Category: Society

Jeg er veldig positiv til vitenskap og teknologisk utvikling samtidig som jeg er skeptisk til staten. Man skulle da kanskje tro at spørsmålet om hvorvidt staten bør finansiere vitenskap eller ikke ville skape et dilemma for meg. Det gjør det ikke.

Selv om mer statlig støtte til forskning og vitenskap skulle vise seg å være positivt, kunne jeg ikke vært tilhenger av statlig finansiert vitenskap fordi jeg prinsipielt er motstander av å skaffe seg penger ved hjelp av tvang. (Selv om noen sier de betaler skatten sin med glede, er ikke skatt frivillig.)

For det andre fungerer fri marked-løsninger nesten alltid bedre enn statlige, og det gjelder også i dette tilfellet. Terence Kealey har skrevet boken Sex, Science & Profits, hvor han forklarer hvorfor staten ikke trenger å finansiere vitenskap. Det mest overbevisende argumentet, etter min mening, har han hentet fra boken The Sources of Economic Growth in OECD Countries (side 84-85), utgitt i 2003 av nettopp OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). I OECDs bok står det at det er en sammenheng mellom penger brukt på forskning og utvikling på den ene siden og økonomisk vekst på den andre. Men, påpekes det, sammenhengen ser utelukkende ut til å skyldes forskning og utvikling som er privat finansiert. Og ifølge Kealey bruker privat sektor $1,25 mindre på forskning og utvikling for hver dollar som brukes offentlig. Ifølge OECDs data, som Kealey refererer til, ble det altså brukt mindre penger på forskning, totalt sett, jo mer penger det offentlige brukte på forskning!

Om du ikke er interessert i å lese en hel bok (Sex, Science & Profits) om hvordan vitenskap bør finansieres, kan jeg anbefale å se videoen under, som er et foredrag Kealey holdt i forbindelse med lanseringen av boken. Selv om videoen varer i over en og en halv time, er selve foredraget på under 24 minutter og veldig interessant. I resten av videoen svarer han på spørsmål. Det kan dessuten være interessant å lese artikkelen Separating science and state av Timothy Sandefur.

Det er også andre problemer med statlig subsidiert forskning i tillegg til at det medfører at mindre penger blir brukt på forskning totalt. Hvis staten subsidierer en stor del av forskningen på et bestemt felt, betyr det at staten har stor makt til å påvirke hvilke forskningsprosjekter som blir gjennomført. Det kanskje verste eksempelet på dette er innen klima-forskningen. Jeg har ikke funnet tall på hvor stor andel av forskningen som er statlig finansiert, men ut fra en rapport skrevet av The Science and Public Policy Institute ser det ihvertfall ut til å være godt over 90%, kanskje over 99%. I rapporten står det blant annet at:

Thousands of scientists have been funded to find a connection between human carbon emissions and the climate. Hardly any have been funded to find the opposite.

Hoved-fokuset i rapporten er å få frem hvor ensidig klimadebatten er. Nesten alle pengene går til å prøve å bevise at klimaendringene er menneskeskapt. Forskere som stiller kritiske spørsmål blir uthengt i svertekampanjer. Når et forskningsområde er så ensidig, blir det umulig å stole på en eventuell konsensus. [Oppdatering: Det er kanskje ikke konsensus likevel] Det kan godt hende at menneskelig aktivitet påvirker klimaet i stor grad, men til tross for at de fleste klimaforskere (kanskje) mener dette, kan man ikke vite om det stemmer når det nesten bare gis penger til den ene siden i spørsmålet.

Selv om jeg ikke er veldig overbevist om at menneskene påvirker klimaet i stor grad, ønsker også jeg at renere energikilder skal ta over for fossilt brensel. Og på grunn av et veddemål med en kamerat har jeg til og med økonomiske incentiver for å håpe på ren energi (solenergi). Men det er ikke nødvendig at staten skal prøve å styre utviklingen mot ren energi. Firmaer som har forhåpninger om å gjøre det bra på lang sikt, er nødt til å satse på innovasjon og nyskapning for ikke å bli forbigått av sine konkurrenter. I kombinasjon med at veldig mange mennesker er opptatt av miljøet og ren energi, vil dette føre til at det etter hvert utvikles gode og konkurransedyktige alternative energikilder på det frie markedet.

– Les også: Myten om den objektive forskeren – og offentlig finansiert forskning

Teoretisk sett er det mulig at staten kan finansiere forskning på en effektiv måte, men i praksis ser det altså ikke ut til å skje. Kanskje den mest effektive måten å finansiere forskning på er gjennom såkalte incentiv-priser som for eksempel Ansari X PRIZE (for Suborbital Spaceflight), som var den første incentiv-prisen som X PRIZE Foundation arrangerte. Slike incentiv-priser går ut på at man definerer en konkurranse hvor vinneren får en relativt stor sum penger, for eksempel 10 millioner dollar. Har man laget en god konkurranse, vil forskningen som gjøres av alle deltagerne i konkurransen være verdt mange ganger så mye som premiepotten, og prisen kan være med på å starte en helt ny industri. Så lenge ingen klarer kravene som er satt for å vinne konkurransen, utbetales ingen penger.

