There are some government programs that give money to the poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that they now pay were abolished.
Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.
Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller ikke.
Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory, sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:
When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.
Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass, og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at det kommer til å skje.
I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre (rikere) grupper som får mer enn dem.
This is not to deny that poor people get some benefit from some government programs. Everyone gets some benefit from some government programs. The political system is itself a sort of marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a special favor, but the favor comes at the expense of someone else. Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor, who bring less to the bidding than anyone else.
One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for reasons.
Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2) Det er lett å tenke at “bare staten kan justere litt på reglene sine, så blir ting skikkelig bra,” men hvorfor har ikke staten fikset problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo selve definisjonen på markedssvikt, 3) og markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under. Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.
Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.
For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).
Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp. Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.
Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv. Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere marked:
Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:
- Offentlig eller privat, hva fungerer best?
- Hvordan finne verdens beste styresett? (Seasteading)
- Det amerikanske helsevesenet – statlig monopol på godkjenning av medisiner
1) USA er ikke spesielt liberalistisk.
2) Hvis man synes det er rart at ting er som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon. Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at man har mer å lære.
3) Markedssvikt er når resultatet totalt sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)
2
Jeg tror det er positivt å tenke på det politiske systemet som et marked for å forstå hvordan man kan påvirke det, så en slik konseptualiseringen er opplysende. Dessverre gjør Liberalister noe forbløffende i denne sammenheng – å påstå at deres politikk ikke er et produkt på dette markedet.
Liberalisme var opprinnelig en respons på føydalsamfunnet, der man krevde retten til eiendom og sitt eget arbeid. I nyliberalisme har man beholdt en idé om rett til ressurser som overordentlig filosofi også i møte med sosialdemokratiets organisering av ressurser, med den vulgære konsekvens det blir å påstå at individer og private selskaper – ikke fellesskapet – har en hellig rett til Naturen. Et vitenskapelig syn på tilværelsen tilsier ingen objektive krav til Naturen, og da er faktisk fellesskapets demokratiske krav til, og organisering av, Naturens ressurser den største naturlighet. Å påstå at å privatisere begrensede ressurser til fordel for enkelte individer og selskaper er en naturrett er intellektuell og filosofisk deprivasjon som gjør Liberalister til Troende på linje med religiøse. Denne Troen ligger til bunns i Liberalisters perspektiv, som gjør at de til stadighet kverner ut hovmodige og feilaktige fremstillinger. Som filosofi er Liberalisme logisk forkastelig, og man må innrømme at Liberalisme bare er en politisk mening og hypotese, og et produkt på det politiske marked, for å i det minste hevde at man ærlig og oppriktig søker etter gode løsninger.
[Dermed har vi i det private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna med mer “egoistiske” handlinger som en selv tjener på, men hvor kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.]
Jeg mener disse påstandene er mer ærlige:
1) Det et akseselskap prøver å ta gode avgjørelser for er en pengemessig profitt for sine eiere, hvor helse, miljø og generelle kostnader for samfunnet er eksternaliteter.
2) Vi er ikke allvitende + vi velger ikke fra øverste hylle. Grådighet er et momentum som må kanaliseres. I et sosialdemokrati kan negativt konsum (i vid betydning) straffes eller forbys, mens positivt konsum kan belønnes.
3) Folk påvirkes av reklame og propaganda. I et samfunn hvor selskaper har all makt og innflytelse vil de også være meningsdannerene, feks. ved at negativt konsum fremstilles som noe positivt og enkeltmennesker som mener det motsatte ignoreres eller undergraves.
4) Fellesskapets organisering av samfunnet har en større funksjon enn å fordele skatt. Det kan tilby lokalt eierskap og selvstyre, langsiktig planlegging og tilsyn, utilitarisme og en fail-safe mot negative mønster i samfunnet.
[For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti, er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man derimot “stemmer” i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt fremfor et annet, får man alltid det produktet man “stemmer på” (kjøper).]
