Jeg er jo stort sett veldig optimistisk, og fremtidsoptimisme er også et viktig tema på denne bloggen. Men det finnes dessverre krefter som prøver bevisst eller ubevisst å motvirke teknologisk fremgang. Etter det jeg har lest, kan det virke som om strenge reguleringer på medisin i Europa og særlig USA er et av de desidert største hindrene. Og til tross for at de er ment å redde liv, er det sannsynlig at de tar langt flere liv enn de redder. Hvordan er dette mulig?
I USA, som jeg tilfeldigvis har lest mest om, er det FDA (Food and Drug Administration), et offentlig organ, som er de som regulerer medisiner og medisinske behandlinger, og det har de monopol på. For de som jobber der er det viktigere å unngå å godkjenne medisiner som kan ha dødelige bivirkninger enn å godkjenne effektive medisiner, siden det å godkjenne farlige medisiner kan skade deres egen karriere. Dette fører til at hvis de bare er litt usikre på om en medisin kan ha farlige bivirkninger, så utsetter de å godkjenne medisinen og ber heller produsenten om å gjennomføre en ny klinisk test (clinical trial). Dette fører igjen til at det kan ta mer enn 15 år og koste over en milliard dollar å få en medisin godkjent. Og bare 1 av 10 000 nye medisiner blir godkjent av FDA. Da sier det seg selv at det blir dyrt med medisiner.
Men det blir ikke bare dyrt pengemessig, men også når det gjelder menneskeliv. Jeg vil si at et liv er like mye verdt uansett om man lever fordi man fikk en god og effektiv medisin eller man slapp å få en medisin som ville hatt en dødelig bivirkning. Nå som FDA bruker så lang tid på å godkjenne medisiner, dør mange mennesker som kunne overlevd hvis de hadde fått en medisin som FDA somler med å godkjenne. Og det er flere som dør av dét enn som blir reddet av det motsatte. I tillegg bremses utviklingen når det er så store hindre for å få medisiner godkjent, og det blir da mindre interessant å investere i medisinsk forskning. Dermed går ytterligere liv tapt. Det er vanskelig å få tall på hvor mange dette gjelder, men jeg vil tro at tallene er astronomiske.
FDA anser ikke aldring for å være en sykdom. Det betyr at en medisin som ikke har andre effekter enn å reversere eller bremse aldringsprosessen ikke vil bli godkjent av FDA. Medisiner som er ment å virke mot aldring må derfor også ha en beviselig effekt mot en eller annen “godkjent” sykdom for å kunne bli godkjent av FDA. Det gjør det naturligvis vanskeligere og dermed dyrere og mindre attraktivt å utvikle slike medisiner.
En siste innvending jeg skal komme med mot FDA er at de ikke tillater svært syke mennesker, som med godkjent/tillatt behandling bare har kort tid igjen å leve, å prøve eksperimentell behandling som potensielt kunne reddet livene deres (Sjekk video på youtube: Stossel Show – FDA!). I de fleste tilfellene ville nok ikke den eksperimentelle medisinen reddet livene deres, men noen ganger ville det skjedd. Og det ville uansett gitt dem et håp, og betydningen av det syns jeg ikke man skal undervurdere.
Henry I. Miller jobbet i FDA fra 1979-1994, men er nå en engasjert motstander av FDA i sin nåværende form. Han har skrevet boken To America’s health: a proposal to reform the Food and Drug Administration. Under kan du se en video der han snakker om reguleringer og FDA:
Politikk har muligens også stor betydning for den teknologiske utviklingen, og skal jeg stemme på et parti, må det være det partiet som jeg tror er mest kompatibelt med teknologisk fremgang, så lenge det ikke går for mye på bekostning av andre viktige ting.
Jeg har fulgt bloggen til Onar Åm en stund nå, og han mener at liberalismen (og Det Liberale Folkepartiet – DLF) er det mest fornuftige a stemme på hvis man ønsker teknologisk fremgang. Og skal man bekjempe aldring i vår levetid, så er liberalismen en forutsetning, mener han. Jeg håper ikke han har helt rett i det, men har blitt ganske overbevist om at liberalismen vil føre til en raskere utvikling. Og hvis det han skriver stemmer, vil faktisk så å si alle tjene på liberalismen, ikke bare de rike. (Se innlegget hans Slik er fred i praksis.)
Liberalisme går ut på at staten er så liten som mulig, noe som betyr at vi nesten ikke trenger å betale skatt. Istedenfor konkurrerer private aktører med hverandre om å tilby de beste tjenestene. Det frie markedet, kapitalismen og konkurransen dette innebærer vil føre til høy grad av innovasjon, gode produkter og tjenester, og lave priser.