Staten kunne sikkert også klart å stimulere til forskning gjennom slike incentiv-konkurranser, men så vidt jeg vet er det ingen stater som har gjort dette. Men selv om det hadde fungert bra, kan man spørre seg om det er riktig at staten skal bestemme hvilke vitenskapelige og teknologiske mål det skal jobbes mot. Ville det for eksempel være greit om de som mener mennesker lever lenge nok som det er skulle vært med å finansiere (gjennom skatter) forskning som har som mål å forlenge menneskets levealder betraktelig? (Du kan donere her, forresten.)

Patenter og first-mover advantage

I videoen jeg embed’et tidligere i innlegget snakker Terence Kealey også litt om patenter i forbindelse med teknologi. Helt på slutten av foredraget sier han omtrent dette:

[Because you have] first-mover advantage, the person who makes a discovery first has a monopoly on that discovery until finally the competitors get there. [This] shows that in fact the innovator has enough time to exploit his or her discovery before the competition gets there. But when the competition does get there – and does copy – which they do eventually, it’s a jolly good thing. The last thing you want is a series of monopolists. Science is almost perfect in the way it works; the inventor has a monopoly, this monopoly encourages him or her to exploit the discovery profitably, but with time the monopoly is lost because […] eventually the competitors catch up although it costs them a lot of money to get there, and when they do catch up, you’re no longer in a monopoly, and the society therefore benefits from the non-monopolistic nature of the science. And the time-scales seem to work almost perfectly. If you really wanted proof of the existence of God, it’s the perfect nature by which knowledge is distributed in a free market, because only God could have got it just so perfectly right.

Teknologi-patenter er altså unødvendig ifølge Kealey!

Og dette skyldes altså såkalt first-mover advantage; de som utvikler noe nytt har et naturlig monopol i en periode, og tiden det tar for konkurrenter å kopiere nyvinningen er lang nok til at nyutvikling lønner seg og kort nok til at man ikke får langvarige monopoler som hindrer konkurranse.

Kealey skriver riktignok i Sex, Science & Profits at patenter innen legemiddelindustrien kan ha noe for seg fordi det på akkurat det området er så mye lettere å kopiere enn å utvikle medisinen selv. Det kan hende han har rett i det, men jeg stoler ikke på at stater vil lage gode patentregler, så det burde fortsatt være opp til det frie markedet å finne løsninger på eventuelle utfordringer for legemiddelindustrien. (Det er også flere problemer med statlig regulering av medisin, og noen av dem har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.)

During the last two centuries, both population and prosperity exploded. Maybe the world just enjoyed incredibly good luck, but it makes you wonder: Could rising population be a cause of rising prosperity?

Vi fikk for ikke lenge siden høre at jordens befolkning har passert 7 milliarder mennesker. Blant annet skrev Dagbladet en sak om dette, og som vanlig når det er snakk om antall mennesker på jorda, var de fleste kommentarene under artikkelen negative. Blir vi flere nå, går verden under, eller Vi er allerede for mange, virker det som det er veldig mange som tenker. Jeg skjønner det er lett å tenke på overbefolkning når verdens befolkning har økt så mye og fort som den har gjort, men jeg mener det ikke er noen grunn til bekymring, verken når det gjelder forurensning, ressursbruk eller matproduksjon, og det har jeg skrevet litt om før (og før).

Jeg har tidligere fokusert mest på at befolkningen ikke vil øke så mye som mange frykter, og at vi på grunn av teknologisk fremgang vil klare å utnytte ressursene bedre, slik at vi tåler å være flere mennesker. Det jeg ikke har fokusert særlig mye på, og som jeg ikke har vært så klar over selv som jeg kanskje burde være, er at det er en god ting at vi er mange mennesker, noe Bryan Caplan forklarer godt i artikkelen Population, Fertility, and Liberty. Han skriver blant annet:

Suppose an idea is worth $1 per person, but takes a decade to develop. On an island with a hundred inhabitants, the idea would remain undiscovered; inventors are better off picking coconuts. But in a world with seven billion customers, inventors scramble to bring the new idea to market. […] Small, isolated populations in places like Tasmania stagnate or regress. Large, connected populations in places like Eurasia progress – and the pace of progress quickens as their populations multiply.

Et annet poeng han har er at nye idéer er veldig viktige, og jo flere vi er, jo flere nye idéer er det også:

Economists’ central discovery about economic growth is that new ideas are more important than labor or capital. The main reason we’re richer than we used to be is that we know more than we used to know. We know how one man can grow food for hundreds. We know how to build flying machines. We know how to build iPhones. Best of all: Once one person discovers a new idea, billions can cheaply adopt it.

Og så er det et siste poeng jeg vil trekke frem fra Caplans artikkel:

The most neglected benefit of population growth, though, is that more people get to exist. Almost everyone is glad to be alive. Thanks to the magic of hedonic adaptation, most people around the world consider themselves happy – even when severely handicapped or mired in Third World poverty.

Dette argumentet har faktisk også Tor Økland Barstad brukt i sitt nokså lange innlegg, Hvorfor jeg gleder meg til fremtiden, som jeg har linket til et par ganger før. Søk deg ned til “Det viktigste poenget kommer nå”, der argumenterer han for at siden folk er glad for å være i live, bør vi prøve å bli så mange som mulig ved å utvikle teknologi som gjør det mulig å bosette seg på andre planeter, rundt andre stjerner og til og med i andre galakser, slik at så mange mennesker som mulig kan få muligheten til å leve gode liv! Dette høres kanskje rart ut for mange første gang de leser det, og det gjorde det også for meg da jeg leste artikkelen til Tor Barstad, men nå synes jeg det er et veldig godt poeng.

