og forpestet, nedsøplet og forgiftet, misbrukt og oppbrukt. En klode som er helt ute av balanse. Et sted hvor du må kjempe om plassen og hvor ren luft kan kjøpes på flaske.
Jeg har et litt mer optimistisk syn på verden enn deg, og jeg mener det er begrunnet.
Først må jeg innrømme at du har rett i at mennesker påfører andre dyr mye lidelse (jeg er riktignok mer opptatt av individene enn artene). Derfor har jeg begynt å spise mindre kjøtt. Jeg lager nå aldri middager med kjøtt og spiser ikke kjøttpålegg. Men det er også slik at naturen er brutal selv uten mennesker, og det ville fortsatt vært ekstremt mye lidelse blant dyr selv om menneskene ikke hadde fantes.
Det forskes for tiden på å lage ekte kjøtt på en kunstig måte. Hvis det blir billigere og sunnere enn vanlig kjøtt, kommer det etter hvert til å ta over for kjøtt produsert ved å drepe dyr.
Vi kommer også til å utvikle teknologi som kan gjøre mennesker lykkeligere og som kan gjøre at vi (nesten) ikke føler smerte (f eks ved å manipulere genene våre). Tilsvarende teknologi kan på lang sikt brukes til å gjøre dyrs liv mer behagelige. Det er teoretisk sett mulig å utrydde all lidelse i verden, men det kreves isåfall en intelligent art til å gjøre det. Menneskene er da eneste muligheten i overskuelig fremtid.
Det at vi har blitt så mange mennesker på jorda er egentlig veldig logisk. Tidligere var barnedødeligheten mye høyere, slik at for å opprettholde det totale antall mennesker i verden, måtte hver kvinne i snitt få ganske mange barn. Nå som vi har fått bedre teknologi har barnedødligheten sunket, og plutselig har vi en befolkningseksplosjon. Men mange mennesker er langt fra bare negativt. Jo flere vi er, jo fortere kan den teknologiske utviklingen gå, siden vi kan gjøre flere ting samtidig.
Et annet aspekt av saken er at vi mennesker heller ikke er like snille og greie med hverandre som vi ofte skal ha det til, og som vi helst liker å tro. Horder av mennesker har til alle tider fått utløp for sine mildt sagt lite flatterende sider i alle disse krigene folk på død og pine til enhver tid skal holde på med. I den senere tid har vi daglig blitt eksponert for all den elendighet og djevelskap folk faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre. Oftere og oftere ser vi handlinger vi i denne delen av verden tidligere har vært relativt godt skånet og skjermet for. Her kan man ramse i det uendelige, men for ta et eksempel vil jeg nevne foreldre som tvangs-gifter bort døtrene sine. Et lite barn som resten av livet får æren av å bli voldtatt daglig av sin egen mann. Og når denne fysaken av en mann blir lei av henne, og ønsker å bytte henne ut, ja da er det jo bare å beskylde henne for utroskap eller annen ærekrenkede oppførsel. Da vil de samme foreldrene som giftet henne bort stå å kaste stein på henne til hun får så store hodeskader at hun dør av det. I visse kulturer er dette helt normal praksis, og det mener jeg egentlig sier en hel del om selve menneskeheten. Foruten det faktum at folk flest faktisk når alt kommer til alt er narsissistiske egoister, kommer man heller ikke utenom det faktum at veldig mange av oss er rene sadister. For mange mennesker på et lite område vil ikke bare være veldig slitsomt og utarmende, men også rett ut farlig.
Det er stor forskjell på hva mennesker faktisk gjør, og hva du skulle ønske de gjorde om de hadde teknologi som ikke eksisterer. Men en ting skal du ha, det er jo en god tanke.
Det som likevel er positivt er at vi er mindre voldelige nå enn i tidligere tider, noe Steven Pinker sier litt om i denne videoen:
Hvorfor var vi mer voldelige før? Er det arv eller miljø? Jeg er ganske sikker på at det først og fremst har med miljø å gjøre, og at måten samfunnet er organisert på er en viktig faktor. Isåfall er det ikke overraskende at ulike land har ulik grad av voldelighet.
Siden utviklingen har gått mot mindre vold, tenker jeg det er sannsynlig at den utviklingen vil fortsette i fremtiden. Kommer vi noen gang til å få fred i hele verden? Ja, jeg tror det.
Etter at den første stormen av tanker rundt dette med evig liv for alle har lagt seg, innser man jo selvsagt at det aldri vil bli noe av. Om denne teknologien noen sinne vil bli funnet opp, vil den som så mye annet her på Jorden være forbeholdt de aller rikeste. Noe som igjen betyr at det kun vil være de aller mest kyniske og skruppelløse menneskene som vil få muligheten til å leve evig. Aksjeeierne i de største multinasjonale selskapene og en rekke statsledere osv. er folk som vil ligge godt an. Og om andre lenger nedover i hierarkiet skal få ta del i deler av denne teknologien vil det kun være for å tyne noen flere arbeidsår ut av en flittig stakkar. Men hvem kan vel egentlig klandre dem. Det er rett og slett ikke mye kult å stå flere timer i kø til fots på vei opp Gaustatoppen. Det er ingenting som tyder på at menneskeheten noen sinne vil forandre seg.