Liberalismen er definitivt bra i teorien, men om det fungerer i praksis er jeg foreløpig bare nesten 100% overbevist om, men det er ihvertfall verdt å sjekke ut.
Det er sikkert mange som tenker at helse er så viktig at det kan vi ikke overlate til de private, men kanskje blir verden faktisk bedre hvis vi gjør det: (Videoen er i 6 deler)
2
Interessant innlegg. FDA er kanskje et tungt, bakvendt byråkrati, men amerikanerne er faktisk mer liberale når det gjelder vitaminer og medisin enn vi er her i Norge. Det er lettere å “selvmedisinere” seg der borte. Jeg skjønner at det er er høy terskel for å offentlig godkjenne ny medisin, men det må vel være mulig med en hvilken som helst administrasjon å åpne for en friere bruk av eksperimentell medisin?
Aksepterte økonomiske modeller sier at det ved et høyt skattenivå går mer penger tilbake til samfunnet i form av infrastruktur. Et svært lavt skattenivå vil gjøre at fattige mennesker ikke har råd til dyr medisinsk behandling. Det er jo en bakdel med den type liberalt samfunn du forspeiler. I USA har ikke vanlige mennesker råd til full sykehusforsikring, som er svinedyrt og likevel ikke dekker alt.
At den norske stat skulle bare bruke penger på forsvar, lov og orden ville vært en drastisk forskjell. I USA bruker de uansett rundt 60% (!) av det amerikanske budsjettet på forsvar (militærbaser, kriger, etterretning, politiet, krigspensjon, renter fra lån fra tidligere kriger, etc.)
Jeg har IKKE fulgt bloggen til Onar Åm, så jeg vet ikke hvordan han resonnerer, men om hans utgangspunkt kun er raskere teknologisk utvikling, så er jeg umiddelbart skeptisk. Men først, hvem gidder å fånyttes kjempe for det liberalistiske folkeparti i vårt velferdssamfunn?
Å kjempe for å forandre den politiske strukturen i et land for å oppnå raskere teknologisk fremgang er litt far out. Den teknologiske utvikling er allerede akselererende. Man må se ting i det største perspektiv: Det eneste som kan betydelig stanse vår utvikling er store kriger eller massiv terrorisme. En verden bestående av hundrevis av enkeltnasjoner hvor alle kan utvikle ødeleggende kjernefysiske våpen, biologiske våpen eller destruktiv nanoteknologi er for meg en skremmende tanke. Man trenger bare ett laboratorium et sted i verden til å lage et selvformerende vesen som spiser opp alt av planter den kommer over. Slipp løs en sånn skapning og se verden gå til grunne. DERFOR ØNSKER JEG IKKE MINDRE STATER, men større, mer ansvarlige stater, sterkere unioner, og mer makt til FN og organisasjoner som det internasjonale atomenergibyrået.
Mitt idealsamfunn er at nazistene oppnådde verdensherredømme. Eventuelt kommunistene. To alternativer av “homogene” samfunn. Whatever works.
Þormóðr: Når det gjelder medisinsk behandling, er poenget at i et liberalt samfunn, ville prisen vært så mye lavere at man ikke ville trengt forsikring for alle mulige sykdommer. Og siden man betaler så utrolig mye mindre skatt, vil det være mer naturlig (og mer økonomisk) å spare penger til å betale for uforutsette sykdommer i fremtiden enn å forsikre seg mot alt mulig. Veldig alvorlige sykdommer må man fortsatt forsikre seg mot, da.
Utgangspunktet til Onar Åm er ikke teknologisk fremgang. Raskere teknologisk fremgang er bare én av effektene et liberalt samfunn vil ha, ifølge han. Utgangspunktet hans er at han vil ha et samfunn uten vold, som han definerer som det å bevisst forhindre noen å bestemme over sitt eget liv. Ved at staten krever så mye skatt, hindrer den enkeltmennesker fra å bestemme over livene sine, og det bør altså ikke verken staten eller noen andre ha lov til.
Han skriver i innlegget jeg linket til over: “Resultatet av den intense hjelpekonkurransen er at de dyktigste underbyr hverandre for å vinne din gunst. Samtidig opplever de minst hjelpsomme menneskene i samfunnet at mange mennesker gjør veldig mye for at livet deres skal bli enklere. De kan lene seg tilbake og se at de tilbys hjelpemidler som gjør dem mer produktive, arbeidsplasser slik at de kan tjene til livets opphold og ikke minst produkter og tjenester som stadig faller i pris og øker i kvalitet.”
Han skriver videre at: “Konsekvensen av hjelpekonkurransen er en sterk sosial utjevning. Det er vanskelig å bli veldig mye rikere enn andre i dette samfunnet fordi man stadig må konkurrere med andre dyktige mennesker. Samtidig er det veldig lett for fattige å skaffe seg jobb og billige varer slik at man kommer opp på en levestandard som ligger nært opp til gjennomsnittet.”