Betyr så dette at vi skal prøve å få så mange barn som mulig? Nja… Det bør vi la være opp til hvert enkelt par (eller enkeltperson eller lignende). Hvor mange barn man vil prøve å få er et personlig valg.

Det jeg håper på er i første rekke at vi kan utvikle teknologi som kan reversere effektene av aldringsprosessen, slik at vi kan ha en frisk og velfungerende kropp uavhengig av hvor lenge vi har levd. Det er ikke bare viktig at flere mennesker fødes, det er også viktig at færre mennesker dør. Vi som har levd en stund vet jo, i motsetning til dem som ikke har blitt født ennå, hva vi går glipp av ved å ikke leve. Dermed mener nok jeg at et levende menneske er mer “verdt” enn et liv som ikke er skapt ennå.

For at vi skal kunne bli virkelig mange mennesker, er det viktig at vi utvikler teknologi som gjør oss istand til å bosette oss utenfor jorden. Ikke bare gjør det at vi kan bli veldig mange, det gjør også menneskeheten mindre utsatt for å bli utryddet på grunn av voldsomme hendelser i universet – som hvis jorden skulle kollidere med andre himmellegemer.

Så, donér gjerne penger til aldringsbekjempelse eller annen forskning, for eksempel til SENS Research Foundation eller The X PRIZE Foundation. 🙂

(Det er ganske lenge til vi kan begynne å bosette oss i andre galakser. Så når man snakker om “mennesker” så langt frem i tid, er ikke det nødvendigvis nøyaktig det samme som dagens biologiske mennesker. Det kan være mennesker med forbedrede sanser og forbedret intelligens, eller menneskelig intelligens som er overført til maskinvare og lever i en virtuell verden, for eksempel. Uansett gjelder argumentet om at flere bevisstheter er bedre enn færre bevisstheter, og det er ikke plass til uendelig mange bevisstheter på jorda.)

Når folk blir spurt om hvilke perioder de tror det var relativt sett (i forhold til folketallet) mest drap og vold, nåtiden eller fortiden, svarer de fleste nåtiden. “Heldigvis” er det feil. Jeg sier heldigvis fordi det betyr at utviklingen går riktig vei, og vi kan dermed være optimistiske med tanke på at det vil bli enda bedre i fremtiden. Steven Pinker sier litt om krig og vold opp gjennom historien i følgende video, hvor han også snakker litt om det han kaller The Violent Present Illusion:

Hvorfor er så dagens verden så mye fredeligere (selv om det ofte ikke føles sånn) enn den har vært før? Det er nok mange grunner til det. Christian Henrik Nesheim nevner på sin blogg følgende punkter, som jeg har forkortet og prøvd å ikke endre altfor mye på:

• Økonomisk avhengighet
  De fleste land er avhengige av å kunne selge/kjøpe varer og tjenester til/fra mange andre land. Handel er et positive-sum game som begge parter tjener på, og det vil ikke gi mening, økonomisk sett, å krige med en handelspartner.
• Utbredelse av demokrati
  Til tross for at vestlig demokrati ikke er en perfekt styreform, er det muligens bedre enn alle andre av dagens styreformer. En positiv egenskap ved demokratier er at demokratiske land sjelden eller aldri går til krig mot hverandre, så når flere land blir demokratiske, synker antageligvis sannsynligheten for at de vil bli involvert i krig. (Det er riktignok mulig at det kan være andre grunner til at demokratier ikke går til krig mot hverandre enn nettopp det at de er demokratier, les for eksempel The Paradox of Imperialism av Hans-Hermann Hoppe.)
• Flernasjonalt samarbeid
  FN-samarbeidet fører til at statsledere holdes ansvarlig for sine handlinger. Nesheim skriver at dette har forhindret en del kriger. Han skriver også at når land som Kina, India, Brasil og Indonesia begynner å nærme seg USA i størrelse på økonomien (og militæret), vil det være vanskelig for ett land å gå til krig uten samtykke fra de andre stormaktene.
• Mer enhetlig kultur på grunn av globalisering
  Gjennom teknologi, media og og handel blir verden mer ensartet. Det er lett å skape et umenneskelig bilde av motstanderen hvis man ikke kjenner deres verdier og kultur. Globaliseringen gjør at vi blir likere, men også at vi får større kjennskap til og forståelse for andre kulturer. Vi sympatiserer dermed med en stadig større gruppe mennesker. Og etter hvert vil forhåpentligvis de fleste mennesker sympatisere med mennesker fra hele verden. Det blir vanskelig for en stat å starte en blodig krig med et land hvis innbyggerne sympatiserer med befolkningen hos motstanderen.
• Internett og gjennomsiktighet
  Folk deler bilder og videoer fra krigshandlinger på internett, slik at andre får se hvor stygt krig er. Og Wikileaks frigir hemmelige dokumenter. Det meste kommer ut, og statene må da i større grad ta beslutninger de kan forsvare moralsk sett overfor egen befolkningen.
• BNP-vekst og ressurs-overflod
  Fattige land kriger mest. Hvis BNP per innbygger forsetter å øke som idag, vil det om mindre enn 50 år praktisk talt ikke være absolutt fattigdom, noe som vil føre til at det da vil være vesentlig færre kriger. Den aller viktigste årsaken til krig er ressurs-knapphet. I en verden med overflod av ressurser vil incentivene for å gå til krig mer eller mindre forsvinne. Den raske teknologiske utviklingen, med en mulig teknologisk singularitet rundt midten av dette århundret, gjør at vi kan utnytte ressursene bedre og bedre. Vi blir istand til å manipulere materien på en stadig mindre skala, og 3D-printere vil i fremtiden sannsynligvis kunne lage så å si en hvilken som helst materiell gjenstand fra billige råvarer og en datafil (software); materielle ting vil dermed kunne bli ekstremt billige. Vi vil ikke trenge fossilt brensel til energiproduksjon – solenergi og etter hvert kanskje også fusjonsenergi vil bli billigere og bedre alternativer. Mange andre spennende teknologier vil også bidra til at det i fremtiden ikke vil være knapphet på ressurser, og til at fattigdom kan utryddes. Begge deler fører altså til mindre krig.

