Aubrey de Grey jobber med den mest effektive måten å holde folk friske på, nemlig å bekjempe aldring. De fleste tar nok aldring for gitt, men med avansert nok teknologi er det selvfølgelig mulig å gjøre noe med det. Spørsmålet er mer når vi vil klare å reversere effektene av aldring enn om vi vil klare det. Det jeg sier er altså at med avansert nok medisinsk teknologi kan du gjerne være 200 år gammel, men ha en kropp, et utseende og helse som vi idag forbinder med 20-åringer.
Men vi må gå inn for å gjøre noe med det hvis det skal bli virkelighet, ihvertfall hvis det skal bli virkelighet tidlig nok til at mange av de som lever idag kan få nytte av det. De fleste som forsker på aldring idag er mer interessert i å finne ut hva som skjer i kroppen og hvorfor vi får en dårligere kropp enn å gjøre noe med det. Aubrey de Grey vil bruke den kunnskapen vi tross alt har til å gjøre noe med problemet her og nå. Han har utviklet en startegi som heter SENS (Strategies for Engineered Negligible Senescence), som identifiserer 7 typer aldringsskader som skjer i kroppen etter hvert som vi blir eldre, og måter å fikse disse på.
Det er sannsynlig at han ikke har rett i alt han foreslår, men strategiene ligger ikke fast, de vil selvfølgelig endre seg etter hvert som vi får bedre kunnskap om hva som skjer med kroppen. SENS er heller ikke noe som skal erstatte den tradisjonelle forskningen på aldring, det er et tillegg. Jeg har stor tro på den måten SENS nærmer seg problemet på, men man kan ikke vite på forhånd hvilken fremgangsmåte som er best, derfor er det bra å angripe problemet fra mange forskjellige sider. Likevel er det noen forskere som kritiserer SENS og sier at det ikke har noe for seg.
De 7 typene aldringsskader er ifølge SENS som følger:
1. Mutasjoner i mitokondriene (MitoSENS)
På dette området har Aubrey de Grey bidratt til bedre forståelse av aldringsprosessen, og det var for dette arbeidet han fikk sin doktorgrad.
Mitokondriene er populært kalt cellenes kraftverk. En celle kan inneholde tusenvis av mitokondrier. I motsetning til andre organeller/celle-legemer innerholder mitokondriene noe eget DNA, nærmere bestemt DNA som koder for 13 proteiner som trengs for å bygge mitokondriene selv. Resten av cellens DNA befinner seg i celle-kjernen. I teorien kunne også alt DNAet som mitokondriene trenger vært i kjernen, og så kunne proteinene blitt transportert til mitokondriene fra celle-kjernen. Men de fleste av disse molekylene krøller seg sammen når de kommer i kontakt med vann (de er hydrofobiske – redde for vann), noe som gjør at de ikke klarer å komme seg inn i mitokondriene. Så det er altså mye av grunnen til at mitokondriene må ha sitt eget DNA. Problemet er at prosessen som genererer energi i mitokondriene skaper mange oksidanter som kan skade mitokondriene og mitokondrienes DNA. Hvis det oppstår en ødeleggende mutasjon i bare én av dem, kan det føre til at resten av mitokondriene i cellen får den samme mutasjonen gjennom en prosess kalt Survival of the Slowest. Celler der alle mitokondriene har mutert, får ikke energi på normal måte, men de overlever likevel ved å produsere energi på en alternativ måte, som fører til at det eksporteres elektroner ut av cellen. LDL (dårlig kolesterol) tar opp elektronene, og blir dermed en form for frie radikaler som kan gjøre skade andre steder i kroppen.
Løsningen Aubrey de Grey og SENS foreslår er å kopiere genene for de 13 nevnte proteinene fra mitokondriene til celle-kjernen. I tillegg til at genene må settes inn i celle-kjernens DNA på en trygg måte, må man finne ut hvordan genene kan endres så de kan transporteres inn i mitokondriene i tillegg til at de selvfølgelig skal kunne gjøre jobben sin der.
2. “Søppel” inne i cellene (LysoSENS)
De celle-legemene/organellene som bryter ned avfallsstoffer i cellene kalles for lysosomer. Lysosomene klarer normalt å bryte ned mesteparten av cellenes avfall, men ikke alt. Og det som ikke blir brutt ned, blir det mer og mer av jo eldre vi blir. Lysosomene øker i størrelse, noe som etter hvert fører til at cellen ikke fungerer som den skal. Dette unedbrutte avfallet kalles med et fellesord for lipofuscin (alderspigment) .
