De fleste kjenner sikkert til usynlighetsteknologi fra Star Trek eller andre science fiction-serier. Noen romskip har i Star Trek muligheten til å bli fullstendig usynlige. Invisibility Cloak er det vanlig å kalle denne teknologien på engelsk. Jeg er usikker på hva som er det beste norske ordet for dette, men jeg kommer ihvertfall til å kalle det usynlighetsmaskering i resten av innlegget. Google Translate foreslår usynlighetskappe, men jeg synes ikke det er helt dekkende.
For synlig lys har man heller ikke klart å gjøre spesielt store objekter usynlige, tror grensen foreløpig går i underkant av 1 millimeter “store” gjenstander. Så det som gjenstår er altså å få usynlighet til å fungere for alt synlig lys samtidig (og kanskje andre deler av det elektromagnetiske spekteret også), og i tillegg få det til å fungere på større objekter.
I videoen over fikk vi høre at usynlighetsmaskering i 3 dimensjoner ikke hadde blitt utviklet for synlig lys ennå, men det er fordi videoen er fra mars ifjor. Ganske gammel, altså…
Måten man får ting til å bli usynlige på er ved å få lyset til å bevege seg rundt tingen og fortsette videre på andre siden som om det ikke var noen hindring der. For å få til det bruker forskerne såkalte meta-materialer med negativ brytningsindeks (refraction index). Disse bøyer lyset på en spesiell måte som ikke forekommer naturlig. Generelt er meta-materialer materialer som er designet til å ha en bestemt struktur når man ser på dem på nært hold. Strukturen kan gjenta seg gjennom hele materialet, som på bildet til høyre under. Ulike strukturer kan gi materialene ulike egenskaper.
Usynlighetsteknologi har faktisk andre bruksområder enn bare det åpenbare, for eksempel vil teknologien kunne brukes til å lage bedre solceller, ifølge KurzweilAI.net.
I fremtiden kommer vi til å leve lenger enn vi gjør idag. Sonia Arrison har tatt utgangspunkt i at vi snart vil klare å doble gjennomsnittlig levealder til ca 150 år, det vil si at mennesker som er unge idag vil kunne leve til de er 150 år (eller lenger). Og hun har skrevet en bok der hun diskuterer mulighetene for hvordan et slikt samfunn vil være. Jeg har nettopp lest 100 Plus, og den er veldig bra, faktisk så bra at alle de 19 som foreløpig har anmeldt boka på Amazon.com har gitt den 5 stjerner av 5 mulige.
Boka kommer inn på temaer som hvorfor det er sannsynlig at gjennomsnittlig levealder vil øke mye i fremtiden, hvorfor dette er en god ting, og hvordan økonomi, familieliv og religion kan komme til å endre seg. Boka går derimot ikke inn på tekniske detaljer for hvordan man kan bremse eller reversere aldring. Det er en lettlest bok som er skrevet for “folk flest”. Den er relativt kort, tror jeg brukte ca 10 timer på å lese den, og jeg leser ikke spesielt fort (snakke-tempo). De som har fulgt med litt på bloggen min, vil naturlig nok kjenne igjen en del temaer herfra.
Håper du tar deg råd og tid til å lese boka! Den koster ca $15 (pluss eventuelt frakt) på Amazon. Hvis du syns det blir litt mye å lese en hel bok, så har Sonia Arrison skrevet noen blogg-innlegg med innhold fra boka.
Mange mennesker er ikke liberalister. Faktisk så kan det virke som om 99,92% av de som stemte i Oslo ikke er liberalister. Det Liberale Folkepartiet (DLF), Norges eneste ordentlig liberalistiske parti, fikk altså bare 0,08% av stemmene (247 stemmer) i Oslo, det eneste fylket hvor de stilte liste. Men det positive, sett fra mitt ståsted, er at dét nesten er en dobling i forhold til 2007. (DLFs prinsipp-program)
Det er ca 2 år siden jeg begynte å interessere meg for liberalisme. Før det visste jeg lite om det, og jeg vil tro det er ganske vanlig å ikke vite så mye om det. Media er veldig lite glade i å skrive om liberalisme, noe som illustreres godt av Aftenposten, som ba ungdomspartiene om å skrive litt om sitt partis politikk. DLFs ungdomsorganisasjon, Liberalistisk Ungdom, sendte da inn et innlegg, men Aftenposten refuserte det. (Jeg er usikker på om de refuserte innlegg fra andre små partier.) I USA prøver visstnok media å ignorere Ron Paul, noe Jon Stewert snakket om i en episode av The Daily Show, mens den andre liberalistiske president-kandidaten i det Republikanske Partiet, Gary Johnson, sliter med å komme med i republikanernes TV-sendte presidentkandidat-debatter.
Siden media skriver så lite om liberalisme tror jeg det er mange misforståelser om det. Jeg skal derfor prøve å si litt om hva liberalister mener og også litt om hvorfor de mener det. Jeg skal her holde meg til hva såkalte klassiske liberalister mener. Klassiske liberalister vil at staten skal bestå utelukkende av politi, rettsvesen og forsvar/militæret. Anarko-kapitalister mener vi ikke bør ha en stat i det hele tatt (se innlegget Trenger vi en stat? for mer om det).
Man kan si at liberalismen bygger på Kardemommeloven:
Man skal ikke plage andre.
Man skal være grei og snill.
Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
Litt mer presist har, ifølge liberalismen, alle rett til sitt eget liv og eiendom (og fruktene av sitt arbeid). Å krenke noen av disse rettighetene, å initiere tvang mot andre mennesker, er da umoralsk. La oss se på hva det betyr i praksis.
Lover
Staten skal lage lover, og lovene er til for å beskytte folks rett til liv og eiendom. Lovene skal ikke brukes til å forby noe som styresmaktene tilfeldigvis misliker så lenge det ikke skader en tredjepart. Derfor er det ikke legitimt å forby narkotikabruk, prostitusjon og pengespill, for eksempel.
Ingen verneplikt
Siden tvang er ulovlig i liberalismen, kan ikke staten tvinge folk til å ta en jobb de ikke vil ha. Man kan altså ikke ha verneplikt.
Skatt
All skatt skal være frivillig. Du betaler bare penger til staten hvis du vil, altså mest sannsynlig hvis du mener staten gjør en god jobb. Du skal ikke risikere å bli kastet i fengsel hvis du ikke betaler skatt. Det at man har en produktiv jobb som man tjener penger på er i seg selv positivt for samfunnet.
Når staten ikke kan kreve inn så mye penger den vil, betyr det at staten må gjøre en god jobb for å få inntekter, men siden staten bare skal bestå av politi, rettsvesen og forsvar, trenger ikke staten store inntekter. Rundt 5% av BNP er et anslag jeg har hørt, altså ca en tidel av dagens nivå. Når folk får beholde pengene sine selv, vil de generelt bruke dem på en mye bedre måte enn staten ville gjort. Man er mest nøye med hva man bruker penger på når man bruker sine egne penger, og man bryr seg minst når man bruker andres penger, noe politikerne og byråkratene i staten gjør idag. Penger vil derfor bli brukt bedre (eller mer effektivt) når folk får beholde pengene de tjener selv.