Jeg mener den beste måten å få mennesker til å leve veldig lenge på er å reparere aldringsskadene som akkumuleres i kroppen etter hvert som vi blir eldre. Altså å vedlikeholde kroppen ved hjelp av teknologi.
Dessverre er det ganske lite fokus på den angrepsvinkelen. Det er mer fokus på å prøve å stoppe aldringsprosessen, noe som både vil være vanskeligere å få til (fordi kroppen er så utrolig kompleks), og som ikke er til særlig god hjelp for de som allerede er gamle.
Men heldigvis er det ikke lenger tabu å si at man forsker på å bekjempe aldring.
Utviklingen innen biologi og medisin går fort om dagen, og jo mer vi lærer innen de fagområdene, jo lettere vil det være å gjøre den forskningen som skal til for å løse aldringsproblemet.
Teknologien som reparerer aldringsskader vil sannsynligvis ikke bestå av kostbare operasjoner hvor et team med leger skjærer i deg. Den vil heller komme i form av piller og/eller injeksjoner. Det betyr at den potensielt kan bli veldig billig siden fremstillingen av medisinen kan automatiseres. Hvis firmaene som tilbyr medisinen bare selger til de rike til en skyhøy pris, går de glipp av et enormt marked, og de vil antageligvis tjene mer hvis de setter prisen lavere, slik at de fleste har råd.
Riktignok vil prisen nok være høy i begynnelsen, når teknologien heller ikke fungerer spesielt bra, men som med de fleste andre teknologier, vil prisen synke og kvaliteten bli bedre etter hvert. De rike fungerer som forsøkskaniner og finansierer videre forskning ved å betale høy pris før teknologien er moden.
Det er også en mulighet for at behandlingen kan bli finansiert over skatteseddelen, slik at man ikke trenger å betale for behandlingen direkte. Grunnen til at staten kanskje kommer til å gjøre dette er at gamle syke mennesker er en utgift for staten, mens friske arbeidere gir staten inntekter. (Jeg er bekymret for at en slik statlig inngripen kan redusere konkurransen mellom tilbyderne mye, og at prisen man dermed betaler over skatteseddelen blir unødvendig høy.)
Og apropos arbeid: Vi jobber stadig mindre, og det kan vi gjøre fordi bedre teknologi og økt automatisering gjør at vi må jobbe færre timer for å få råd til det vi trenger. Hvis kunstig intelligens i fremtiden blir mye smartere enn biologisk/menneskelig intelligens og roboter i teorien kan gjøre alle jobbene våre, vil vi kanskje ikke trenge å jobbe i det hele tatt.
Fremtiden kan bli veldig bra! Det er så mange trender som peker i riktig retning!
Se gjerne denne videoen hvis du har lyst til å få et mer optimistisk syn på fremtiden:
Her har jeg satt sammen de fire siste blogginnleggene jeg har skrevet til ett innlegg, siden de hadde samme overordnede tema.
Del 1: Det frie markedet gjør oss til bedre mennesker
Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den “kyniske” liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?
Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.
– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community
Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.
Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?
La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.
Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.
På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.
Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. 1) Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre “gode” ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.
En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomierer, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.
Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.
David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.
Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?
The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about differences at all.
– David Henderson
Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.
Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)
Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):
The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.
David Henderson forklarer:
Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people’s lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.
Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. 2) Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). 3)
Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at “[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man“. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?
1) Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.
2) I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.
3) Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.
Del 2: Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger
Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?
Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.
Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.
Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på – ikke norske politikere.
Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene – snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)
Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.
Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)
Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.
Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden – det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring4) – har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:
The losses boggle the imagination. According to economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn’t trickle-down economics; it’s Niagara Falls economics.
Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men “alle” vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:
If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either.
– Bryan Caplan
Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.
Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.
Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet – og det bør vi vel strengt tatt gjøre?
Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.
Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!
1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.
2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.
4) Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.
Del 3: Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover
I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.
Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.
Trygdefellen
Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).
Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.
Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.
Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?
Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?
Yrkeslisens
Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.
I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et “økonomikrav“:
Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.
Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.
På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.
Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:
Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.
En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?
En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.
Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.
Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!
Boligpolitikk
Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:
Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
Lånerentene er lave.
Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
Det er krav om universell utforming.
De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at “sparing” i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.
Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. 🙂
1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)
2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.
Del 4: Politikere er ikke guder – markedssvikt i det politiske systemet
There are some government programs that give money to the poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.
Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.
Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.
Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:
When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.
Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.
I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.
This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.
One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for reasons.
-David Friedman
Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2) Det er lett å tenke at “bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra,” men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.
Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.
For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).
Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.
Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:
Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:
2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.
3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)
There are some government programs that give money to the poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.
Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.
Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.
Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:
When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.
Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.
I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.
This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.
One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for reasons.
-David Friedman
Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2) Det er lett å tenke at “bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra,” men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.
Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.
For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).
Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.
Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:
Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:
2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.
3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)
I forrige innlegg skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen vanskeligere for dem.
Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som snakker sant og usant.
Trygdefellen
Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen, hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige av staten).
Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel 50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart, at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha høyest inntekt av de to.
Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å få implementert gjennom det politiske systemet.
Det kan også være problemer med en Negative Income Tax, så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse løsningene?
Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?
Yrkeslisens
Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.
I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse krav, blant annet er det et “økonomikrav“:
Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller skatterestanser eller er under konkursbehandling.
Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til for å kjøre taxi.
På NRKs Brennpunkt nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det ganske uforståelig.
Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:
Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst produktive ute fra arbeidsmarkedet.
En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene. Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?
En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet. Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for det og gjør en god jobb.
Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler det skal være tillatt å inngå.
Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!
Boligpolitikk
Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en viktig rolle:
Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
Lånerentene er lave.
Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
Det er krav om universell utforming.
De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at “sparing” i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe bolig og de som ikke har det.
Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret. 🙂
1) Hvis det først og fremst var private organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.) Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge hvor mye som skal gå til de fattige. Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs. En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men jeg vet ikke hvor effektive de er.)
2) Medisiner og medisinsk behandling har på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.
Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral? Eller kan den det?
Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.
Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.
Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på – ikke norske politikere.
Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse menneskene – snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)
Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.
Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)
Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.
Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden – det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring4) – har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:
The losses boggle the imagination. According to economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn’t trickle-down economics; it’s Niagara Falls economics.
Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de fattige, men “alle” vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre utviklet:
If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either.
– Bryan Caplan
Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger.
Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.
Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser. Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet – og det bør vi vel strengt tatt gjøre?
Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.
Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!
1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.
2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.
4) Det er ikke snakk om at alle som kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.
Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin ideologi er mer moralsk enn den “kyniske” liberalismen, og at det frie markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?
Talk about free markets and capitalism to almost any intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view, more than any other, explains why advocates of government control over people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.
– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community
Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.
Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i mange fremmede land?
La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.
Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.
På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.
Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk. Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. 1) Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre “gode” ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.
En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomier, er at når man selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger. For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte, noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det er overraskende sjelden.
Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.
David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i større grad enn tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.
Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i et kommersielt samfunn?
The single most important factor that has broken down racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade, it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics that [have] nothing to do with productivity or the product being exchanged. People respond by discriminating less, by paying less attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come to see that the people against whom they had discriminated are human, then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about differences at all.
– David Henderson
Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover som tillot hvite, men ikke svarte, å eie våpen.
Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker, særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)
Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):
The average American gives a little over one weekly pay cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a week.
David Henderson forklarer:
Why does the United States exhibit more feeling of community and more generosity than other wealthy nations do? One of the main reasons is that governments in the United States take less responsibility for people’s lives than governments in most other countries. This leaves room for communities to develop and support their members. People want to feel important when they help others. When governments take over, people who would help often feel that their own help is redundant and futile.
Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. 2) Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet. Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). 3)
Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at “[T]he great virtue of the free market system is [that] the way you get more for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man“. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?
1) Men hva grunnen er til at man i større grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har jeg ikke funnet ut.
2) I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.
3) Nå er det ikke slik at et land plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og velstanden øker fortere i friere samfunn.
Mange fremtidsforskere tror at vi kan få en såkalt teknologisk singularitet rundt midten av dette århundret. Det betyr isåfall at kunstig intelligens vil bli smartere enn biologisk intelligens (umodifiserte mennesker). Når det eventuelt skjer, er kunstig intelligens smart nok til at den kan forbedre seg selv og dermed bli enda smartere enn biologisk intelligens, og dette vil skje i et stadig økende tempo.
[T]he first ultraintelligent machine is the last invention that man need ever make.
– I. J. Good
Mange mener derfor at når/hvis den teknologiske singulariteten inntreffer, vil roboter ta alle jobbene våre fordi de kan gjøre alt bedre og billigere enn mennesker.
Men innen økonomifaget har man noe som heter comparative advantage, som sier at det er lønnsomt at man spesialiserer seg på å gjøre det man er relativt sett best på. Selv om roboter skulle være bedre på absolutt alt enn det mennesker er, får man likevel gjort mer totalt sett (gjort tingene på kortere tid) hvis både roboter og mennesker jobber enn hvis bare robotene jobber. Fordelingen mellom menneskelige jobber og robot-jobber bør bare (“ideelt” sett) innrettes slik at summen av det vi får gjort maksimeres. 1)
Så roboter vil nok ikke ta alle jobbene våre. Uansett, det at roboter og automatisering tillater mennesker å jobbe mindre er jo egentlig bare positivt. Som Arthur C. Clarke har sagt:
The goal of the future is full unemployment, so we can play.
(Riktignok er det en del mennesker som liker å jobbe. Ønsket jobbing kan her gå inn under begrepet “play”.)