Tor Økland Barstad er også optimistisk med tanke på at det vil bli færre drepte i krig i fremtiden. I det ekstremt lange innlegget hans Hvorfor jeg gleder meg til fremtiden (søk deg ned til avsnittet Verdensfred), skriver han blant mye annet at de krigene som vil bli utkjempet i fremtiden vil bli mer humane enn dagens og fortidens kriger. Grunnen til det er at bedre teknologi gjør det mulig å være mer målrettet, å unngå å drepe sivile, og i mange tilfeller til og med unngå å drepe i det hele tatt.

Hvis den menneskelige kostnaden ved å fjerne et regime som undertrykker befolkningen i landet blir så lav, blir det lettere å forsvare en forhåpentligvis kort krig som har til formål å fjerne regimet. Blant liberalister (som jeg identifiserer meg med) så mener klassiske liberalister (som vil ha en stat som består bare av politi, rettsvesen og militær) hovedsaklig at det er riktig å gå til krig mot stater som undertrykker sin befolkning for å fjerne regimet. Anarko-kapitalister, derimot, (som vil at vi skal kvitte oss helt med staten) er ikke for å krige mot andre land i det hele tatt (utenom i direkte selvforsvar). Og når vi ser på dagens situasjon for eksempel i Afghanistan og Libya, kan det virke som at slike kriger er veldig kostbare både økonomisk sett og menneskelig. Så i dagens situasjon tror jeg anarko-kapitalistenes holdning til krig er den beste, men det er mulig det vil endre seg med bedre teknologi. Jeg ser riktignok ikke bort fra at det kan være andre kompliserende faktorer som gjør at det likevel blir vanskelig å skape et fritt samfunn i tidligere enevelder/diktaturer gjennom å fjerne regimet, så noe fasit-svar har jeg ikke.

Bedre teknologi gjør at vi alle får det bedre, men bedre teknologi innebærer også farer som må tas på alvor. Her tenker jeg spesielt på at vi får farligere våpen. Likevel bør man ikke forby forskning på bestemte teknologier, siden det bare vil føre til at teknologien utvikles “under jorda” og blir vanskeligere å forsvare seg mot siden de som følger lovene da har mindre kunnskap om våpenet som eventuelt brukes mot dem.

Atombomben er et eksempel på et våpen som er muliggjort av teknologiutviklingen i det forrige århundret. Det er et forferdelig våpen, men det virker også avskrekkende. Når man vet at et land har tilgang til atomvåpen, er det liten sjanse for at noen går til krig mot det landet. Sånn sett hadde det kanskje vært bra om alle land hadde atomvåpen… Da kunne ingen gått til krig mot andre land uten at de selv også, høyst sannsynlig, ble påført store tap. Det er mange som mener at det faktum at både USA og Sovjetunionen hadde atomvåpen var en viktig grunn til at den kalde krigen forble kald.

Terrorister, derimot, er antageligvis mindre redde for gjengjeldelse enn det stater er. Og atomvåpen eller enda verre våpen i hendene på terrorister kan være veldig farlig, noe som kan være et argument for at man bør prøve å begrense spredningen av blant annet atomvåpen. Igjen sitter ikke jeg med noe fasit-svar på hva som vil være best. Men hvis fattigdom og kriger mellom nasjoner kan utryddes, vil mest sannsynlig grunnlaget for terrorisme også skrumpe drastisk inn.

I demokratiske stater kan fortsatt et flertall i befolkningen bruke demokratiet til å undertrykke minoriteter (flertallstyranni), noe som kan skape misnøye og potensielt terrorisme. Og her kommer liberalisme inn i bildet igjen. Ifølge liberalismen skal du kunne gjøre hva du vil så lenge du ikke skader andre (Kardemomme-loven). Hvis alle er frie til å gjøre hva de vil og ikke er fattige, har jeg vanskelig for å se at terrorisme kan være et stort problem. Jeg tror derfor at et liberalistisk samfunn er bedre og fredligere enn et demokratisk, men skulle jeg ta feil, vil Seasteading eller andre lignende prosjekter kunne avdekke hvilken styreform som faktisk er best.