Ja, i et rent kapitalistisk system så har den som av en eller annen grunn sitter på penger friheten til å bruke penger på tilgjengelige produkt. That’s it. Det sier lite om det helhetlige samfunnet og egentlig om produktene, og du har her innført markedssvikt som system, der selskaper med kortsiktig profitt som motiv prøver å selge produkter til ikke-allvitende mennesker som dessuten ikke velger fra øverste hylle, et samfunn hvor meningsdannerene i tillegg er selskaper.
Du påstår at du som stemmeberettiget har veldig lite igjen for å sette deg grundig inn i politikk. Om du snur det på hodet, så har samfunnet MYE igjen for engasjerte og opplyste mennesker som setter seg grundig inn i ting. Liten tue velter stort lass. Dessuten er den politiske prosessen i et demokrati mye mer enn et stortingsvalg. Men like viktig som å sette seg inn i ting er ærlighet, og du er snart nødt til å bli helhetlig kritisk til menneskets natur, generell konsentrasjon av makt og hvordan et lovløst privat marked tilsvarer komplett markedssvikt.
Fra ditt innlegg “Hvordan finne verdens beste styresett? (Seasteading)”:
[Mange argumenterer for at det frie markedet ikke er perfekt, derfor må staten rette opp feilene. Ifølge public choice theory, blir det sjelden bedre av statlig innblanding. Statens “kur” begynner som regel for tidlig, gjør for mye og varer for lenge.]
Dette er nærsynt og snever kritikk, og trolig en egentlig kritikk av amerikanske reguleringer, men det er veldig fattig kritikk av eksistensen av demokrati, og tar ikke innover seg det positive fundamentet det norske demokratiet skaper hvor man i det hele tatt argumenterer ut i fra for at “det frie marked” gjør ting bedre enn demokratiet. Liberalistene argumenterer sådan: “…private fiskebåter vil bruke ulik teknologi til å hente opp fisk fra havet, der den beste og mest lønnsomme metoden vinne frem; ERGO er det private marked best og vi bør legge ned Staten!” Det sentrale er at fellesskapet driver forsking på havets ressurser og forhindrer overfiske av nordmenn og utlendinger, noe det norske folk gjør ved å kreve faktisk eierskap av havets ressurser. I oppdrettsnæringen har Staten tilsyn med fôret som blir brukt, sykdommer og lus, etc.
Det finnes 7 milliarder mennesker i verden, men hele 700 milliarder produksjonsdyr! Vestens allerede høye kjøttkonsum, og verdens økende kjøttkonsum er et enormt problem om man bryr seg om eksternaliteter som bærekraftighet, miljø og dyrs lidelser. Mens det å redusere CO2-utslipp ikke har en effekt før om flere tiår når teknologien er en annen, så har metangass en umiddelbar effekt på drivhuseffekten. I en FN-rapport tilskrives metangass fra menneskelig aktivitet en større betydning for drivhuseffekten enn CO2-utslipp. Det har større betydning at vi reduserer vårt kjøttforbruk og beveger oss mot veganisme enn om vi reduserer CO2-utslipp. Den Sør-Amerikanske regnskog blir fortsatt fjernet i stor skala for å gjøre plass til kveg. I så henseende kan du selv velge å spise mindre kjøtt, og ikke spise kjøtt importert fra Sør-Amerika, men du kan ikke velge bort andres forbruk. Med nok opplyste og engasjerte mennesker er Staten det eneste håp og nødvendige instrument i å lage incentiver for å redusere norsk kjøttforbruk og ikke være en importmessig belastning for andre lands naturressurser og det globale miljøet.
Om jeg sier til folk at fôret brukt i oppdrettslaks har helseskadelige toksiner, eller at den og den tyggisen har et stoff som påvirker hormonproduksjonen i kroppen negativt, så har det liten effekt (jeg har prøvd). Derimot er Mattilsynet en fellesskapets institusjon som har en allvitende funksjon som gjør at vi kan velge mat fra høyere hyller, og min innvending er at de kunne vært enda mer påpasselige.