Hvis roboter skulle gjøre absolutt all jobbing, må det antageligvis bety at alt er gratis for mennesker, noe som egentlig ikke er mulig i og med at alle mennesker ikke kan ha alle ting samtidig eller alle være på samme sted samtidig. Men kanskje kan vi koble oss til datamaskiner og leve som konger eller superhelter i våre egne hyperrealistiske virtuelle verdener. Hvis det er overflod av regnekraft, trenger ikke det nødvendigvis alltid å koste noe. Og er vi fornøyde med det, kan man kanskje si at alt i praksis er gratis…
Om ikke alt blir gratis eller om vi ikke får noen teknologisk singularitet, er det uansett liten tvil om at prisene på varer og tjenester vil synke kraftig (målt i antall timer vi må jobbe for å få råd til dem) som følge av mer og mer automatisering. Vi er ikke nødt til å jobbe like lenge idag som for 100 år siden for å overleve. Økt automatisering og mer effektive verktøy (bedre teknologi) er grunnen.
Antall timer vi jobber per uke har altså sunket kraftig de siste 100 årene, men spørsmålet er om vi kunne jobbet enda mindre om ikke staten bestemte over ca halvparten av inntekten vår. Kanskje går produktivitetsøkningen vel så mye til å gjøre staten større som til å gi folk råd til å jobbe mindre?
Overgangen til at vi jobber mindre går dermed kanskje ikke så raskt som den kunne eller burde gjort. Konsekvensen kan bli at vi får større problemer når flere og flere jobber blir automatisert bort. Store grupper mennesker vil kunne miste jobben omtrent samtidig, og hvis det ikke skapes nye arbeidsplasser fort nok (fordi det er strenge regler for hva slags arbeidsavtaler som er tillatt), kan det bli vanskelig for dem å finne nye jobber. Dette kan føre til store opptøyer. 2)
Som en løsning på dette potensielle problemet er det mange som mener at det bør innføres en borgerlønn. Størrelsen på borgerlønnen kan for eksempel variere avhengig av hva man gjør og hvordan man lever, for på den måten å gi incentiver til god oppførsel eller selvutvikling/utdannelse, noe Martin Ford argumenterer for i boka The Lights in the Tunnel. Jeg er i teorien ikke helt negativ til en borgerlønn. Hvis den hadde kommet istedenfor alle de kompliserte, og ofte ikke-fungerende, statlige ordningene for omfordeling av penger vi har idag, ville det sannsynligvis vært en klar forbedring i forhold til dagens situasjon. Men hvis vi ser på hva som har skjedd tidligere i historien, er det nok dessverre ganske sikkert at en borgerlønn ikke vil erstatte, men komme i tillegg til, alle dagens ordninger. Derfor er jeg likevel svært skeptisk til en statlig borgerlønn.
En borgerlønn-lignende løsning er kanskje likevel nødvendig for å hindre opptøyer og kaos? Men stater er, i likhet med de fleste store organisasjoner, trege til å tilpasse seg nye endringer. Stater blir dermed mer og mer utdaterte i en verden som endrer seg fortere og fortere. Det er viktig at løsningene på utfordringene vi står overfor hele tiden tilpasses den verdenen vi lever i. Å tilpasse seg raskt er noe stater ikke er gode på.
Skal man omfordele penger, bør det dermed ikke gjøres av stater ved bruk av tvang, men frivillig, styrt av private aktører som er nødt til å konkurrere med hverandre om folks tillit og penger.
Jeg ville ikke vært spesielt bekymret for opptøyer og kaos hvis staten ikke hadde hatt så mange reguleringer og satt så store begrensninger på hva som er lov – ting som begrenser menneskers muligheter til å finne gode løsninger på utfordringene vi står overfor. Et fritt marked, hvor firmaer hele tiden oppstår og forsvinner og kan eksperimentere med utallige ulike løsninger, har mye bedre forutsetninger for å løse problemene våre enn hva en stor, tung, byråkratisk stat, hvor alle skal med i samme løsning, har.
En eller annen variant av borgerlønn kan kanskje være den beste løsningen, men kanskje er det ikke det. Jeg kan vel strengt tatt ikke vite hva den beste løsningen er. Men det jeg vet er at hvis man tillater folk å prøve ut løsningene de personlig har mest tro på, vil vi til slutt ende opp med gode løsninger. Hvordan skal staten finne frem til disse gode løsningene hvis det nesten ikke er rom for å eksperimentere..?
Så bør vi innføre en borgerlønn før roboter tar alle jobbene våre? Tja, nå er det ikke 100% sikkert at roboter faktisk kommer til å ta alle jobbene våre, men min mening er: Vet ikke, la folk finne ut av det uten statlig innblanding. Jeg innser riktignok at det ikke er realistisk at staten vil overlate dette til det frie markedet på kort sikt. Det er da et (ikke like bra) alternativ at staten fjerner sine eksisterende trygdeordninger til fordel for en slags borgerlønn (for eksempel “Negative Income Tax“). Men det virker også urealistisk at staten kommer til å kvitte seg med alle de eksisterende trygdeordningene… En tredje mulighet er at staten fjerner sine regler for hva slags jobber som er tillatt og til hvilken lønn. Kanskje ikke helt realistisk det heller? Eller kan det komme til å tvinge seg frem?