Arbeid
En arbeidsgiver og en arbeidstaker inngår en frivillig kontrakt med hverandre. Staten bør ikke bestemme hva som skal stå i den kontrakten. Hvis arbeideren synes det er greit å jobbe 14 timer i døgnet for lav betaling, skal ikke staten nekte han det. Hvis det er det han velger, er antageligvis de andre alternativene hans enda dårligere, det vil si at staten ved å nekte han å inngå denne kontrakten tar fra ham hans beste alternativ. Man kan argumentere for at det ville vært bedre om han hadde fått trygd fra staten, men det vil jeg si er en kortsiktig løsning. Hvis han istedenfor å motta trygd kan komme seg inn i arbeidslivet, får han muligheten til å øke sin kompetanse, slik at han etter hvert vil tjene bedre og ikke trenge å jobbe like lange dager.
Det bør ikke være statlige regler for hva som skal til for å gi noen sparken. Hvis det skal være restriksjoner, skal de være bestemt av arbeidskontrakten. Hvis det er vanskelig for en arbeidsgiver å sparke noen han ikke vil ha i bedriften, blir det også en mye større terskel for arbeidsgiveren å ansette en ny person. Han må være helt overbevist om at han ansetter en dyktig person, for ingen arbeidsgivere ønsker å ansette en person som de vil – men ikke klarer – å gi sparken. Strenge regler for hvem som kan sparkes går altså mest ut over dem med lavest kompetanse fordi arbeidsgiverne kvier seg for å ansette dem.
Et sterkt oppsigelsesvern og en høy minstelønn er god politikk hvis man ikke ønsker at mennesker med lav kompetanse skal få prøve seg i arbeidslivet.
Privatisering
De borgerlige partiene i norsk politikk vil at staten skal kjøpe tjenester av private aktører (sette tjenestene ut på anbud), men dette er ikke det samme som privatisering. Privatisering er når forbrukerne kjøper tjenester direkte fra private firmaer, uten innblanding fra staten. Siden klassiske liberalister vil at staten bare skal bestå av politi, rettsvesen og forsvar, betyr det at eldreomsorg, skole, helse og andre ting vi (tilfeldigvis?) ikke er fornøyd med må privatiseres. Men det er ikke dermed sagt at man må betale hele utgiften selv. Store helse-utgifter og arbeidsuførhet kan man forsikre seg mot (helse er dessuten mye dyrere enn det kunne vært på grunn av strenge statlige reguleringer). Man kan inngå private pensjonsspare-avtaler, og det er mulig å tilby svært billig skole. Flere forelesninger legges ut på nettet for gratis nedlasting. Stanford University tilbyr til og med gratis online kurs i kunstig intelligens med innleveringer og (automatisk) tilbakemelding. Jeg vil tro slike ting blir mer vanlig i fremtiden.
Argumentene for at full privatisering fungerer bedre enn alternativene har å gjøre med fastsettelse av riktig pris og effektiv allokering av ressurser. Staten vil ikke kunne klare å allokere ressurser like effektivt og godt som et fritt marked, noe som vil føre til at det produseres for mye av noen ting og for lite av andre. I artikkelen Økonomisk teori og høyrepolitisk praksis har lederen i DLF, Vegard Martinsen, forklart dette meget godt.
Fri økonomi
Staten bør ikke blande seg inn i økonomien og prøve å regulere næringslivet. Ved å gi støtte til noen bedrifter og stille urimelige krav til andre, kan staten gjøre det lettere for noen bedrifter og vanskeligere for andre. Uten statlig innblanding har alle like muligheter til å gjøre det bra. Det er spesielt store firmaer som tjener på det når staten kommer med nye strenge reguleringer. Store firmaer har råd til å betale den ekstra kostnaden, for små firmaer er det som regel verre. Dermed får de store firmaene mindre konkurranse og kan ta en høyere pris for det de selger. Det sies ofte at de aller største bedriftene er “too big to fail”. Hvis de største bedriftene kan regne med at staten redder dem hvis det går dårlig, tar de sjanser de ellers ikke burde eller ville tatt. Kapitalismen fungerer best når man belønnes for gode valg og straffes for dårlige, derfor er det uheldig hvis staten fjerner straffen når det gjøres dårlige valg.
Fri innvandring
Hvis de som kommer til Norge automatisk blir med i velferdsstaten, kan vi ikke ha fri innvandring. Det ville betydd at mange mennesker med lav kompetanse hadde flyttet hit og mottatt mer i ytelser fra staten enn de bidro med til samfunnet i form av arbeid. Hvis dette hadde gjeldt forholdsvis få mennesker, ville det ikke vært noe stort problem, men med fri innvandring, er det sannsynlig at det ville gjeldt veldig mange mennesker. Velferdsstaten og fri innvandring er altså ikke kompatible med hverandre.
Fri innvandring (uten velferdsstat) er positivt både for dem som velger å flytte til et nytt land (ellers hadde de ikke gått til det drastiske steget det er å flytte til et annet land). Og så lenge de får seg jobb og klarer seg selv, er det positivt for landet de flytter til, siden det er produktive jobber som fører til økt velstand. USA hadde relativt fri innvandring frem til 1914, en periode med sterk vekst i den amerikanske økonomien.
Fri innvandring til Norge kan riktignok være negativt for noen nordmenn på kort sikt, siden det blir mer konkurranse om jobbene. Men den konkurransen kan samtidig være med på å presse prisene ned, noe vi alle tjener på som forbrukere.
Åpne grenser
Mitt inntrykk er at det er enighet blant økonomer om at toll og avgifter på varer som krysser landegrenser totalt sett skader økonomien. Grunnen til at vi likevel har disse avgiftene er at det ikke lønner seg for politikerne å fjerne dem. Det finnes sterke interesse-organisasjoner som ønsker å begrense konkurransen fra utlandet, slik at de kan selge sine egne produkter dyrere. Det finnes mange typer av disse interesse-organisasjonene, og et medlem av én av disse, en bonde for eksempel, tjener på at det er toll på det han selger, men samtidig taper han på at alle de andre interesse-organisasjonene presser opp prisene på andre typer produkter. Når man tar med begge sider av regnestykket, kan det godt hende at selv de som tjener mye på tollmurer på sine produkter totalt sett ikke går i pluss.