Norge er i ferd med å forby pelsdyroppdrett takket være opplyste og engasjerte mennesker i et tilstedeværende demokrati. Dette kan du ikke gjøre i et “fritt marked”. I et demokrati er stat og privat to sider av samme mynt – en felles organisering av personlige behov. Mennesker og dyrs egentlige fiender er ignoranse og mangel på empati, og ideologisk Tro representer selv slik ignoranse.
Aksjeselskaper mål er kortsiktig profitt, der det generelle miljø, helse, dyrs lidelser og samfunnets helhetlige kostnader er eksternaliteter. Mennesker er ikke-allvitende vesener som ikke konsumerer fra øverste hylle. Dette gjør et rent “fritt marked” til et dystopi hvor det heller ikke finnes noe overordentlig mål eller mening.
En ideologisk Troende Liberalist vil aldri ta dette innover seg, og er i dobbel forstand fiende til et demokratisk fellesskap, da et perspektiv som ikke tåler to sekunds logisk refleksjon er støy og en distraksjon i et opplyst og velfungerende demokrati.
“Dessverre gjør Liberalister noe forbløffende i denne sammenheng – å påstå at deres politikk ikke er et produkt på dette markedet.”
Noen liberalister ønsker å bruke det politiske systemet til å løse visse problemer. Jeg gjør ikke det, så jeg vil påstå at “mitt” system – anarkokapitalisme – ikke er et produkt av det politiske markedet på den måten du beskriver. David Friedman har sagt at “anarcho-capitalism is not by definition libertarian – that anarcho-capitalism is libertarian is a prediction, not a definition” (http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=S4CcannofnY#t=329s)
“I nyliberalisme har man beholdt en idé om rett til ressurser som overordentlig filosofi også i møte med sosialdemokratiets organisering av ressurser, med den vulgære konsekvens det blir å påstå at individer og private selskaper – ikke fellesskapet – har en hellig rett til Naturen.”
Mitt hovedargument for at man bør tillate privat eiendomsrett over naturressurser er “fellesskapets tragedie” (http://onarki.no/blogg/2012/05/fellesskapets-tragedie/), at folk vil ta bedre vare på naturområder og ressurser hvis de er privat eid. Jeg vet andre liberalister har andre begrunnelser, og noen mener de kan utlede logisk at man må ha denne type privat eiendomsrett. Hvis jeg husker riktig har David Friedman uttalt seg negativt til det, altså at utledningene ikke holder vann, og jeg tror han har rett i det.
“Grådighet er et momentum som må kanaliseres.”
Ja, vi er egoistiske. Det gjelder også for politikere. Jeg mener vi utnytter egoismen på en måte som kommer samfunnet bedre til gode under liberalismen enn sosialdemokratiet. Så lenge ikke det brukes fysisk vold og tvang, er egoisme etter min mening helt greit, og de fleste mennesker vokser opp til å bli hyggelige mennesker siden de skjønner at det er det som faktisk lønner seg. Dersom det brukes vold og tvang privat, vil det være noen som ønsker å løse det problemet – også i et statløst samfunn.
“I et sosialdemokrati kan negativt konsum (i vid betydning) straffes eller forbys, mens positivt konsum kan belønnes.”
Det kan… Hvis politikerne handler til beste for befolkningen. Men kan man garantere at de gjør det?
“Folk påvirkes av reklame og propaganda. I et samfunn hvor selskaper har all makt og innflytelse vil de også være meningsdannerene, feks. ved at negativt konsum fremstilles som noe positivt og enkeltmennesker som mener det motsatte ignoreres eller undergraves.”
Alle selskaper vil ikke mene det samme. Det vil være et stort mangfold av selskaper med mange ulike meninger. Det er lite trolig at noen vil klare å få monopol på meninger, særlig med tanke på at liberalismen som nevnt i blogginnlegget sannsynligvis vil gi relativt sett flere små selskaper ift store.