Dette med roboter og jobber i fremtiden er et komplekst tema. Det er derfor mulig at jeg ikke har rett i alle mine antagelser. Kanskje er det ikke noe å bekymre seg for i det hele tatt? Hva tenker du? Hva tror du kommer til å skje?
1) Nå vil nok etter hvert mennesker koble hjernen sin til kunstig intelligens i “skyen” for på den måten å “smelte sammen med” kunstig intelligens, så skillet mellom mennesker og maskiner vil ikke være så skarpt som man kan få inntrykk av ellers i innlegget.
2) Miljøpartiet de Grønne har foreslått at det ikke lenger skal være tillatt med lønnsøkninger, istedenfor skal man forhandle om færre arbeidstimer. Men å innføre så sterke føringer på hvilke arbeidsavtaler det er lov å inngå mener jeg er et stort overgrep, og det kan potensielt ha ødeleggende effekter på økonomien – og dermed også på folks liv.
Hvorfor risikerer flyktninger fra Syria livet i overfylte båter for å krysse Middelhavet i håp om å komme seg til Europa når en flytur med Norwegian er billigere og mer behagelig enn den livsfarlige båtturen over havet? Grunnen er, som Hans Rosling forteller i videoen under, at EU krever at flyselskapene betaler retur-billetten hvis flyktningene senere blir sendt tilbake til hjemlandet. Flyselskapene risikerer altså å tape mye penger hvis de flyr flyktningene til Europa.
Dermed blir det de “kyniske” menneskesmuglerne som må trå til for å hjelpe flyktningene.
Men hvem er egentlig mest kyniske? Menneskesmuglerne som gir flyktningene en sjanse til å komme til Europa eller europeiske politikere som gjør det så vanskelig som mulig for dem å komme hit?
Én av grunnene til at europeiske politikere ikke vil at det skal komme så mange flyktninger til Europa er at flyktningene kan gi staten høye utgifter og ikke så mye inntekter.
Jeg er tilhenger av friborgerskap, det vil si at jeg mener det burde være tillatt å melde seg ut av statsvelferden, slik at man stort sett ikke betaler skatt mot at man heller ikke får noe særlig tilbake fra staten. Som friborger må man ta ansvar for sitt eget liv, og hvis man trenger hjelp, må man søke hjelp hos private, ikke hos staten.
Flyktninger som kommer til Norge kunne også blitt friborgere. Da hadde de ikke nødvendigvis vært en kostnad for staten, og det ville ikke vært noen øvre grense for hvor mange flyktninger som kunne kommet hit. Det ville da vært opp til private (vanlige mennesker og organisasjoner) å hjelpe flyktningene med å finne seg jobb, et sted å bo og med å integrere seg. Da hadde det heller ikke vært noe problem for flyselskapene å selge billetter til flyktninger.
I media har det kommet tydelig frem at det er mange som ønsker å hjelpe flyktningene. Det har vært et utrolig engasjement! Petter Stordalen tilbyr hotellrom, mens andre ville invitert flyktninger hjem til seg. Folk gir klær og andre nødvendigheter. Noen drar til og med til Middelhavet for å hjelpe der. Jeg vil derfor tro Norge med en liberalistisk eller friborgerskap-løsning kunne og ville tatt imot vesentlig flere enn de 8000 flyktningene det snakkes om i media.
Og: Det hadde ikke vært nødvendig å finansiere flyktninghjelpen ved å ta penger (via skatt) fra de som ikke mener Norge bør ta imot flyktninger. Som en stor tilhenger av frivillige løsninger mener jeg det i seg selv er positivt og viktig.
Mange som kaller seg sosial-liberale, sosialistiske liberalister, anarkokommunister, etc. påstår det er fullt mulig å ha et frivillig sosialistisk samfunn i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet. At man kan ha frivillig sosialisme under et liberalistisk system av individuell frihet. Men, å frivillig organisere seg slik at man tar vare på de som har lite er et produkt av det frie markedet; det er frivillighet – ikke sosialisme.
Sosialistene ønsker å fjerne eiendomsretten. Dette er ikke tillatt i et samfunn som følger ikke-aggresjonsprinsippet, og de må dermed operere sosialistisk innenfor et system av eiendomsrett og på egen eiendom. Dette kan jeg ikke se for meg at mange sosialister er villige til å kalle sosialisme.
Sosialisme innebærer omfordeling ved bruk av makt, og hele samfunnet må være sosialistisk for at det skal fungere, i følge dem selv. Dette er tvungen likhet, det motsatte av individuell frihet.
“Sosialisme” under eiendomsrett og uten bruk av tvang er ikke sosialisme. Det er simpelthen bare individuell frihet.