En mulig løsning på dette problemet er å finne enzymer som bryter ned alderspigmentet uten å skade kroppen, pluss å få dem inn i lysosomene. Enzymer som gjør nedbrytningsjobben finnes, for man vet at alderspigment blir brutt ned i døde mennesker på kirkegårder.
3. Kreft (OncoSENS)
Kreft oppstår som følge av mutasjoner i DNAet i cellekjernen. Det er bare noen få mutasjoner som fører til kreft. De Grey mener at mutasjoner i cellekjernen som ikke fører til kreft, heller ikke bidrar til andre typer aldring, ihvertfall ikke innenfor det som er en normal levealder idag. Dermed er det på dette området bare kreft som må håndteres på kort sikt.
Som alle vet er det stort fokus på å kurere kreft. SENS inneholder likevel sin egen strategi om hvordan kreft kan kureres, kalt WILT (Whole-body Interdiction of Lengthening of Telomeres).
De fleste normale celler har en begrenset levealder bestemt av såkalte telomerer på enden av kromosomene. Telomerene beskytter DNAet i kromosomene, og telomerene blir korterer og kortere hver gang cellen deler seg. Men enzymet telomerase kan faktisk forlenge telomerene igjen, noe som blant annet skjer i stamceller og kreftceller. Kreftceller deler seg i et raskt tempo, og uten telomerase ville telomerene raskt blitt brutt ned og kreftcellen dødd.
WILT går ut på å fjerne genene som koder for telomerase fra alle cellene i kroppen. En bieffekt av det er at også stamcellene vil dø, men ifølge de Grey kan vi få påfyll av stamceller ca hvert tiende år.
4. Celler som ikke vil dø (ApoptoSENS)
Celler som ikke lenger kan dele seg fordi telomerene har blitt brutt ned, blir vanligvis drept (eller begår selvmord), og blir da erstattet ved at friske celler deler seg. Men noen celler vil ikke dø. De produserer ofte stoffer som er skadelige for kroppen, og det blir flere av dem jo eldre vi blir. Dette gjelder blant annet for visse typer immun-celler (noe som gjør at immunsystemet blir dårligere med alderen) og fett-celler rundt de indre organene (visceralt fett/øl-mage, som kan føre til diabetes type II). En sunn livsstil kan hindre problemer med fett rundt indre organer.
Løsningen kan være å stimulere immunsystemet til å drepe disse cellene (gjennom vaksinasjon), eller tilføre kroppen noe som får dem til å begå selvmord. Dette er visstnok den enkleste typen aldringsskade å fikse.
5. “Søppel” mellom cellene (AmyloSENS)
Et proteins egenskaper er bestemt av rekkefølgen på aminosyrene det er bygd opp av og måten proteinet er brettet på. Proteiner med samme kjemiske formel kan altså ha forskjellige egenskaper fordi formen er annerledes. Når proteiner er brettet feil, kan de noen ganger klistre seg inn i hverandre og blir til en form for søppel som kalles amyloid. Alzheimer’s er kjenntegnet av mye amyloid rundt cellene i hjernen, men også mange andre sykdommer ser ut til å skyldes amyloid mellom cellene. Det akkumuleres amyloid i alle mennesker med alderen, men ikke alle får så mye av det at det blir et problem før de dør av andre årsaker. (Det finnes forresten flere typer søppel mellom cellene enn amyloid.)
SENS sitt forslag til løsning er vaksinasjon for å få immunsystemet til å fjerne amyloidet. Legemiddelfirmaet Elan har for tiden en vaksine mot Alzheimer’s i en fase III klinisk studie (clinical trial) i USA (fase III er siste fase før eventuell godkjenning). Mange andre store legemiddel-firmaer jobber også med Alzheimer’s-vaksiner.
6. Organer som mister elastisitet (GlycoSENS)
Blodårer og indre organer mister elastisitet og blir stivere med alderen. Dette skyldes at sukker og fett under fordøyelsen binder seg til flere protein-molekyler og binder dem sammen, slik at de ikke kan bevege seg like fritt som tidligere. Kroppen karamelliseres bokstavelig talt innvendig.
Aubrey de Grey og SENS sin løsning er å finne eller utvikle medisiner som bryter ned bindingene mellom disse molekylene.
7. Tap av ikke-fornybare celler (RepleniSENS)
Mange av cellene i blant annet hjernen, hjertet og musklene blir ikke erstattet når de dør.
Løsningen er å stimulere de gjenværende cellene til å dele seg, eller tilføre nye celler. SENS vil her kunne nyte godt av at det for tiden forskes mye på stamcelle-teknologi.
SENS er også avhengig av bedre genteknologi enn dagens, slik at blant annet nye gener trygt kan settes inn i alle kroppens celler. Du kan lese mer om genteknologi i forhold til SENS her.