Hvis vi holder oss til bønder, bør vi også ta hensyn til det som skjer i landene som ønsker å selge landbruks-produkter til Norge. I fattige land er det sjelden at bøndene har statlige støtteordninger, slik som bønder i Norge og andre vestlige land har. Når de i tillegg blir møtt med høye tollmurer når de prøver å selge sine produkter, sier det seg selv at det blir vanskelig å konkurrere. Det er mulig at Vestens tollmurer har gjort større økonomisk skade i fattige land enn summen av u-hjelpen vi har sendt tilbake. (Økonomisk selvstendighet er dessuten bedre enn å være avhengig av u-hjelp.)
Legalisering av narkotika
Ifølge liberalismen skal man ikke skade andre – men det skal ikke være ulovlig å gjøre dumme ting med seg selv. Man skal ikke straffes ytterligere for å ha skadet seg selv. Derfor bør narkotika legaliseres. I tillegg er det tydelig at et forbud har mange negative konsekvenser. Narkomane bruker tyngre stoffer enn de ellers ville ha brukt (se videoen under), og prisen er høyere, så de må begå (mer) kriminalitet for å få råd til å kjøpe narkotikaen. Det at prisen er så høy gjør også narkotika til et attraktivt marked for organisert kriminalitet. Det samme så man da alkohol var forbudt i USA i perioden 1920-1933. Al Capone tjente flere millioner dollar på ulovlig alkohol-salg. Idag har krigen mot narkotika nærmest ført til borgerkrig-lignende tilstander i Mexico.
Selv om jeg har skrevet om hva klassiske liberalister mener i dette innlegget, betyr ikke det at jeg er enig med dem i absolutt alt. Jeg er enig i det aller meste, men jeg synes også anarko-kapitalister har gode argumenter. Men jeg tenker at det er vanskelig å si hva den ideelle størrelsen på staten er før man har testet ut de forskjellige alternativene. Seasteading er et prosjekt der man etter hvert vil kunne eksperimentere med ulike styresett, og som kanskje kan gi svar på om klassiske liberalister, anarko-kapitalister eller eventuelt andre har mest rett.
Jeg har gitt et moralsk argument for liberalisme (det er galt å krenke retten til liv og eiendom, noe staten gjør idag), og jeg har gitt argumenter for hvorfor liberalistisk politikk (eller fravær av politikk) fungerer bedre enn dagens system. I tillegg tror mange/de fleste liberalister at velferdsstaten nødvendigvis vil føre til økonomisk kollaps, at den ikke er bærekraftig i lengden. Ayn Rand, en amerikansk-russisk liberalistisk filosof, har sagt
The difference between the welfare state and the authoritarian state is a matter of time
Jeg vet at i hvert fall noen av de som leser bloggen min er enig i mye av det jeg skriver, men jeg vet også at en del av de som har vært innom her er uenig i veldig mye. Det er for så vidt ikke så rart, for jeg skriver mest om ting det ikke sies mye om i mainstream media. Og jeg har en del meninger som er veldig annerledes enn det som er “normalt”. (Det mest kontroversielle er vel liberalisme og at bekjempelse av aldring er bra.)
Hvis det jeg skriver om er nytt for deg, er det helt naturlig at du i utgangspunktet ikke er enig. Det ville vært rart hvis du var enig – at ett lite blogg-innlegg (eller noen få) kunne få deg til å gå bort fra det du har ment i mange år. Men jeg håper likevel du ikke dømmer meg bare ut fra hva mine meninger er, men heller ut fra hva argumentene er for mitt syn. Hvis du ikke er enig, håper jeg det får deg til å tenke over hvorfor du er uenig. Er dine argumenter bedre enn mine? Og mener du det, har vi et godt utgangspunkt for diskusjon. Hvis dine argumenter ikke er bedre, håper jeg du prøver å finne bedre argumenter for ditt syn – og så kan vi diskutere, og kanskje få oppklart noen misforståelser.
Jeg har tenkt mye på det jeg skriver om, så hvis jeg tilfeldigvis skulle argumentere bedre enn deg, er det ikke dermed sagt at jeg har rett (og omvendt hvis du argumenterer best). Det kan hende jeg bare kjenner argumentene bedre enn deg, men når det er sagt, så har jeg stor tro på at jeg har rett i mye. 😉 Det er viktig at du skriver en kommentar hvis du sitter på informasjon som viser at jeg tar feil, for som de fleste andre, leser jeg mest om ting som bygger opp under mitt syn. Det er sikkert lurt at jeg får litt input fra folk som tenker annerledes enn meg også.
Et viktig poeng er altså at det ikke bør ha noe å si hva man mener, hvem som mener noe eller hvor mange som mener det, men om argumentene for det er gode eller dårlige. I Youtube-videoen Libertarian Parenting Part 3 – Professor David Friedman on Unschooling (1:22) har David Friedman (sønn av den mer kjente Milton Friedman) sagt det på følgende måte (jeg har fjernet noen unødvendige ord):
A bright kid contradicts an intelligent, generelly reasonable elderly man. And the response is “You shouldn’t contradict your elders”. And that particular statement struck me as heresy, as almost obscenity. If your elders aren’t right, of course you should contradict them. As I remember how I was brought up, it was simply taken for granted that what mattered was how good your arguments were, not who was making them.
Du skal ikke nødvendigvis bli enig med meg i alt jeg sier – eller alt noen andre sier for den saks skyld. Jeg mener alle bør gjøre seg opp sin egen mening på bakgrunn av gode, rasjonelle argumenter. Jeg vil bare at du skal være klar over at det er (gode) argumenter for det jeg mener også, og håper at du i det minste har disse argumentene i bakhodet når du gjør deg opp din egen mening.
Hvis dette er det første innlegget mitt du leser, kan du klikke deg inn på noen av de mest interessante (etter min mening) innleggene jeg har skrevet under “Utvalgte innlegg” i høyre-margen.
DRACO, som medisinen heter, har kurert alle viruser den har blitt testet på, totalt 15 stykker, inkludert HIV, influensa, forkjølelse og Ebola. Den er riktignok ikke testet på mennesker ennå, og den har bare blitt testet på ett av virusene i dyreforsøk. Det vil derfor ta noen år før den eventuelt blir å få kjøpt på apoteket. Hvis medisinen viser seg å virke like bra på mennesker, samtidig som den ikke har stygge bivirkninger, vil jeg tro dette vil være en medisinsk revolusjon på høyde med oppdagelsen av antibiotika (som dreper bakterier), og forskerne bak nyvinningen vil garantert få en Nobelpris.
Som vi kunne se i videoen, har medisinen blitt designet til å binde seg til celler infisert av et hvilket som helst virus og gi cellen beskjed om at den skal begå selvmord (apoptose). Apoptose er en naturlig prosess som kroppen bruker for å fjerne skadde celler, og denne prosessen skal, etter det jeg har forstått, i utgangspunktet være helt ufarlig. Men jeg kan tenke meg at det vil bli et problem hvis nesten alle cellene i et organ er infisert, for eksempel, uten at jeg vet om det faktisk er en reell problemstilling.