Problemet er at sosialistene forsøker å kapre begrepet solidaritet og sier at det nødvendigvis handler om sosialisme hver gang man bryr seg om hverandre. Dette er selvsagt ikke riktig. Om det er dette man mener med “sosialistisk liberalist” bør man heller begynne å kalle seg “medmenneskelig liberalist” eller “liberalist som ønsker å ta vare på de svake”. Dette handler altså ikke om at man er “sosialistisk liberalist”, men at man er en liberalist som har gitte personlige verdier som går på likhet, solidaritet og selvoppofrelse. Dette er selvsagt helt legitimt, men det er ikke sosialisme.
På byen forrige helg kom jeg i diskusjon med en jente fra Nord-Norge. Vi kom “tilfeldigvis” inn på temaet politikk, og jeg fortalte at jeg mente private løsninger var bedre enn offentlige løsninger, og at staten derfor på sikt helst burde fjernes helt. Etter en stund hisset hun seg plutselig veldig opp, ganske ut av det blå, egentlig, og hun ble nærmest sint på meg!
Men tenk på alt vi får igjen fra staten, tenk kor bra vi har det!
Tenk kor heldig vi e som får fødselspermisjon når vi får barn!
Og du vil fjerne detta? Du e så egoistisk!
Ikke helt ordrett, selvfølgelig, og mulig jeg bomma litt på den nordnorske grammatikken, men det var i hvert fall dette som var essensen. Jeg ga ikke uttrykk for noen tilsvarende sinte følelser der og da siden det er noe som sjelden fører til at motparten blir overbevist. Nå klarte jeg uansett ikke å overbevise henne, da… Når noen har så ekstremt sterke følelser for et tema som hun tydeligvis hadde, skal det nok en del til for å få vedkommende til å mene noe annet.
Egoistisk? Ja, jo, jeg er forsåvidt egoistisk. I hvert fall så prøver jeg å handle i min egeninteresse – som de fleste andre. Men jeg har det forsåvidt ganske bra, og selv om jeg ikke liker å betale skatt, har jeg faktisk ingen sterke følelsesmessige reaksjoner mot det. Men hvis alle skal få det like bra som meg eller helst bedre, og man ser på hvilke mekanismer som understøtter en best mulig samfunnsutvikling, tror jeg man skal ha en ganske så kreativ logisk sans for å klare å argumentere for at statlige løsninger er bedre enn private (eventuelt bare ha gått på statlig skole i 10-15 år).
Uansett, denne nordnorske jenta er ikke den eneste som har hatt som innvending at vi får så mye tilbake fra staten, så jeg blir ikke overrasket om dette er en type tankegods svært mange nordmenn innehar. Så hvor mye får vi egentlig tilbake fra staten? Og hvor mye betaler vi?
Hvor mye vi betaler regnet jeg på i forrige blogginnlegg, og svaret er omtrent halvparten av inntekten. Jeg vil si det er ganske mye… Tjener du totalt 500.000 kr i året og du har et forholdsvis normalt forbruksmønster, går ca 250.000 av disse kronene til staten. Jobber du i 40 år, har du gitt staten inntekter på 10 millioner kroner i dagens kroneverdi. Er du helt sikker på at det ikke hadde vært bedre om du selv fikk bestemme hva de pengene skulle brukes til? Du hadde vel ikke betalt 250.000 kr i året til et privat firma uten å vurdere nøye om du fikk valuta for pengene? Hadde du gjort en like nøye vurdering av hva skattepengene dine gikk til, tviler jeg på at du hadde betalt dem med like stor glede som idag.
Mener du for eksempel det er greit at dine skattepenger finansierer krig, korrupte diktatorer, et trygdesystem som gjør at folk blir fanget i systemet og ikke klarer å komme seg ut av trygdefellen, et skolesystem som bare passer for gjennomsnittseleven og en elendig eldreomsorg som, selv om den tilbys gjennom staten, koster opp mot 85% av inntekten til de eldre?
Hadde vi sluppet å betale 10 millioner kroner til staten, hadde antageligvis de fleste hatt råd til å ta seg fri uten lønn noen måneder uten at det var et stort problem. Jeg vil si det er trist at staten, ved å ta en så stor andel av folks lønn, gir folk så dårlig råd at de blir nødt til å be staten om hjelp når de i en liten periode etter å ha fått barn ikke ønsker eller har muligheten til å jobbe. 1)
Mange familier har idag ikke råd til særlig mer enn nødvendige utgifter. Tenk så mye bedre økonomi disse kunne hatt hvis de selv fikk beholde alt de tjente!
Riktignok ville vi måttet betale selv for noe av det staten finansierer idag, men prisen på disse tingene ville, på grunn av sløsing og ineffektivitet i offentlig sektor, vært vesentlig lavere om vi betalte for dem selv. Ifølge (David) Friedman’s Law koster ting nemlig ca dobbelt så mye når staten tilbyr dem som når private gjør det. Hvis staten tar fra deg 250.000 kroner per år i skatter og avgifter, “forsvinner” altså ca 125.000 av dem bare fordi staten gjør ting så mye mindre effektivt enn private.