2
Det er to grunner til at jordens befolkning har økt så mye de siste par hundre årene, og det er at hver familie har fått forholdsvis mange barn og at gjennomsnittlig levealder har gått kraftig opp – men det er familiestørrelsen som teller mest. Grunnen til det er at et gjennomsnittlig antall barn per kvinne på mer enn 2 gir en eksponentiell økning i befolkningen, mens en økning i levealderen bare gir en linær økning i antallet mennesker. Og det forutsetter at alderen folk får barn i ikke øker tilsvarende levealderen; gjør den det, vil økt levealder få enda mindre å si for befolkningstallet.
Når det gjelder hvor mye gjennomsnittlig levealder har økt, så vet jeg ihvertfall at for bare 200 år siden var den under 40 år alle steder i verden. Så vi har hatt mer enn en dobling mange steder i verden på bare 200 år. Idag øker levealderen med 6 timer per dag, eller 2,5 år per tiår, om du vil. I innlegget mitt om overbefolkning har jeg prøvd å argumentere for hvorfor jeg ikke tror overbefolkning vil bli et problem selv om vi klarer å “kurere” aldring.
Angående aldringsprosessen, så kan vi tenke oss at den går som idag, men at vi med jevne mellomrom får behandling som reparerer de skadene som har oppstått siden forrige behandling. Så hvis du får første behandling når du er 30 og reparerer tilsvarende 10 år med skader, vil kroppen din være like bra som da du var 20. Du aldres så normalt i 10 år og reparerer deretter de nye skadene igjen osv osv. (I tillegg vil man kunne ha nano-roboter i blodet som reparerer skader kontinuerlig) Det betyr at man ikke vil få en lang periode der kroppen er svak og skrøpelig før man dør. Hvis man dør, vil det antageligvis være pga ulykker, drap, sykdom eller at man ikke ønsker å leve mer. Så jeg mener at hvis du vil, og er heldig og slipper unna ulykker og lignende, kan du få et liv på minst 1000 år.
De som har gener som gjør at de normalt får en kjip sykdom mot slutten av livet, vil ikke utvikle den sykdommen hvis de får behandling for aldring for eksempel hvert 10. år. Da vil nemlig ikke kroppen komme i den sårbare situasjonen som gjør at sykdommen kan få utvikle seg. Dessuten vil man etter hvert kunne bruke gen-terapi til å fikse defekte gener.
Det er litt rart det med at vi skal holdes i live for enhver pris, selv når vi ikke vil. For hunder er det stikk motsatt: De får en sprøyte så de skal slippe å lide når de blir gamle og syke. Jeg antar at det vil gå litt i retning av det samme for mennesker også etter hvert som aldring blir et mindre og mindre problem. Men i motsetning til hunder, vil vi måtte ta den beslutningen selv.
Kurering av aldring vil spare samfunnet for hundrevis av milliarder av kroner hvert år siden staten stort sett slipper å betale pensjon, og det blir mindre utgifter til barn og barne-foreldre siden de vil bli en mindre andel av befolkningen. (Se også innlegget mitt om økonomiske konsekvenser i en verden uten aldring) Jeg håper staten da vil bruke mange av de sparte pengene på helse, slik at helse-tjenester (inkludert anti-aldrings-behandling) kan være gratis eller nesten gratis for befolkningen.
Uansett vil prisen for medisinsk behandling gå mye ned. Medisin er med gen-teknologi og snart nano-teknologi iferd med å bli en informasjons-teknologi. Det er to ting som er veldig positivt med det. Det ene er at utviklingen følger en eksponentiell kurve, noe som betyr at utviklingen bare vil gå fortere og fortere. Den andre fine tingen er at informasjons-teknologier, selv om de er dyre i begynnelsen, fort blir billigere og billigere til prisen til slutt nesten er null.
Det er klart det blir dyrt å behandle kreft når man må inn og operere og ha massevis av oppfølging, men hvis man bare trenger å ta en pille eller tilsvarende, er det faktisk mulig at behandlingen kan bli veldig billig. Vi vil til og med i stor grad kunne diagnostisere oss selv når nano-roboter om et tiår eller to kan strømme rundt i blodet og måle alle mulige slags blodverdier og sende resultatene videre til iPhone’en vår (eller hva vi måtte bruke i fremtiden), som så sier fra hvis noe er galt.
Så jeg ønsker ikke at det skal bli et klasse-skille der bare de rikeste har råd til behandlingen. Kanskje vil det være sånn noen få år mens prisen ennå er høy. Men det syns jeg det er verdt!