Mitt eget utgangspunkt er mer praktisk. Som deg tenker jeg at man bør gjøre det som funker. Og hvis det Onar skriver stemmer, så funker liberalismen bedre enn velferdsstaten. Nå har det vel uansett forsvinnende lite å si i den store sammenhengen hva vi gjør i et lite land som Norge, men… Man bør vel uansett stemme på det man tror er best.
Jeg tror ikke verken kommunismen eller verdensherredømme til nazistene ville fungert i praksis. I kommunismen mangler man incentiver til å gjøre en god jobb for man får ikke noe igjen for å yte en ekstra innsats. Å krige seg til verdensherredømme tror jeg bare fører til konflikter… Det er ikke dermed sagt at jeg er imot en mer enhetlig verden. Jeg tror egentlig de fleste mennesker vil tjene på det hvis alle land åpnet sine grenser både for arbeidsinnvandring og varer. Selvfølgelig ville ikke alle bedrifter overlevd, og lønnen i de rikeste landene ville antageligvis gått noe ned, men prisen på varer og tjenester ville gått ned også som følge av større konkurranse. F eks ville prisen på biler i Norge sunket med sikkert 50% eller mer når det ikke lenger hadde kostet flere hundre tusen kroner å importere dem fra utlandet. For hvis staten fortsatt skulle insistert på høye avgifter, ville bare alle kjøpt bilene sine i utlandet.
Jeg er ikke bare for teknologisk fremgang for sin egen skyld. Teknologisk fremgang går hånd i hånd med høyere levestandard. Og jo fortere en teknologi blir utviklet, jo fortere blir den også tilgjengelig for de fattigste.
Jeg er forresten også interessert i å mene det som er “riktig”, så hvis noen mener jeg tar feil, så kommentér og legg gjerne ved en link til noe du tror kan få meg til å endre mening.
Jeg vet ikke hvorfor du insisterer på denne “i et liberalistisk samfunn blir alt så bra” tenkingen. Kan du vise til noen samfunn som fungerer bedre enn Norge, pga. lavt skattenivå? Ønsker du mer sosial utjevning, billigere medisin og lavere arbeidsledighet gjennom lavt skattenivå i Norge, her hvor det ER relativt stor sosial utjevning, lav arbeidsledighet og nær gratis helsetjenester?
Eller kanskje du tenker på USA (en stat der du ikke har stemmerett og der ingen leser bloggen din) hvor du ved å kutte budsjettet til alt annet enn forsvar og de mest nødvendige offentlige tjenestene ville redusert skattenivået med en tredjedel. Ja, da ville sikkert medisin og helsetilbud blitt kjempebillig og folkemassen ville blitt inspirert til å tenke langsiktig sparing.
Teknologisk fremgang er ikke viktig for vår skyld, men for at menneskeheten overlever og koloniserer andre solsystem. Mennesker og dyr lider grusomt, men det viktigste er ikke å redusere lidelsen i dag, men å ta hånd om den for evig tid.
I homogene samfunn er det mindre konflikter. Dette viser samfunnsstudier. Men intern fredelighet har en tendens til å skape konflikter eksternt. Jeg tror et globalt nazi-Tyskland uten ytre fiender ville vært en langt mer fredelig og tryggere verden, med mer fokus på teknologi, vitenskap og romfart enn vi har i dag.
Tilgi min arrogante måte å skrive på. :-/
Þormóðr: Hehe, du er tilgitt!
Jeg synes ikke jeg insisterer så voldsomt, da. Jeg peker på at liberalismen kanskje kan være et godt alternativ til det systemet vi har idag. Synes noen det er interessant, kan de finne mer informasjon f eks på bloggen til Onar.
Ja, vi har det bra i Norge idag, men Norge er ikke et helt normalt land, heller. Vi får enorme inntekter fra olje. Hva skjer når de inntektene ikke kommer lenger? Og hva skjer når eldrebølgen setter inn for alvor (før vi klarer å reversere aldring)? Kommer det samme da til å skje i Norge som har skjedd i Hellas? Jeg sier ikke at liberalismen er den eneste løsningen, men ut ifra det jeg har lest, ser det ihvertfall ut til å være én god løsning.
Jeg mener selv det er bra å tenke langsiktig og synes også jeg gjør det selv, men jeg er tydeligvis ikke i nærheten av å tenke like langsiktig som deg… Men for meg teller enkeltindividene mer enn menneskeheten. Jo raskere vi kommer oss til “fremtiden”, jo flere enkeltmennesker kan “reddes”.