De som eventuelt leste innlegget Spå om fremtiden, husker kanskje (eller kanskje ikke) at jeg gjettet at innen 2030 ville man kunne bli frisk fra forkjølelse i løpet av noen timer. Nå er jeg usikker på hvor raskt DRACO virker, men det kan se ut som jeg var litt for konservativ i det estimatet. Hvis DRACO lever opp til sitt potensiale, er det mulig at forkjølelse vil kunne kureres effektivt før år 2020. Men det kan også ta opp til 15 år å få en ny medisin godkjent i vesten, så det kan vise seg at 2030-estimatet ikke var så verst likevel, men jeg håper virkelig det går mye fortere!
Når folk blir spurt om hvilke perioder de tror det var relativt sett (i forhold til folketallet) mest drap og vold, nåtiden eller fortiden, svarer de fleste nåtiden. “Heldigvis” er det feil. Jeg sier heldigvis fordi det betyr at utviklingen går riktig vei, og vi kan dermed være optimistiske med tanke på at det vil bli enda bedre i fremtiden. Steven Pinker sier litt om krig og vold opp gjennom historien i følgende video, hvor han også snakker litt om det han kaller The Violent Present Illusion:
Hvorfor er så dagens verden så mye fredeligere (selv om det ofte ikke føles sånn) enn den har vært før? Det er nok mange grunner til det. Christian Henrik Nesheim nevner på sin blogg følgende punkter, som jeg har forkortet og prøvd å ikke endre altfor mye på:
Økonomisk avhengighet
De fleste land er avhengige av å kunne selge/kjøpe varer og tjenester til/fra mange andre land. Handel er et positive-sum game som begge parter tjener på, og det vil ikke gi mening, økonomisk sett, å krige med en handelspartner.
Flernasjonalt samarbeid
FN-samarbeidet fører til at statsledere holdes ansvarlig for sine handlinger. Nesheim skriver at dette har forhindret en del kriger. Han skriver også at når land som Kina, India, Brasil og Indonesia begynner å nærme seg USA i størrelse på økonomien (og militæret), vil det være vanskelig for ett land å gå til krig uten samtykke fra de andre stormaktene.
Mer enhetlig kultur på grunn av globalisering
Gjennom teknologi, media og og handel blir verden mer ensartet. Det er lett å skape et umenneskelig bilde av motstanderen hvis man ikke kjenner deres verdier og kultur. Globaliseringen gjør at vi blir likere, men også at vi får større kjennskap til og forståelse for andre kulturer. Vi sympatiserer dermed med en stadig større gruppe mennesker. Og etter hvert vil forhåpentligvis de fleste mennesker sympatisere med mennesker fra hele verden. Det blir vanskelig for en stat å starte en blodig krig med et land hvis innbyggerne sympatiserer med befolkningen hos motstanderen.
Internett og gjennomsiktighet
Folk deler bilder og videoer fra krigshandlinger på internett, slik at andre får se hvor stygt krig er. Og Wikileaks frigir hemmelige dokumenter. Det meste kommer ut, og statene må da i større grad ta beslutninger de kan forsvare moralsk sett overfor egen befolkningen.
BNP-vekst og ressurs-overflod
Fattige land kriger mest. Hvis BNP per innbygger forsetter å øke som idag, vil det om mindre enn 50 år praktisk talt ikke være absolutt fattigdom, noe som vil føre til at det da vil være vesentlig færre kriger. Den aller viktigste årsaken til krig er ressurs-knapphet. I en verden med overflod av ressurser vil incentivene for å gå til krig mer eller mindre forsvinne. Den raske teknologiske utviklingen, med en mulig teknologisk singularitet rundt midten av dette århundret, gjør at vi kan utnytte ressursene bedre og bedre. Vi blir istand til å manipulere materien på en stadig mindre skala, og 3D-printere vil i fremtiden sannsynligvis kunne lage så å si en hvilken som helst materiell gjenstand fra billige råvarer og en datafil (software); materielle ting vil dermed kunne bli ekstremt billige. Vi vil ikke trenge fossilt brensel til energiproduksjon – solenergi og etter hvert kanskje også fusjonsenergi vil bli billigere og bedre alternativer. Mange andre spennende teknologier vil også bidra til at det i fremtiden ikke vil være knapphet på ressurser, og til at fattigdom kan utryddes. Begge deler fører altså til mindre krig.
Tor Økland Barstad er også optimistisk med tanke på at det vil bli færre drepte i krig i fremtiden. I det ekstremt lange innlegget hans Hvorfor jeg gleder meg til fremtiden (søk deg ned til avsnittet Verdensfred), skriver han blant mye annet at de krigene som vil bli utkjempet i fremtiden vil bli mer humane enn dagens og fortidens kriger. Grunnen til det er at bedre teknologi gjør det mulig å være mer målrettet, å unngå å drepe sivile, og i mange tilfeller til og med unngå å drepe i det hele tatt.
Hvis den menneskelige kostnaden ved å fjerne et regime som undertrykker befolkningen i landet blir så lav, blir det lettere å forsvare en forhåpentligvis kort krig som har til formål å fjerne regimet. Blant liberalister (som jeg identifiserer meg med) så mener klassiske liberalister (som vil ha en stat som består bare av politi, rettsvesen og militær) hovedsaklig at det er riktig å gå til krig mot stater som undertrykker sin befolkning for å fjerne regimet. Anarko-kapitalister, derimot, (som vil at vi skal kvitte oss helt med staten) er ikke for å krige mot andre land i det hele tatt (utenom i direkte selvforsvar). Og når vi ser på dagens situasjon for eksempel i Afghanistan og Libya, kan det virke som at slike kriger er veldig kostbare både økonomisk sett og menneskelig. Så i dagens situasjon tror jeg anarko-kapitalistenes holdning til krig er den beste, men det er mulig det vil endre seg med bedre teknologi. Jeg ser riktignok ikke bort fra at det kan være andre kompliserende faktorer som gjør at det likevel blir vanskelig å skape et fritt samfunn i tidligere enevelder/diktaturer gjennom å fjerne regimet, så noe fasit-svar har jeg ikke.
Bedre teknologi gjør at vi alle får det bedre, men bedre teknologi innebærer også farer som må tas på alvor. Her tenker jeg spesielt på at vi får farligere våpen. Likevel bør man ikke forby forskning på bestemte teknologier, siden det bare vil føre til at teknologien utvikles “under jorda” og blir vanskeligere å forsvare seg mot siden de som følger lovene da har mindre kunnskap om våpenet som eventuelt brukes mot dem.
Atombomben er et eksempel på et våpen som er muliggjort av teknologiutviklingen i det forrige århundret. Det er et forferdelig våpen, men det virker også avskrekkende. Når man vet at et land har tilgang til atomvåpen, er det liten sjanse for at noen går til krig mot det landet. Sånn sett hadde det kanskje vært bra om alle land hadde atomvåpen… Da kunne ingen gått til krig mot andre land uten at de selv også, høyst sannsynlig, ble påført store tap. Det er mange som mener at det faktum at både USA og Sovjetunionen hadde atomvåpen var en viktig grunn til at den kalde krigen forble kald.