Og enda viktigere er det kanskje at den manglende konkurransen mellom tilbydere fører til at man i et statlig monopol ikke får den store forbedringen man over tid får i et konkurranseutsatt marked.
Tenk så mye bedre vi kunne hatt det om ikke staten ødela incentivene våre for å gjøre verden til et bedre sted for alle!
1) Og for de som likevel er avhengig av å få penger på konto hver måned, ville det helt sikkert vært mulig å kjøpe en slags forsikring som sikret dem det. Og hadde de ikke hatt råd til forsikring, kanskje til og med noen mennesker (kanskje gjennom en eller annen organisasjon) hadde hjulpet dem, helt frivillig. Hvis vi hadde sluppet å betale skatt, hadde jo de aller fleste hatt mye bedre råd enn idag, og ville garantert donert mer til veldedige organisasjoner.
2) Er skattenivået i Norge 70%, som Onar Åm tok utgangspunkt i, ville vi ha måttet jobbe 11 timer selv for å få råd én times arbeid fra en som tjener det samme som oss. Men Onar har nok overdrevet skattenivået i Norge litt, som jeg også argumenterte for i forrige innlegg.
I 2014 tok jeg vare på kvitteringer for stort sett alt jeg kjøpte for å prøve å finne ut hvor mye jeg betalte til staten i form av skatter og avgifter det året. Slik gikk det:
Inntekter
Bruttolønn
590.370
Gratis forsikring
1.188
Gratis telefon
4.392
OTP (2%)
11.919
Mer pensjon
1.338
Arbeidsgiveravgift (14,1%)
84.029
Andre inntekter
69.286
Sum
762.522
Noen vil sikkert reagere på at jeg tar med arbeidsgiveravgift under inntekter, men siden vi tar med inntektsskatt under bruttolønn, må vi også ta med arbeidsgiveravgiften som en del av inntekten.
Noen vil sikkert også reagere på at jeg tar med arbeidsgiveravgift som en avgift som betales av arbeideren (se tabellen under). For er det ikke arbeidsgiver som betaler arbeidsgiveravgift? Jo, teknisk sett er det det, men det tas av arbeiderens lønn. I USA har de delt opp trygdeavgiften (Social Security Tax) slik at arbeidstager og arbeidsgiver betaler like store deler hver. I denne videoen kan Milton Friedman fortelle at det ikke er noen praktisk forskjell på om arbeidstager eller arbeidsgiver betaler, det går uansett ut over arbeiderens lønn. Det blir samme logikk med arbeidsgiveravgiften i Norge.
På de blå (og grønne) utgiftene har jeg trukket fra skatter og avgifter slik at ikke disse skal telles dobbelt.
Hvor mye jeg har betalt i merverdiavgift og andre avgifter (utenom arbeidsgiveravgift) er litt usikkert. Det er ikke alltid så lett å vite hvor stor andel av kjøpesummen som går til staten, så jeg har måttet gjøre noen forutsetninger. Noen er jeg ganske sikker på at stemmer, andre er jeg mer usikker på:
Ingen skatt/avgift på husleie 4), forsikring eller fysisk aktivitet
100% skatt på bompenger
8% moms på månedskort hos Ruter
25% moms på kjente internett-tjenester som Netflix, HBO Nordic, Spotify etc. Ikke moms på mindre kjente utenlandske internett-tjenester.
25% moms på Groupon-kjøp
25% moms på kommunale tjenester som parkering
Ingen skatt/avgift på adgang til kommunale bad
Ingen skatt/avgift på Facebook-annonsering
Er noen av forutsetningene feil, så gi meg beskjed om det, gjerne i kommentarfeltet her på bloggen. For eksempel er jeg usikker på om man skulle regnet adgang til kommunale bad som en 100% skatt, siden pengene går til det offentlige. Samme med månedskort hos Ruter siden Ruter er eid av Oslo kommune og Akershus fylkeskommune.
Men hvis tallene mine er sånn omtrent riktige, betalte jeg altså 45% av min totale inntekt i skatter og avgifter i 2014. Grafisk fremstilt ser man hvor mye dette faktisk er:
Og hadde jeg tjent 400.000 kr i bruttolønn og ikke hatt andre inntekter (og ikke betalt formueskatt), ville skattesatsen min vært på ca 47%, men selv om det er ekstremt høyt, er det likevel langt unna 70%, som Onar Åm regnet ut at var vanlig for en gjennomsnittlig nordmann å betale i skatt. Nå bruker jeg ganske lite penger generelt, og spesielt bruker jeg lite på alkohol og tobakk som det er høye avgifter på. Jeg har også en relativt billig bil som jeg ikke brukte veldig mye i 2014 (under 10.000 km). Så de fleste vil nok få en noe høyere skattesats enn meg, men jeg har vanskelig for å se at den kan komme opp i 70% for særlig mange.