Mange tenker kanskje at fattigdom vil bli et større problem under liberalismen fordi staten da ikke skal omfordele penger fra rike til fattige. I innlegget Trenger vi en stat? har jeg gjengitt argumenter som tyder på at det faktisk kan være omvendt, altså at det vil bli mindre fattigdom når staten ikke påtar seg denne oppgaven. I tillegg kan jeg si at kapitalismen i seg selv har innebygde mekanismer for å utjevne sosiale forskjeller; i Youtube-videoen Would You Give Up The Internet For 1 Million Dollars? får vi høre (2:00 – 3:12) at det at de rike er villige til å betale en skyhøy pris for nye, innovative produkter, fører til at de som produserer produktene får råd til å videreutvikle dem og gjøre dem billigere å produsere, slik at vi normale mennesker også får råd til å kjøpe dem. Og de produktene vi kjøper er ikke bare billigere, men også mye bedre enn de tidlige versjonene.

Litt mye liberalisme for noen på slutten her, kanskje. (Er du uenig i noe av det, så skriv en kommentar, så kan vi diskutere det.) Men hoved-budskapet i innlegget er at det er god grunn til å se optimistisk på fremtiden når det gjelder antall kriger og antall mennesker drept og skadet i disse. Christian Henrik Nesheim tror verden vil ha sett sin siste store væpnede konflikt innen 2030. Tor Økland Barstad tror vi en gang vil få fred i hele verden, men våger seg ikke på å si noe årstall. Som han også skriver blir det mye spekulasjoner når man skal spå om krig i fremtiden. Men det er ihvertfall mange ting som peker i positiv retning. Kanskje er verdensfred like rundt hjørnet?

Bedre føre var enn etter snar, sier ordtaket. Og på mange områder i samfunnet vårt går sikkerhet foran nesten alt annet. Men dette er ikke alltid bra, og et overdrevent sikkerhetsfokus kan faktisk noen ganger være svært skadelig.

Jeg har skrevet om ett problem med føre var-prinsippet tidligere, i innlegget jeg kalte Fartsdumper på veien mot en bedre fremtid. Der skrev jeg om Food and Drug Administration (FDA) i USA, som er ekstremt restriktive når det gjelder å godkjenne medisiner og medisinske behandlinger. Det betyr at noe færre mennesker dør som følge av bivirkninger av medisiner, men det betyr også at mange dør som følge av at de ikke får benyttet seg av nye, ennå ikke godkjente medisiner. Det betyr også at unødvendig mye ressurser må brukes på å dokumentere effekten av nye medisiner, ressurser som heller kunne vært brukt på utvikling av bedre medisiner. Medisinsk teknologi utvikler seg altså saktere enn den kunne gjort uten dette overdrevne sikkerhetsfokuset, noe som naturligvis også fører til at mange flere mennesker enn nødvendig dør.

Det jeg ikke tenkte på da jeg skrev innlegget om FDA var at problemet med FDA bare er ett eksempel av mange på hvordan føre var-prinsippet blir brukt til å bremse teknologisk utvikling, og dermed gjør at vi alle får det verre enn vi ellers kunne hatt det.

Max More, som for ikke mange måneder siden ble leder for Alcor, antageligvis det mest kjente cryonics-firmaet i verden, har skrevet en lang artikkel om nettopp føre var-prinsippet, eller the precautionary principle, som det heter på engelsk. Én versjon av prinsippet går som følger:

When an activity raises threats of harm to the environment or human health, precautionary measures should be taken even if some cause and effect relationships are not fully established scientifically.

Noe som i utgangspunktet høres fornuftig ut. Det er jo kjipt hvis ting skulle gå fryktelig galt, så best å være forsiktig.

Føre var-prinsippet kan være et godt prinsipp, men det er viktig at det ikke er det eneste. Så å si alle aktiviteter medfører en viss fare for mennesker eller miljøet. Og det finnes nesten alltid grupper som har sterke interesser av å hindre teknologisk fremgang, for eksempel store firmaer som tjener godt med dagens teknologi, og som ikke er innovative og vil bli forbigått hvis teknologi-utviklingen får fortsette. De som benytter seg av føre var-prinsippet gjør det altså ikke for å maksimere velferden, men fordi de har en egeninteresse av å bremse den teknologiske utviklingen. (Eller de har ikke skjønt hva som som er best for samfunnet.)

Som sagt medfører veldig mange aktiviteter en viss fare for mennesker eller miljøet. Hadde føre var-prinsippet stått like sterkt før i tiden, kan man begynne å lure på hvilke av dagens teknologier som aldri ville sett dagens lys. For eksempel er det sannsynlig at ting som fly, antibiotika, penicillin, organ-transplantasjoner, vaksiner, elektrisitet og mye annet ikke ville blitt utviklet.

Had the precautionary principle been imposed throughout history, we would still be living poor, nasty, brutish lives – if humans still existed.

La oss se på ett av eksemplene fra artikkelen på hvor skadelig føre var-prinsippet kan være:
Rotavirus er den vanligste årsaken til alvorlig diaré blant barn. Viruset dreper 600 000 barn verden over per år. I 1998 kom det en vaksine mot viruset (RotaShield), men den ble trukket fra markedet 9 måneder senere fordi man mistenkte at vaksinen førte til tarminvaginasjon (intussusception), som er en slags mageproblemer som ubehandlet i noen tilfeller er dødelig. Mistanken er ikke bevist, men det er mulig at vaksinen førte til tarminvaginasjon i 1 av 32 000 spedbarn. Men mer enn 10 ganger så mange (1 av 3 000) utvikler tarminvaginasjon i løpet av det første leveåret uansett. Og hele 1 av 250 barn i utviklingsland dør på grunn av rotaviruset. Konklusjonen er at bruken av føre var-prinsippet i dette tilfellet drepte flere millioner barn i utviklingsland i perioden mellom 1999 og 2004, da det fantes en vaksine mot rotavirus som ikke ble brukt.