Terrorister, derimot, er antageligvis mindre redde for gjengjeldelse enn det stater er. Og atomvåpen eller enda verre våpen i hendene på terrorister kan være veldig farlig, noe som kan være et argument for at man bør prøve å begrense spredningen av blant annet atomvåpen. Igjen sitter ikke jeg med noe fasit-svar på hva som vil være best. Men hvis fattigdom og kriger mellom nasjoner kan utryddes, vil mest sannsynlig grunnlaget for terrorisme også skrumpe drastisk inn.
I demokratiske stater kan fortsatt et flertall i befolkningen bruke demokratiet til å undertrykke minoriteter (flertallstyranni), noe som kan skape misnøye og potensielt terrorisme. Og her kommer liberalisme inn i bildet igjen. Ifølge liberalismen skal du kunne gjøre hva du vil så lenge du ikke skader andre (Kardemomme-loven). Hvis alle er frie til å gjøre hva de vil og ikke er fattige, har jeg vanskelig for å se at terrorisme kan være et stort problem. Jeg tror derfor at et liberalistisk samfunn er bedre og fredligere enn et demokratisk, men skulle jeg ta feil, vil Seasteading eller andre lignende prosjekter kunne avdekke hvilken styreform som faktisk er best.
Mange tenker kanskje at fattigdom vil bli et større problem under liberalismen fordi staten da ikke skal omfordele penger fra rike til fattige. I innlegget Trenger vi en stat? har jeg gjengitt argumenter som tyder på at det faktisk kan være omvendt, altså at det vil bli mindre fattigdom når staten ikke påtar seg denne oppgaven. I tillegg kan jeg si at kapitalismen i seg selv har innebygde mekanismer for å utjevne sosiale forskjeller; i Youtube-videoen Would You Give Up The Internet For 1 Million Dollars? får vi høre (2:00 – 3:12) at det at de rike er villige til å betale en skyhøy pris for nye, innovative produkter, fører til at de som produserer produktene får råd til å videreutvikle dem og gjøre dem billigere å produsere, slik at vi normale mennesker også får råd til å kjøpe dem. Og de produktene vi kjøper er ikke bare billigere, men også mye bedre enn de tidlige versjonene.
Litt mye liberalisme for noen på slutten her, kanskje. (Er du uenig i noe av det, så skriv en kommentar, så kan vi diskutere det.) Men hoved-budskapet i innlegget er at det er god grunn til å se optimistisk på fremtiden når det gjelder antall kriger og antall mennesker drept og skadet i disse. Christian Henrik Nesheim tror verden vil ha sett sin siste store væpnede konflikt innen 2030. Tor Økland Barstad tror vi en gang vil få fred i hele verden, men våger seg ikke på å si noe årstall. Som han også skriver blir det mye spekulasjoner når man skal spå om krig i fremtiden. Men det er ihvertfall mange ting som peker i positiv retning. Kanskje er verdensfred like rundt hjørnet?
Bedre føre var enn etter snar, sier ordtaket. Og på mange områder i samfunnet vårt går sikkerhet foran nesten alt annet. Men dette er ikke alltid bra, og et overdrevent sikkerhetsfokus kan faktisk noen ganger være svært skadelig.
Jeg har skrevet om ett problem med føre var-prinsippet tidligere, i innlegget jeg kalte Fartsdumper på veien mot en bedre fremtid. Der skrev jeg om Food and Drug Administration (FDA) i USA, som er ekstremt restriktive når det gjelder å godkjenne medisiner og medisinske behandlinger. Det betyr at noe færre mennesker dør som følge av bivirkninger av medisiner, men det betyr også at mange dør som følge av at de ikke får benyttet seg av nye, ennå ikke godkjente medisiner. Det betyr også at unødvendig mye ressurser må brukes på å dokumentere effekten av nye medisiner, ressurser som heller kunne vært brukt på utvikling av bedre medisiner. Medisinsk teknologi utvikler seg altså saktere enn den kunne gjort uten dette overdrevne sikkerhetsfokuset, noe som naturligvis også fører til at mange flere mennesker enn nødvendig dør.
Det jeg ikke tenkte på da jeg skrev innlegget om FDA var at problemet med FDA bare er ett eksempel av mange på hvordan føre var-prinsippet blir brukt til å bremse teknologisk utvikling, og dermed gjør at vi alle får det verre enn vi ellers kunne hatt det.
Max More, som for ikke mange måneder siden ble leder for Alcor, antageligvis det mest kjente cryonics-firmaet i verden, har skrevet en lang artikkel om nettopp føre var-prinsippet, eller the precautionary principle, som det heter på engelsk. Én versjon av prinsippet går som følger:
When an activity raises threats of harm to the environment or human health, precautionary measures should be taken even if some cause and effect relationships are not fully established scientifically.
Noe som i utgangspunktet høres fornuftig ut. Det er jo kjipt hvis ting skulle gå fryktelig galt, så best å være forsiktig.
Føre var-prinsippet kan være et godt prinsipp, men det er viktig at det ikke er det eneste. Så å si alle aktiviteter medfører en viss fare for mennesker eller miljøet. Og det finnes nesten alltid grupper som har sterke interesser av å hindre teknologisk fremgang, for eksempel store firmaer som tjener godt med dagens teknologi, og som ikke er innovative og vil bli forbigått hvis teknologi-utviklingen får fortsette. De som benytter seg av føre var-prinsippet gjør det altså ikke for å maksimere velferden, men fordi de har en egeninteresse av å bremse den teknologiske utviklingen. (Eller de har ikke skjønt hva som som er best for samfunnet.)
Som sagt medfører veldig mange aktiviteter en viss fare for mennesker eller miljøet. Hadde føre var-prinsippet stått like sterkt før i tiden, kan man begynne å lure på hvilke av dagens teknologier som aldri ville sett dagens lys. For eksempel er det sannsynlig at ting som fly, antibiotika, penicillin, organ-transplantasjoner, vaksiner, elektrisitet og mye annet ikke ville blitt utviklet.
Had the precautionary principle been imposed throughout history, we would still be living poor, nasty, brutish lives – if humans still existed.