Det er relevant å sammenligne med Onars tall fordi det nystartede partiet Liberalistene baserer seg på Onars utregning av skatteprosent. Selv om jeg er helt enig med Liberalistene i at vi betaler altfor mye skatt, så skal rett være rett. Nå er det slett ikke sikkert at mine beregninger er korrekte. Kanskje har Onar rett, eller kanskje er sannheten et sted mellom hans og mine tall. Men ut fra hva jeg tror jeg har funnet ut, er det tre tall som ser ut til å være for høye i Onars regnestykke:
Sykepenger: Onar har tatt med sykepenger som en skatt på samme måte som arbeidsgiveravgift. Sykepenger er ikke noe jeg betaler direkte til staten, men det er en regulering – en slags indirekte skatt som kan sies å bidra til et høyere totalt skattetrykk, men når jeg her prøver å finne ut hvor mye jeg som person betaler til staten, blir det antageligvis feil å ta med sykepenger. Jeg diskuterte temaet litt med Onar i kommentarfeltet under innlegget hans.
Inntektsskatt-prosent: Onar antok at en arbeider som tjener 400.000 kr brutto betaler 30% i inntektsskatt (inkludert trygdeavgift), men ifølge Smarte Penger vil en bruttolønn på 400.000 kr gi 25,8% inntektsskatt når det ikke er noen fradrag.
Merverdiavgift/moms: Onar har antatt at det er 25% moms på alt man bruker penger på, og at man bruker alle pengene man tjener. Men det virker urealistisk at det vil være normalt å ha et forbruksmønster hvor dette er tilfelle i og med at det blant annet ikke er moms på husleie, forsikringer, fysisk aktivitet og nedbetaling av boliglån.
Men vi påvirkes mer av skatter, avgifter, reguleringer etc enn bare det som tas direkte fra oss. Det at andre betaler skatter og avgifter, fører til at jeg og alle andre må betale høyere priser enn ellers. Incentivene i det offentlig er dessuten mye dårligere enn incentivene i det private hvis målet er fremgang og høyere velstand, noe som blant annet fører til mye sløsing.
Ifølge (David) Friedman’s Law koster ting minst dobbelt så mye når staten utfører dem som når private gjør det. Om det stemmer, betyr det i praksis at når jeg betaler 344.000 kr til staten, blir minst 172.000 av dem på en eller annen måte sløst bort!
Tar man også med disse og andre indirekte skatter, kommer man nesten helt sikkert opp i tallene til Onar på 70-80% skattetrykk (selv om altså skatten jeg personlig betaler er en del lavere). Hva har det så å si for deg og meg at skattetrykket er så høyt? Jo, det betyr at vi må jobbe veldig mange flere timer enn ellers for å få råd til de varene og tjenestene vi kjøper.
Så det er en relativt høy pris vi betaler for å ha et sikkerhetsnett for de som ville falt utenfor uten staten… Og man kan også spørre seg om det ville vært flere eller færre som hadde falt utenfor i et samfunn basert på frivillighet, et samfunn hvor den individuelle eiendomsretten respekteres, og hvor ingen – ikke engang staten – har rett til å ta fra deg dine oppsparte midler eller eiendeler.
Hvor mye betaler du i skatter og avgifter? Det er selvfølgelig veldig vanskelig å finne et nøyaktig tall – det er faktisk vanskelig selv hvis man har registrert alt man har kjøpt i løpet av året, men Smarte Penger har laget en god kalkulator du kan bruke for å finne det ut sånn cirka.
1) Det er vanlig å fordele store, sjeldne engangsutgifter utover flere år – antall år man har glede av kjøpet. Jeg kjøpte ny bil i 2009. Det var en Ford Fiesta 90 hk diesel som jeg betalte 232.500 kr for. Engangsavgiftene på bilen var omtrent 100.000 kr, kanskje litt under. Antar jeg at jeg har bilen i ca 10 år totalt, tilsvarer det omtrent 10.000 kr per år i avgifter.
2) Andre avgifter består av: NRK-lisens, el-avgift, veiavgift, bompenger, alkoholavgift, brusavgift, sukkeravgift, sjokoladeavgift, dieselavgift og flyplassavgifter. For å finne ut hva du betaler i avgifter, sjekk ut denne oversikten fra Smarte Penger.
3) Boligkjøp er i likhet med bilkjøp en stor engangsutgift som kan/bør fordeles utover flere år. Tror det er vanlig å bruke 20 år for boligkjøp. Siden jeg bor i borettslag, slapp jeg dokumentavgift, så jeg betalte muligens ingen skatt/avgift da jeg kjøpte bolig. Men jeg har pusset opp for rundt 150.000 kr, som jeg nok kan anta 25% moms på (30.000 kr fordelt på 20 år gir 1.500 kr per år). Resten av boligkjøpssummen har jeg delt på 20 og lagt inn på posten “Boligkjøp”.
4) Selv om jeg som boligeier riktignok ikke betaler moms på husleie, betaler borettslaget moms på mange av sine utgifter, så sånn sett hadde det vel ikke blitt veldig feil om man regnet med at det var en viss moms også på husleie.
2