“[D]u er snart nødt til å bli helhetlig kritisk til menneskets natur, generell konsentrasjon av makt og hvordan et lovløst privat marked tilsvarer komplett markedssvikt.”
Nei nei, du er snart nødt til å skjønne at anarkokapitalisme vil fungere bedre enn sosialdemokrati! 😉
Men for å være litt seriøs igjen… Anarkokapitalisme er ikke nødvendigvis lovløst. Det er riktig at man ikke har sentrale lover innenfor et stort geografisk område, men så lenge noen mennesker bruker vold og tvang mot andre mennesker, vil det være etterspørsel etter noen som kan løse det problemet. Opp gjennom historien har dette problemet vært løst på mange ulike vellykkede måter, og de har ikke alle vært statlige (David Friedman – Legal Systems Very Different from Our Own: https://www.youtube.com/watch?v=bRF3djPNIps).
“Det sentrale er at fellesskapet driver forsking på havets ressurser og forhindrer overfiske av nordmenn og utlendinger, noe det norske folk gjør ved å kreve faktisk eierskap av havets ressurser.”
Se Onars innlegg om fellesskapets tragedie som jeg linket til i forrige kommentar.
“Med nok opplyste og engasjerte mennesker er Staten det eneste håp og nødvendige instrument i å lage incentiver for å redusere norsk kjøttforbruk og ikke være en importmessig belastning for andre lands naturressurser og det globale miljøet.”
Dette mener jeg er feil.
Kanskje er det faktisk sånn at vi spiser mer kjøtt og dyreprodukter pga staten enn vi ville gjort ellers siden staten subsidierer landbruket (http://www.ourhenhouse.org/2014/01/how-the-government-uses-taxpayer-money-to-make-dairy-seem-cheaper-than-it-is/).
Uansett er det fra innovasjon i det frie markedet at løsningen vil komme. Jeg tenker da på kunstig kjøtt, som jeg skrev om i innlegget “Dyrs rettigheter, liberalismen og teknologi (og muligheten for å utrydde all lidelse)”: http://haakonsk.blogg.no/1364148602_dyrs_rettigheter_libe.html
“Norge er i ferd med å forby pelsdyroppdrett takket være opplyste og engasjerte mennesker i et tilstedeværende demokrati.”
Staten har subsidiert pelsdyrnæringen frem til nå…
“Aksjeselskaper[s] mål er kortsiktig profitt”
Politikeres mål er gjenvalg. Ja, aksjeselskaper ønsker kortsiktig profitt, men ikke bare det. De ønsker også langsiktig profitt. For mange selskaper kan fravær av dårlig rykte være nødvendig for profitt.
Kanskje anarko-kapitalisme ville fungert om vi kunne duplisert deg noen milliarder ganger. :p Men OK, jeg vet jo at du er anarko-kapitalist, og skal prøve skille mellom det og liberalisme opprettholdt gjennom makt/et statlig system (som jeg simpelthen vil kalle for Liberalisme).
Problemet med anarko-kapitalisme er…i hvilket magisk kongerike skal du innføre det? Verden er på en måte allerede et anarki, hvor nasjonalstater har gravd til seg hele jordens overflate, inkludert Antarktis. Jeg tror ikke vanlige mennesker ønsker et statløst samfunn. Jeg er trolig selv mer tilbøyelig til en slik idé enn andre, men jeg ønsker heller ikke anarko-kapitalisme. Nature abhors a vacuum – et anarki er et makttomrom som mange vil ha interesse av å fylle. Hvorfor skal samtlige konsekvent fraskrive seg muligheten for mer makt? Ser du egentlig på anarko-kapitalisme som realistisk? Også om enkelte kunne “melde seg ut av Staten”, så ville de ikke blitt annet enn turister eller statsløse _i_, og muliggjort av, staten Norge.
Små, uavhenige, homogene sosialdemokrati som kan lære av hverandre men ikke står og faller på hverandres suksess ser ut som en god løsning. Liberalisme kan også være et sosialdemokratisk alternativ, om folket ønsker det. Men det er ikke det vi trenger de neste tiårene, som jeg vil prøve å vise logisk gjennom et alternativt politisk system som jeg driver å utvikler (i svært sakte tempo).