La oss se på ett av eksemplene fra artikkelen på hvor skadelig føre var-prinsippet kan være:
Rotavirus er den vanligste årsaken til alvorlig diaré blant barn. Viruset dreper 600 000 barn verden over per år. I 1998 kom det en vaksine mot viruset (RotaShield), men den ble trukket fra markedet 9 måneder senere fordi man mistenkte at vaksinen førte til tarminvaginasjon (intussusception), som er en slags mageproblemer som ubehandlet i noen tilfeller er dødelig. Mistanken er ikke bevist, men det er mulig at vaksinen førte til tarminvaginasjon i 1 av 32 000 spedbarn. Men mer enn 10 ganger så mange (1 av 3 000) utvikler tarminvaginasjon i løpet av det første leveåret uansett. Og hele 1 av 250 barn i utviklingsland dør på grunn av rotaviruset. Konklusjonen er at bruken av føre var-prinsippet i dette tilfellet drepte flere millioner barn i utviklingsland i perioden mellom 1999 og 2004, da det fantes en vaksine mot rotavirus som ikke ble brukt.
Et interessant poeng er at føre var-prinsippet (nesten) alltid brukes mot menneskeskapte, “unaturlige” ting, aldri mot ting som forekommer (mer) “naturlig”. Når det gjelder gen-manipulering, for eksempel, er det helt greit å mikse planter på en tilfeldig måte, men når man ved hjelp av gen-teknologi på en mye mer nøyaktig og målrettet måte legger til et nytt gen eller fjerner et eksisterende, er det massevis av kostbare reguleringer.
Poenget er ikke at man skal se bort fra sikkerhet, men at et overdrevent fokus på å forhindre ett problem kan føre til verre problemer. Man må sette ting i perspektiv og fokusere på de viktigste tingene. Vi bør fokusere på problemstillinger vi vet er reelle, ikke bare hypotetiske. Og siden teknologisk utvikling er verdifult for menneskeheten, bør bevisbyrden være på dem som ønsker å ilegge restriksjoner, ikke omvendt.
In counting up the anticipated benefits of regulations, we should therefore also consider what they may cost us – or cost poorer people in countries affected by international regulations. Some regulations will amount to a lousy deal. Although precise numbers are hard to pin down, a conservative estimate from the research suggests that the income effects leads to one additional death for every $7.25 million of regulatory costs. Many regulations impose costs in the tens of billions of dollars annually. That implies thousands of additional deaths per year. Safety is not free. Regulatory overkill can be just that.
Jeg har for ikke lenge siden godtatt et veddemål på 10.000 kr. Veddemålet går ut på at innen 20 år vil en større andel av verdens energiforbruk komme fra sol-energi enn fra fossile brensler (kull, olje og naturgass). Skjer det, så tjener jeg 10.000 kr, hvis ikke, taper jeg like mye.
Jeg regner med at jeg kommer til å vinne enkelt. Det samme tror nok Jonas, som foreslo veddemålet, at han kommer til å gjøre. Og jeg tipper det er et ganske stort flertall som ikke har særlig stor tro på meg. Så nå skal jeg si litt om hva som taler til min fordel.
Sol-energi har et enormt potensiale. Hvis vi bare klarer å utnytte 0,01% av den sol-energien som treffer jorda, kan vi dekke hele verdens energibehov. (I 2025 må vi opp i 0,03% siden vi kommer til å bruke mer energi i fremtiden.)
Selv om fossile brensler idag dekker rundt 80% av verdens energiforbruk, og sol-energi bare dekker ca en halv prosent, er trenden veldig positiv for sol-energi. Sol-energiens andel av det totale energiforbruket dobler seg hvert andre år og har gjort det de siste 20 årene. Fortsetter andelen å doble seg annethvert år, vil det bare gå 15-16 år før vi kan få mesteparten av energien vår direkte fra sola, over fire år før veddemålet går ut. Pengene er så godt som mine!
Veddemålet går forresten ikke ut på at sol-energi skal være den kilden vi får mest energi fra – for at jeg skal vinne veddemålet, holder det at vi får mer energi fra sol-energi enn fra fossilt brensel. Kunstig fremstilt olje eller lignende teller ikke som fossilt brensel.
Det at noe har doblet seg med jevne mellomrom i fortiden er naturligvis ikke noen garanti for at doblinger vil skje like ofte i fremtiden, men når Ray Kurzweil sier at det vil fortsette en god stund til, er det ihvertfall større grunn til å tro at det vil skje. Ray Kurzweil er nemlig ganske så god til å spå om fremtiden. I boken The Age Of Intelligent Machines, som han skrev fra 1986-1989, forutså han oppløsningen av Sovjetunionen, han forutså den eksplosive veksten internett kom til å få, og han spådde at en datamaskin kom til å slå verdens beste sjakk-spiller (i sjakk) i 1998, noe som faktisk skjedde allerede i 1997 da IBMs Deep Blue slo Garry Kasparov.
Under er en veldig interessant video som stort sett er positiv til sol-energi, men Ken Zweibel, som har jobbet med sol-energi lenge, prøver å dempe optimismen. Når dere ser videoen kan dere jo tenke at Ray Kurzweil argumenterer for at jeg kommer til å vinne veddemålet, mens Ken Zweibel argumenterer for at Jonas kommer til å vinne.
I mitt forrige innlegg (Trenger vi en stat?) skrev jeg mye om boka The Machinery Of Freedom, skrevet av David Friedman. David Friedman er nok den personen som har påvirket meg mest når det gjelder politisk ståsted. Det er morsomt å se at han også har tenkt mye på bekjempelse av aldring, som det vel ikke er noen hemmelighet at jeg interesserer meg ganske mye for. Jeg fant nylig en video fra 2006 der David Friedman går gjennom forskjellige muligheter for hvordan et samfunn uten aldring kan bli (med tanke på befolkningsvekst, ekteskap, arbeidsliv og pensjon).
Videoen er fra en Alcor-konferanse. (Flere videoer fra konferansen her) Alcor driver med nedfrysing av “døde” mennesker (se f eks innlegget mitt Cryonics – en backup-løsning), og David Friedman kommer på slutten av videoen også litt inn på dette temaet (nedfrysning) i forhold til hvordan man kan forsikre seg best mulig om at man til slutt vil bli gjenopplivet, altså at folk ikke bare stikker av med pengene dine og lar deg forfalle.
Jeg mener at frihet er ekstremt viktig. Ikke bare fordi det føles moralsk riktig med frihet, men også fordi det er gode argumenter for at stor grad av frihet vil føre til det beste samfunnet, med størst grad av velstand for alle.
Staten representerer det motsatte av frihet, nemlig tvang. I The Machinery Of Freedom (linken er til en PDF-versjon av boka), i kapittelet What Is Anarchy? What Is Government? definerer David Friedman en stat på følgende måte:
A government is an agency of legitimized coercion. I define ‘coercion’, for the purposes of this definition, as the violation of what people in a particular society believe to be the rights of individuals with respect to other individuals.
Videre skriver han at:
The special characteristic that distinguishes governments from other agencies of coercion (such as ordinary criminal gangs) is that most people accept government coercion as normal and proper. The same act that is regarded as coercive when done by a private individual seems legitimate if done by an agent of the government.