Et interessant poeng er at føre var-prinsippet (nesten) alltid brukes mot menneskeskapte, “unaturlige” ting, aldri mot ting som forekommer (mer) “naturlig”. Når det gjelder gen-manipulering, for eksempel, er det helt greit å mikse planter på en tilfeldig måte, men når man ved hjelp av gen-teknologi på en mye mer nøyaktig og målrettet måte legger til et nytt gen eller fjerner et eksisterende, er det massevis av kostbare reguleringer.

Poenget er ikke at man skal se bort fra sikkerhet, men at et overdrevent fokus på å forhindre ett problem kan føre til verre problemer. Man må sette ting i perspektiv og fokusere på de viktigste tingene. Vi bør fokusere på problemstillinger vi vet er reelle, ikke bare hypotetiske. Og siden teknologisk utvikling er verdifult for menneskeheten, bør bevisbyrden være på dem som ønsker å ilegge restriksjoner, ikke omvendt.

Avslutter med nok et sitat fra Max Mores artikkel:

In counting up the anticipated benefits of regulations, we should therefore also consider what they may cost us – or cost poorer people in countries affected by international regulations. Some regulations will amount to a lousy deal. Although precise numbers are hard to pin down, a conservative estimate from the research suggests that the income effects leads to one additional death for every $7.25 million of regulatory costs. Many regulations impose costs in the tens of billions of dollars annually. That implies thousands of additional deaths per year. Safety is not free. Regulatory overkill can be just that.

“No one pretends that democracy is perfect or all-wise. Indeed, it has been said that democracy is the worst form of government except all those other forms that have been tried from time to time.” -Winston Churchill

Dagens form for demokrati er ikke en perfekt styreform, og public choice theory, som bruker økonomiske prinsipper til å skjønne hvorfor politikere, velgere og regjeringer handler som de gjør, forklarer hvorfor. Public choice theory forklarer på den måten hvorfor politiske avgjørelser i et demokrati veldig ofte har negative effekter på samfunnet. De som forsker på dette har to forskjellige utgangspunkter, enten at politikere og byråkrater er rasjonelle og handler i sin egen interesse – eller at de ønsker å gjøre det som er best for samfunnet, men mangler tilstrekkelig informasjon. Begge deler kan forklare hvorfor så mange politiske avgjørelser er dårlige. Public choice theory forklarer i tillegg hvorfor flesteparten av de som stemmer har lite kunnskap om politikk; grunnen er at sannsynligheten for at det er akkurat ens egen stemme i et valg som blir utslagsgivende er veldig veldig liten, og dermed er det irrasjonelt å bruke mye tid på å sette seg inn i politikken. (Se for eksempel Voting schmoting på Youtube.)

Mange argumenterer for at det frie markedet ikke er perfekt, derfor må staten rette opp feilene. Ifølge public choice theory, blir det sjelden bedre av statlig innblanding. Statens “kur” begynner som regel for tidlig, gjør for mye og varer for lenge.

En annen måte dårlig politikk oppstår på er gjennom lobby-virksomhet. Interessene som lobbyistene representerer er ofte ikke positive for samfunnet som helhet. Likevel gir det mening for politikerne å støtte lobbyistene, fordi det lønner seg for dem personlig, enten økonomisk eller karrieremessig. Kostnaden for politikerne er liten når de bruker statens/skattebetalernes penger på denne måten. Lobbyisme koster en del, men den potensielle gevinsten er mye mye større. Både politikeren og lobbyisten handler altså rasjonelt. Det samme gjør folk flest som ikke involverer seg noe særlig for å hindre spesial-interessene i å få det som de vil. Den økonomiske kostnaden ved at staten gir etter for én bestemt spesial-interesse er som regel liten for velgere flest, mens det ville krevd en stor innsats å skulle prøve å gjøre noe med det. Alle handler altså rasjonelt, likevel blir resultatet negativt. Det må jo bety at det er systemet det er noe galt med. (Det at resultatet, som her, totalt sett blir negativt når folk gjør det som er best for seg selv, er det som på økonomi-språket kalles en market failure.)

Hvordan kan man så få et system som er bedre? Liberalistene argumenterer for en mindre stat, og for mer makt og frihet til folk flest på bekostning av staten. Jeg har stor tro på det. Men selv om det skulle stemme at liberalisme er det beste, er det fortsatt mange ting liberalister er uenige om. Så hvordan kan man finne ut hvilken variant av liberalisme som er best? Eller hvis det er et styresett som er enda bedre, hvordan finner man det? Det virker usannsynlig at liberalistene skal få makten (eller gi den tilbake til folket, for å si det sånn) i Norge eller andre land med det første.

Før i tiden kunne man prøve ut et nytt styresett når man bosatte seg på tidligere (mer eller mindre) ubebodde landområder, for eksempel som da europeerne erobret Amerika. I den grad man prøver ut radikalt nye ting idag, er det omtrent bare når store land går i oppløsning. Da Sovjetunionen ble delt opp, eksperimenterte blant annet de Baltiske landene med flat skatt og andre markedsvennlige reformer.