[Mitt hovedargument for at man bør tillate privat eiendomsrett over naturressurser er “fellesskapets tragedie” (…), at folk vil ta bedre vare på naturområder og ressurser hvis de er privat eid.]
Her er det noe veldig vesentlig og viktig å få frem – det er fellesskapet som legitimerer privat eiendomsrett. Det er i realiteten fellesskapet som eier og deler ut fiskekvoter, og som i uansett demokratisk løsning til syvende og sist eier Naturen. Du kan dessuten ikke ha både anarko-kapitalisme og eiendomsrett til fisk, fordi det ikke finnes noen underbyggende makt som hindrer russiske trålere å ta seg til rette.
En stat er bare en organisering av indviduelle og felles interesser. Poenget med statlig eierskap av Naturen, slik jeg ser det, er ikke å forvalte noe på en bestemt måte, men at selve eierskapet skal komme fellesskapet til gode.
Om man har et stort fossefall i Norge som man kan hente mye vannkraft ifra, så kan man finne en hensiktmessig løsning under forutsetningen at det er nordmenn som til syvende og sist eier fossefallet. Det gir ikke mening at et utenlandsk selskap skal bygge ut fossefallet og stikke av med hele kraften/fortjenesten. Vi kan derimot legge ut byggingen og driftingen på anbud, men uten å gi fra oss den langvarige verdien og nytten av vår naturressurs.
La nordmenn eie fiskekvoter, men la de også betale skatt. Og for guds skyld ikke oppgi retten til ressursene i havet for alltid, potensielt til utlendinger. På 70-tallet var det enkelte som ville selge oljefeltene i Norge til utenlandske selskap; heldigvis valgte vi en mer sosialistisk løsning.
[Staten har subsidiert pelsdyrnæringen frem til nå…]
Ja, det er leit, men ikke et argument mot selve sosialdemokratiet. Vi kan velge å innføre Sharia-lovgivning i Norge, men det betyr ikke at Sharia-lovgivning er logisk eller at det er en naturlig konsekvens av sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet reflekterer folket, og fungerer bare om folk er opplyste og engasjerte. Empati i et sosialdemokrati er det eneste instrumentet som kan bannlyse pelsdyroppdrett, i motsetning til lommebok-ideologi eller et midlertidig anarki.
[Kanskje er det faktisk sånn at vi spiser mer kjøtt og dyreprodukter pga staten enn vi ville gjort ellers siden staten subsidierer landbruket. Uansett er det fra innovasjon i det frie markedet at løsningen vil komme.]
Å subsidiere kjøttspising fremfor veganisme er ikke en konsekvens av sosialdemokratiet. Problemet med kjøttindustrien er…at folk er idioter som ikke bryr seg om dyr. Regnskogen i Sør-Amerika blir ikkje fjernet pga. “Staten”. Kyllinger blir ikke stuet sammen og hakket til døde pga. “Staten”. Men vi kan bruke demokratiet til å skape forandring utover vår egen handletur. Forresten er trenden at forskning skjer på offentlige midler, for så at det lages bedrifter av kunnskapen. Dette klarer du ikke se fordi du så til de grader demoniserer “Staten” at du ikke lenger forstår hva det er for noe.
Slutt å sy englevinger på aksjeselskaper. A/S er en elendighet i samfunnet. Mennesker er begredelige skapninger, og en selskapsform med kortsiktig profitt som største incentiv bemannet av begredelige skapninger er ikke noe å snakke varmt om.
Et sosialdemokrati er en udefinert organisering av felles og individuelle interesser. Et A/S er en gitt organisering av felles og individuelle interesser. Skjønner nå?