Han bruker som eksempler at staten kan ta fra deg penger mot din vilje (skatt), noe som ville ha blitt kalt tyveri hvis private hadde gjort det samme. Hvis private skal bygge veier må de bli enige med grunneier om prisen for eventuelt å bygge veien på grunneiers eiendom; staten, derimot, kan selv velge pris, og grunneier kan ikke nekte staten å bygge veien. En privat arbeidsgiver kan ikke kreve at tilfeldige mennesker skal jobbe for seg for den prisen arbeidsgiver har bestemt, en privat arbeidstaker kan velge å takke nei. Men når staten velger ut sine ansatte til krig og jury-tjeneste, er det ulovlig å nekte. David Friedman mener altså at ingen bør ha lov til å krenke folks rettigheter på denne måten, ikke engang staten.
David Friedmans ideal er at vi kvitter oss helt med staten. Dette er en form for liberalisme som kalles for anarko-kapitalisme. “Anarko” kommer fra anarki, og betyr (ihvertfall i denne sammenhengen) fravær av herskere, ikke fravær av lover. Men han mener at lovene bør lages på det private markedet, noe som kan skje omtrent på følgende måte: Private domstoler (arbitration firms) lager lover, og private politi-firmaer (såkalte protection agencies eller beskyttelsesbyråer) velger hvilke domstoler de vil bruke ved konflikter med andre beskyttelsesbyråer. Og det kan være inngått avtaler om forskjellige domstoler avhengig av hvilket beskyttelsesbyrå konflikten er med. Innbyggerne kan så velge sitt beskyttelsesbyrå, noe som betyr at de har relativt stor innflytelse på hvilke lover som skal gjelde for dem. Dette systemet vil ifølge David Friedman føre til økonomisk effektive lover som til forveksling vil ligne på det de fleste mener er rettferdige lover. Systemet vil ikke være perfekt, men sannsynligvis mye bedre enn hvis staten skal lage lovene. For å lære mer om dette, kan du se David Friedmans foredrag Anarchy And Effiecient Law på youtube eller lese om det i The Machinery Of Freedom, i kapittelet Police, Courts, And Laws – On The Market. I kapittelet etter (The Stability Problem) blir det forklart hvorfor det er mindre sannsynlig at politiet vil ta imot bestikkelser i et privat system enn i et statlig.
Det bør sikkert nevnes at mange “vanlige” liberalister er veldig negative til private lover og privat politi. Mange liberalister mener nemlig at staten har noen få legitime oppgaver, og det er politi, rettsvesen og militæret; altså at staten kun skal være til for å beskytte innbyggernes rettigheter. Det eneste ordentlig liberalistiske partiet i Norge, Det Liberale Folkepartiet (DLF) har dette synspunktet. Alle de politiske partiene på Stortinget er derimot dessverre tilhengere av at vi skal ha en stor velferdsstat som tar seg av en mengde forskjellige oppgaver, inkludert skole, eldreomsorg og sykehus. Akkurat disse tingene er det sikkert mange som mener det er riktig at staten skal ta seg av, fordi de er så viktige. Jeg ville argumentert motsatt. Nettopp fordi de er så viktige kan vi ikke overlate dem til staten. For en beskrivelse av et samfunn der alt utenom politi, domstoler og militæret er privat, se Onar Åms blogg-innlegg Slik er fred i praksis.
Ifølge David Friedman (Friedman’s Law) koster produkter og tjenester minst dobbelt så mye når staten lager/utfører dem som når private gjør det. På wikipedia står det om Friedman’s Law at “empirical research is still inconclusive”. Men bare det at man ikke har klart å motbevise Friedman’s Law på de 38 årene det har gått siden The Machinery Of Freedom ble utgitt, sier i seg selv ganske mye om hvor lite effektiv staten er.
Mange Høyre- og FrP-velgere mener at konkurranse-utsetting av offentlige tjenester (anbud) er veien å gå, men Vegard Martinsen, leder i DLF, har i en veldig god artikkel argumentert for at konkurranse-utsetting ikke alltid vil fungere, og at det eneste gode alternativet er full privatisering.
Et spørsmål mange sikkert lurer på er Hva med de fattige, vil ikke et fullstendig fritt og kapitalistisk samfunn bare være bra for de rike? Svaret på det er Nei. Det at det er såpass mange som stiller det spørsmålet tyder på at veldig mange mennesker er villige til å bidra til å hjelpe de fattige uten at staten skal tvinge dem til å gjøre det. Og sannsynligvis vil de gjøre det på en mye bedre måte enn staten gjør idag. Det vil også være lettere å få seg jobb i et fritt samfunn. Milton Friedman (nobelpris-vinner i økonomi (1976) og far til David) argumenterer for at staten gjør de fattige avhengige av staten og dermed hindrer dem i å komme seg ut av fattigdommen. David skriver at staten faktisk tar fra de fattige og gir til de litt mindre fattige (Se kapittelet Robin Hood Sells Out i The Machinery Of Freedom).
Milton Friedman var forøvrig tilhenger av å ha en stat som driver med litt andre ting enn bare beskyttelse av folks rettigheter, men han mente likevel at staten skulle være vesentlig mye mindre enn det som er tilfelle idag. Selv om Milton og David Friedman har forskjellig mening om hvor stor staten skal være, var de mindre uenige enn man skulle tro. De bruker i stor grad de samme argumentene, begge to. Men Milton prøvde å svare på spørsmålet om hvordan man kunne gjøre staten mer effektiv og bedre, mens David prøvde å finne et best mulig system, mer eller mindre uavhengig av hva som var dagens system.
Konkurransen i et fritt marked gir de beste incentivene for teknologiutvikling og til å lage gode produkter som kan selges billig. Selv om du ikke skulle tjene mer og mer, betyr det at du likevel kan få kjøpt flere og bedre produkter og tjenester for de samme pengene. Kapitalismen gir de rette incentivene fordi den belønner dyktige firmaer som folk er fornøyd med og straffer dårlige firmaer. Staten kan finne på å belønne udyktighet ved for eksempel å gi mer penger til sykehus som ikke klarer å holde seg innenfor budsjett og mindre penger til de som driver effektivt. Det sier seg selv at det er et dårlig system. I tillegg har staten en tendens til å redde for eksempel banker som gjør det dårlig fra konkurs. Når de store bankene vet at det er gode muligheter for at staten redder dem hvis det går dårlig, tar de sjanser de ellers ikke ville tatt i et fritt marked.
Jeg skrev tidligere i innlegget litt om hvordan politi og domstoler kan organiseres privat, mens mange liberalister altså vil at politi og domstoler, sammen med militæret, skal være drevet av staten. I et anarko-kapitalistisk samfunn må altså også forsvar av landet organiseres privat. Men et militært forsvar er kanskje det vanskeligste public good-problemet å komme rundt.
A public good is an economic good which, by its nature, cannot be provided separately to each individual, but must be provided, or not provided, to all the members of a pre-existing group.