Idag er det altså lite fremgang og innovasjon når det gjelder styresett. Det er en høy terskel å skulle flytte til et annet land, noe som gjør at det er lite reell konkurranse styresettene imellom. Det er ingen ledige landområder på jorden man kan bruke til å prøve ut nye ting. Derfor må man enten vinne et valg, vinne en krig eller en revolusjon hvis man vil prøve et nytt styresett, rimelig vanskelige ting å få til, alle sammen. Forutsatt at det er på denne planetens landområder vi vil prøve ut nye styresett, da… Jorda er bare en bitte-liten del av universet, men det er fortsatt noen år til vi har god nok teknologi til å begynne å kolonisere andre planeter. I mellomtiden kan faktisk havet være et alternativ. Og det er her Seasteading kommer inn i bildet.

Seasteading går ut på at folk bor permanent på havet, der hvert samfunn kan ha sitt eget styresett. Er man ikke fornøyd, kan man ta med seg “huset” sitt til et annet samfunn der man synes styresettet er bedre. Dermed kan man eksperimentere med styresett, og det blir konkurranse styresettene imellom. Selv om det er lett rent fysisk å flytte, vil man naturligvis være knyttet til det stedet man bor gjennom jobb, familie og venner, så det vil fortsatt være en ganske høy terskel for å flytte, men terskelen er likevel vesentlig lavere enn hvis man skal flytte til et nytt land idag.

En fordel med å eksperimentere med styresett, er at det blir mulig å finne bedre måter å styre på. En fordel med å gjøre eksperimentene i liten skala, som Seasteading, er at hvis noe viser seg å fungere veldig dårlig, går det ut over få mennesker, og man kan raskt sette en stopper for et dårlig styresett. I motsetning til dette ble flere titalls millioner mennesker drept da man prøvde ut kommunisme i Sovjetunionen.

Det er selvfølgelig utfordringer utenom bare det tekniske, og disse utfordringene jobber The Seasteading Institute med å finne løsninger på.

If the governments of the world decide they do not like competition, seasteads will have little chance of survival

Du kan lese mer om Seasteading her. Sitatet over er hentet derfra, og blogginnlegget mitt er i stor grad basert på den artikkelen. Under kan du se en video der Patri Friedman forteller om Seasteading. Patri Friedman er grunnlegger av The Seasteading Institute og barnebarn av Milton Friedman, som var en av forrige århundres største økonomer og en ivrig forkjemper for liberalisme.

Og her er en lengre video med Patri om Seasteading.

Og vil det være negativt?

Maskiner og roboter blir bedre og bedre i et eksponentielt økende tempo. Og ifølge Ray Kurzweil vil roboter være smartere enn selv de smarteste hel-biologiske mennesker i 2045. Dette tidspunktet, når maskiner blir smartere enn mennesker, kalles The Singularity, eller den teknologiske singularitet, og jeg har skrevet et innlegg om det tidligere.

Selv om mennesker antageligvis også vil kunne forbedre sin egen intelligens i 2045, virker det likevel sannsynlig at roboter vil gjøre de fleste av jobbene våre. Roboter – ihvertfall de som ikke er bevisste – vil jo ikke kreve lønn, så det vil være vesentlig rimeligere for bedrifter å “ansette” roboter enn mennesker.

For å prøve å finne ut hva dette kommer til å ha å si for samfunnet i fremtiden, har jeg lest Martin Fords bok The Lights in the Tunnel: Automation, Accelerating Technology and the Economy of the Future.

Ford forutsetter ikke at vi vil få en teknologisk singularitet, han antar bare at den teknologisk utviklingen vil fortsette å gjøre maskiner og roboter stadig bedre. Til tross for at de fleste økonomer mener at teknologisk fremgang alltid vil føre til at vi får flere jobber totalt sett (The Luddite Fallacy), argumenterer Ford for at det ikke alltid vil være tilfelle når roboter kan gjøre flere og flere typer jobber, og jeg tror faktisk det er en mulighet for at han kan ha rett.

Ford mener at kapitalismen og det frie markedet er en av de viktigste “oppfinnelsene” i menneskehetens historie:

The disintegration of the Soviet Union in 1991 demonstrated quite conclusively that there is no good alternative to the free market system. Other economic systems simply cannot compete. In fact, it’s probably reasonable to say that the free market economy is one of mankind’s greatest inventions – ranking right up there with the wheel. The wealth and progress that we enjoy in the industrialized world would not have come into being without the underlying logic of capitalism. Historically, technology and the market economy have worked together to make us all more wealthy.

På tross av dette vil, sier han, kapitalismen i sin nåværende form føre til økonomisk kollaps hvis den ikke justeres for å tilpasse seg en fremtid med “for få” jobber. Jeg er ingen økonom og har ikke full forståelse for mekanismene, men sånn helt overfladisk, er grunnen til det at kapitalismen er avhengig av høy etterspørsel, og hvis mange blir arbeidsløse, blir de også fattige og kan ikke bidra noe særlig til å holde etterspørselen oppe. Og de som er rike kan ikke kompensere, siden de for eksempel ikke har behov for å ha 5 mobil-telefoner.