Verden har store problemer pga. multinasjonale selskaper, overnasjonale organ og etnokulturelle spenninger – globalisme – som skaper interessekonflikter over landegrenser og som kan potensielt ødelegge oss før teknologi kan sikre overlevelsen av menneskelig intelligens. Mer privatisering og liberalisme fører til mer globalisme (og ikke anarko-Disneyland) – det er DET som er fuckings problemet. For å gjenta meg selv: “Fellesskapets organisering av samfunnet har en større funksjon enn å fordele skatt. Det kan tilby lokalt eierskap og selvstyre, langsiktig planlegging og tilsyn, utilitarisme og en fail-safe mot negative mønster i samfunnet.”
Jeg:
[Aksjeselskaper mål er kortsiktig profitt, der det generelle miljø, helse, dyrs lidelser og samfunnets helhetlige kostnader er eksternaliteter. Mennesker er ikke-allvitende vesener som ikke konsumerer fra øverste hylle. Dette gjør et rent “fritt marked” til et dystopi hvor det heller ikke finnes noe overordentlig mål eller mening.]
Håkon:
[Politikeres mål er gjenvalg. Ja, aksjeselskaper ønsker kortsiktig profitt, men ikke bare det. De ønsker også langsiktig profitt. For mange selskaper kan fravær av dårlig rykte være nødvendig for profitt.]
Det er ikke feil det du svarer, men samtidig er det urovekkende at du viser ingen forståelse eller bekymring for det jeg skriver, som bare forteller at du har fått de døve ørene til en ideologisk Troende. Her er noe du kan gjøre i det henseende: Lukk øynene, ta alle politiske system som noen gang har eksistert, og brenn de mentalt i ditt hode i verdens største bål helt til du får sjelefred…og så åpner du øynene og leser det jeg skrev en gang til.
“Kanskje anarko-kapitalisme ville fungert om vi kunne duplisert deg noen milliarder ganger.”
Anarkokapitalisme ville fungert helt fint med vanlige mennesker. Det er de andre styresettene det er verre med. Milton Friedman har sagt: “The problem of social organization is how to set up an arrangement under which greed will do the least harm, capitalism is that kind of a system.” Grunnen er at ingen vil klare å tilegne seg monopol i et sterkt konkurranseutsatt marked.
“Problemet med anarko-kapitalisme er…i hvilket magisk kongerike skal du innføre det?”
Det vet jeg ikke. Jeg kan heller ikke vite om det er realistisk å få til en overgang til anarkokapitalisme. Men for meg er det et åpenbart ideal for hvordan et sivilisert samfunn bør være, siden det bygger på ikke-aggresjonsprinsippet. Å ha et system som baserer seg på tvang, kan jeg rett og slett ikke være tilhenger av så lenge jeg ikke kan vite at anarkokapitalisme ikke vil fungere. Og det kan man vel ikke vite 100% verken fra eller til, men jeg mistenker altså at anarkokapitalisme kan fungere.
‘Imagine advocating democracy a thousand years ago. You sketch your basic idea: “Every few years we’ll have a free election. Anyone who wants power can run for office, every adult gets a vote, and whoever gets the most votes runs the government until the next election.” How would your contemporaries react?
They would probably call you “crazy.”‘
-Bryan Caplan, Crazy Equilibria: From Democracy to Anarcho-Capitalism: http://econlog.econlib.org/archives/2013/04/crazy_equilibri.html
For 1000 år siden var altså demokrati en fullstendig usannsynlig utopi – likevel fikk vi det. Idag fremstår anarkokapitalisme som en fullstendig usannsynlig utopi for de fleste mennesker. Det er ikke dermed sagt at vi aldri kan komme dit. Verden forandrer seg fortere enn noen gang, så det er ikke sikkert anarkokapitalisme ligger så veldig langt frem i tid heller. Hvem vet..?