Enten har man et forsvar for alle innbyggerne i landet, eller så har man ikke noe forsvar i det hele tatt. Det betyr at hvorvidt jeg betaler for drift av forsvaret eller ikke, har liten eller ingen betydning for om landet (og jeg) har et forsvar eller ikke. Om det er 1 000 000 mennesker som betaler eller 1 000 001, har så godt som ingenting å si. Siden incentivene for å betale for et forsvar frivillig altså ser ut til å være dårlige, kan det være vanskelig å organisere det privat. I kapittelet National Defense: The Hard Problem (i The Machinery Of Freedom) foreslår David Friedman måter forsvaret kan finansieres på frivillig. Han er usikker på hvor bra det vil fungere, og dersom det ikke vil fungere, kan han godta en stat som ikke har andre oppgaver enn forsvar av landet selv om forsvaret da finansieres ved tvungen betaling.
Idéen om at dagens stat er altfor stor får god støtte fra public choice theory, en relativt ny retning av økonomien (oppsto rundt 1950). Public choice theory bruker økonomiske prinsipper til å forklare oppførselen til politikere, velgere og regjeringer. Før public choice theory hadde man merkelig nok antatt at de folkevalgte alltid handlet til beste for samfunnet, mens public choice theory anerkjenner at også når man gjør politiske handlinger spiller egeninteresse en stor rolle. Tre nobelpriser i økonomi har vært utdelt til public choice-økonomer (George Stigler i 1982, James Buchanan i 1986 og Gary Becker i 1992). Så selv om ikke det beviser at vi ikke trenger noen stat, er det ihvertfall ganske klart at staten burde bli mye mindre.
Vi kan nok ikke få et fritt anarko-kapitalistisk samfunn ved bare å fjerne staten plutselig. For at samfunnet skal fungere og være stabilt, må det være en overgang der staten blir mindre samtidig som de private firmaene får tid til å etablere seg.
Min største bekymringen med tanke på et liberalistisk eller anarko-kapitalistisk samfunn er hva som vil skje når roboter blir smartere enn mennesker og da kan gjøre så godt som alle arbeidsoppgaver bedre – og ikke minst billigere – enn mennesker. Vil det være jobber til oss da? Eller må vi tjene penger på andre måter? Jeg har skrevet et blogg-innlegg om dette før, og også diskutert det litt under innlegget Spre det gode budskap på utenstat.no.
Jeg skjønner at det kan virke ekstremt å skulle fjerne staten helt, og jeg syntes selv det hørtes rart ut de første gangene jeg hørte om det. Men jo mer jeg har lest om det, jo mer mening synes jeg det gir. Dessuten, selv om dette innlegget ble forholdsvis langt, har jeg bare såvidt rukket å skrape litt i overflaten når det gjelder argumenter. Så jeg regner ikke med at jeg har overbevist noen om at anarko-kapitalisme (eller liberalisme generelt) er den beste måten å organisere samfunnet på. Men det jeg håper er, hvis du syns innlegget var litt interessant eller du ble veldig veldig provosert, at du har lyst til å lære mer om disse tingene. Dette innlegget er egentlig bare ment som et utgangspunkt for det. Jeg har i den forbindelse følgende anbefalinger:
onarki.no/blogg (Han kan nok til tider være litt provoserende i debatt-stilen, men det er kanskje derfor han har såpass mange lesere som han har..?)
Oppdatering, 3/5-2012:
Det har for ikke lenge siden kommet noen videoer der David Friedman selv forklarer noe av innholdet i The Machinery Of Friedman, og her får du dem:
Michio Kaku er en av verdens mest kjente fysikere. Han forsker på string theory (samme som Sheldon Cooper i The Big Bang Theory), er med på “de fleste” dokumentarer om fremtiden og har også engasjert seg i debatten om atomkraftverk-problemene i Japan, noe som ikke er så rart siden foreldrene hans kom fra nettopp Japan. Michio Kaku har også skrevet en del bøker, og nå i disse dager utgir han en ny bok, Physics Of The Future – How Science Will Change Daily Life By 2100. Fremtidsvisjonen er basert på intervjuer med 300 av verdens fremste forskere. Innledningen til boka er publisert på Kakus blogg. Her er et av avnittene derfra:
By 2100, like the gods of mythology, we will be able to manipulate objects with the power of our minds. Computers, silently reading our thoughts, will be able to carry out our wishes. We will be able to move objects by thought alone, a telekinetic power usually reserved only for the gods. With the power of biotechnology, we will create perfect bodies and extend our life spans. We will also be able to create life-forms that have never walked the surface of the earth. With the power of nanotechnology, we will be able to take an object and turn it into something else, to create something seemingly almost out of nothing. We will ride not in fiery chariots but in sleek vehicles that will soar by themselves with almost no fuel, floating effortlessly in the air. With our engines, we will be able to harness the limitless energy of the stars. We will also be on the threshold of sending star ships to explore those nearby.
Så hvis du syns dette avsnittet virket spennende, kan du jo vurdere å kjøpe boka, eller i det minste lese hele innledningen.
I innledningen kommer han også med gode nyheter for de av oss som er litt optimistiske. Eller… Det er jo egentlig gode nyheter for alle:
Predictions for the future, with a few exceptions, have always underestimated the pace of technological progress. History, we are told over and over again, is written by the optimists, not the pessimists.
Det er utrolig kult og imponerende det Anthony Atala og teamet hans driver med når det gjelder å lage kunstige organer. Jeg har i et tidligere innlegg embed’et en TED-video der han forteller hvordan de lager forskjellige typer kunstige organer. Nå har det blitt publisert en ny TED-video der det etter hvert viser seg at han har med seg utstyr på scenen for å “skrive ut” en nyre. 90% av de som venter på organdonasjon trenger en ny nyre, så arbeidet hans kommer til å hjelpe utrolig mange mennesker. Etter at jeg så videoen første gang har jeg faktisk fått to tips om at jeg burde se den videoen, så jeg regner med at det er mange som kommer til å synes den er interessant:
Anthony Atala har også holdt en TED-presentasjon sammen med Aubrey de Grey. Aubrey de Grey jobber for å bekjempe aldring, og jeg har nevnt han i ganske mange innlegg før på denne bloggen. Aubrey er Chief Science Officer for SENS foundation, mens Atala er leder for Wake Forest Institute for Regenerative Medicine. I presentasjonen de holdt sammen skal de ha fortalt at disse to organiasjonene skal jobbe sammen på en del prosjekter i fremtiden. Etter det jeg har klart å finne ut av, er presentasjonen dessverre ikke publisert på nettet ennå. Men det er ihvertfall positivt at SENS samarbeider med mer mainstream organisasjoner innen medisin. Jeg ser det som et tegn på at SENS og forskning på å reverse aldringsprosessen selv blir mer og mer godtatt og mainstream, noe som er viktig for finansieringen og hvor fort vi kan fortvente å se gode resultater av den typen forskning.