Det er mange måter folk prøver å skape en friere verden på. Det er vanskelig å si hvilken som er mest effektiv. Seasteading er interessant. Det er mange som prøver å spre informasjon på nettet – om man i fremtiden kan tilegne seg informasjon på mye mer effektive måter enn idag, kan det kanskje ha stor effekt. Nye teknologier gjør at vi kan gjøre stadig flere ting uavhengig av staten. Du har f eks bitcoin, og mer generelt “the block chain”, som visstnok kan brukes til mye mer enn valuta. Uber vil kanskje løse opp statens taxi-“monopol”. Og det er sikkert mye mye mer, og enda mer som vil komme i fremtiden.
Hvis man først hadde fått en anarkokapitalistisk verden, tror jeg det vil vært en stabil samfunnsstruktur siden det vil være et så stort mangfold av firmaer at de vil holde hverandre i sjakk på den måten. Jeg skrev litt om hvordan jeg tenkte rundt det i innlegget “Anarki eller minarki, hva er best?”: http://haakonsk.blogg.no/1369508712_anarki_eller_minarki.html
“Verden er på en måte allerede et anarki”
Nja, jeg tror jeg skjønner hva du tenker og er på en måte enig. Men jeg tror “anarki” blir feil ord, siden det betyr “uten hersker”.
“En stat er bare en organisering av indviduelle og felles interesser.”
Det er også den eneste organisasjonen som “legitimt” kan bruke makt mot fredlige individer.
“Forresten er trenden at forskning skjer på offentlige midler, for så at det lages bedrifter av kunnskapen.”
Det er fordi staten fant på at den absolutt skulle bruke penger på forskning også. Før staten begynte med det var det ikke noe mindre forskning, men den var privat finansiert. Sitat fra mitt innlegg “Bør staten finansiere vitenskap?” (http://haakonsk.blogg.no/1356646325_br_staten_finansiere_.html): “I OECDs bok står det at det er en sammenheng mellom penger brukt på forskning og utvikling på den ene siden og økonomisk vekst på den andre. Men, påpekes det, sammenhengen ser utelukkende ut til å skyldes forskning og utvikling som er privat finansiert. Og ifølge Kealey bruker privat sektor $1,25 mindre på forskning og utvikling for hver dollar som brukes offentlig. Ifølge OECDs data, som Kealey refererer til, ble det altså brukt mindre penger på forskning, totalt sett, jo mer penger det offentlige brukte på forskning!” I innlegget embed’et jeg videoen “The Myth of Science as a Public Good (by Terence Kealey)”: https://www.youtube.com/watch?v=C_PVI6V6o-4 Den anbefales.
“som bare forteller at du har fått de døve ørene til en ideologisk Troende.”
Er du noe mindre troende på din ideologi?
Filosofisk og historisk – ikke encyklopedisk – er verden et anarki der menneskets behov har lagd et lappeteppe av krav og makt. Og utviklingen har vel vært anarki -> tyranni -> folkestyre. I et samfunn av begrensede ressurser må du sette – og det vil settes – makt bak en rett til disse ressursene. Anarkokapitalisme er en fantasi, da du ikke kan innføre fravær av makt.
Hva er frihet? Naturen har alltid krevd ditt arbeid, så jeg vil ikke kalle det å skattlegge bruken av, eller på annen måte forvalte, fellesskapets ressurser som tvang. Tvang blir det om vi hjelper hverandre uten å bruke begrensede ressurser og uten å belaste fellesskapets infrastruktur, men likevel blir tvunget til å jobbe ekstra for å betale for å ha hjulpet hverandre (!), og dette er i sannhet umoralsk og reell tvang. Men det er fair om man må betale avgift for å hente opp petroleum fra norsk sokkel, eller betale avgift for å brenne opp diesel.
Jeg har ikke noen presis ideologi, men mitt perspektiv er dette:
Innen tre tiår vil teknologiutvikling gjøre at vi kan sikre overlevelsen av menneskelig intelligens i universet, et utrolig 4 billioner gammelt biologisk mønster på jordens overflate som har ført til en subtil og selvreflekterende intelligens som denne diskusjonen er et levende eksempel på. Teknologien vil komme på et nivå hvor det er potensiale for en gudommelig, virtuell intelligens som kan spre seg i vårt solsystem og videre; samtidig vil menneskelig sivilisasjon som vi kjenner den opphøre inn i en uant fremtid. De neste tre tiårene vil uansett bli en høydramatisk affære, der stadig bedre teknologi gir stater, grupperinger og individer tilgang til stadig mer energi og manipulering av denne. Det er bare så mye skade du kan gjøre med et sverd i bronsealderen, men etterhvert har vi fått kjernefysiske våpen og vi har videre farene fra bioteknologi og nanoteknologi, og også kanskje “naturlige” virus og bakterier. Jeg identifiserer interessekonflikter over landegrenser som den aller største faren for menneskets overlevelse, derfor er jeg svært negativ til overnasjonale organ, store mulitnasjonale selskap med bånd til staters maktapparat, militær intervensjon i andre land med påfølgende flyktningstrømmer og ødeleggelse av fredelige, etnokulturelle samfunn – som man kort kan beskrive som globalisme.
Norsk politikk beveger seg mot korporatisme og globalisering. Jeg er personlig en selv-opplysende, konservativ nordmann, som kan argumentere logisk for mitt syn med et metaperspektiv på tilværelsen som utgangspunkt, og i mitt lille hjørne av verden ser jeg dette som det eneste rasjonelle bidraget til stabilitet i verden.
Det amerikanske hegemoni er vår blokk, og vi trenger å motarbeide USA, EU og NATO, etc. og opphøre som brikke i geo-politisk strategi for å gjøre vårt til å ta luften ut av diverse maktkamp og interessekonflikter internasjonalt.
“Anarkokapitalisme er en fantasi, da du ikke kan innføre fravær av makt.”
Det vil kanskje innføre seg selv på den måten at folk heller velger ikke-statlige løsninger på flere og flere områder fordi teknologien gjør mulig å komme rundt statens regler.
“Men det er fair om man må betale avgift for å hente opp petroleum fra norsk sokkel, eller betale avgift for å brenne opp diesel.”
Ja, kanskje. Hvis inntektene blir fornuftig forvaltet… Men hvordan skal en organisasjon du velger å gi maktmonopol til frivillig være så snill med resten av befolkningen? Hvilke incentiver har staten for ikke å misbruke sin makt?
“derfor er jeg svært negativ til overnasjonale organ, store mulitnasjonale selskap med bånd til staters maktapparat, militær intervensjon i andre land”
Samme her. Kriger er veldig skummelt siden det skaper så mye hat som noen i fremtiden (med bedre teknologi, som du nevner) kan la gå ut over veldig mange mennesker.
Politikere kan dessverre starte kriger uten selv å betale krigens skyhøye kostnad. Våpenindustrien (blant annet) tjener på krig. De bestikker politikerne, som så sier de riktige tingene for at befolkningen skal mene det er riktig å gå til krig. Regningen sendes til nåværende og fremtidige skattebetalere.
Uten staten ville det vært mye vanskeligere for krigsindustrien å få til noe lignende.
(“Men det er fair om man må betale avgift for å hente opp petroleum fra norsk sokkel, eller betale avgift for å brenne opp diesel.”)
“Ja, kanskje. Hvis inntektene blir fornuftig forvaltet…”
Jeg er glad for at du er åpen for felleseide ressurser og en type skattlegging. Jeg er for en stat som stort sett tilbyr infrastruktur.
Manglende finansiering av krig er et veldig godt argument for liberalisme. Jeg mener militært forsvar kan være nødvendig, men med den klausul og begrensing at man ikke kan gå til angrep på eller utføre militære operasjoner i andre land og ikke tilhøre allianser som bryter med dette prinsippet.
Jeg anser deg som en idealist, og jeg søker meningsfeller. Så langt har jeg 0. Jeg tror vi er enig i mange ting, og nå øyner jeg håp for sympati for et helhetlig system.
Nja, ikke ha for store forhåpninger. Det skal mye til for at jeg slutter å ha tro på anarkokapitalisme.