Løsningen han skisserer går ut på å gi lønn til de som ikke jobber også. Men samtidig er det viktig å stimulere til samfunnsnyttig oppførsel, så lønnen må være rettferdig, men kan ikke være lik for alle. Hvor mye utdanning man har tatt vil kanskje bli den viktigste faktoren for å bestemme nivået på denne typen lønn. For at det fremdeles skal finnes incentiver til å jobbe mens det fremdeles er noen jobber som må gjøres av mennesker, mener han at også de som er i normalt arbeid skal få denne “borger-lønnen”, eller hva man skal kalle det. Og så får de vanlig lønn på toppen av det.

Lønnen må naturligvis finansieres gjennom skatter. Han tenker seg at bedrifter som får store fordeler av å automatisere, altså av å ha færre ansatte, betaler en skatt for å kompensere litt for denne fordelen. Siden automatisering også fører til lavere priser på produkter, er det også en mulighet å ha en skatt på forbruk, noe ala moms. Han kaller det “wage recapture taxes”, det vil si skatt for å gjenvinne tapte inntekter for enkelt-personer som havner utenfor arbeidslivet.

For en liberalist som meg, er det litt trist å se at vi kanskje må øke skattene i fremtiden, men må man så må man. Det er viktigere at vi har et økonomisk system som fungerer og kan bidra til bedre levestandard enn at skattene prinsippielt skal være lave. Heldigvis kommer ikke de nye skattene bare på toppen av dagens skatter. Med det nye systemet vil vi ikke lenger trenge egne utgiftsposter til pensjon, dagpenger til arbeidsledige og slike ting. I tillegg er det jo selvfølgelig alltids store muligheter for å effektivisere staten ved å fjerne mye byråkrati. Så det er godt mulig at skattene ikke trenger å øke fra dagens nivå i det hele tatt (ihvertfall i Norge).

Dersom vi får til et økonomisk system som fungerer bra selv om roboter tar jobbene våre, vil velstandsøkningen vi har hatt de siste hundreårene kunne fortsette, og vi kan gjøre de tingene vi har lyst til istedenfor å kaste bort tid på å jobbe… 🙂 (Nå har riktignok jeg en jobb jeg er veldig godt fornøyd med, da, bare så det er sagt)

Ikke alle er enige i at roboter kommer til å ta jobbene våre. Jeg har allerede nevnt at de fleste økonomer tror at bedre teknologi alltid vil føre til flere jobber. I et innlegg på Singularity Hub tror de også at Ford tar feil, og at mer automatisering vil føre til at mennesker kan ta mer kreative jobber, og at det tydeligvis vil være nok av dem.

Jeg er jo stort sett veldig optimistisk, og fremtidsoptimisme er også et viktig tema på denne bloggen. Men det finnes dessverre krefter som prøver bevisst eller ubevisst å motvirke teknologisk fremgang. Etter det jeg har lest, kan det virke som om strenge reguleringer på medisin i Europa og særlig USA er et av de desidert største hindrene. Og til tross for at de er ment å redde liv, er det sannsynlig at de tar langt flere liv enn de redder. Hvordan er dette mulig?

I USA, som jeg tilfeldigvis har lest mest om, er det FDA (Food and Drug Administration), et offentlig organ, som er de som regulerer medisiner og medisinske behandlinger, og det har de monopol på. For de som jobber der er det viktigere å unngå å godkjenne medisiner som kan ha dødelige bivirkninger enn å godkjenne effektive medisiner, siden det å godkjenne farlige medisiner kan skade deres egen karriere. Dette fører til at hvis de bare er litt usikre på om en medisin kan ha farlige bivirkninger, så utsetter de å godkjenne medisinen og ber heller produsenten om å gjennomføre en ny klinisk test (clinical trial). Dette fører igjen til at det kan ta mer enn 15 år og koste over en milliard dollar å få en medisin godkjent. Og bare 1 av 10 000 nye medisiner blir godkjent av FDA. Da sier det seg selv at det blir dyrt med medisiner.

Men det blir ikke bare dyrt pengemessig, men også når det gjelder menneskeliv. Jeg vil si at et liv er like mye verdt uansett om man lever fordi man fikk en god og effektiv medisin eller man slapp å få en medisin som ville hatt en dødelig bivirkning. Nå som FDA bruker så lang tid på å godkjenne medisiner, dør mange mennesker som kunne overlevd hvis de hadde fått en medisin som FDA somler med å godkjenne. Og det er flere som dør av dét enn som blir reddet av det motsatte. I tillegg bremses utviklingen når det er så store hindre for å få medisiner godkjent, og det blir da mindre interessant å investere i medisinsk forskning. Dermed går ytterligere liv tapt. Det er vanskelig å få tall på hvor mange dette gjelder, men jeg vil tro at tallene er astronomiske.

FDA anser ikke aldring for å være en sykdom. Det betyr at en medisin som ikke har andre effekter enn å reversere eller bremse aldringsprosessen ikke vil bli godkjent av FDA. Medisiner som er ment å virke mot aldring må derfor også ha en beviselig effekt mot en eller annen “godkjent” sykdom for å kunne bli godkjent av FDA. Det gjør det naturligvis vanskeligere og dermed dyrere og mindre attraktivt å utvikle slike medisiner.

En siste innvending jeg skal komme med mot FDA er at de ikke tillater svært syke mennesker, som med godkjent/tillatt behandling bare har kort tid igjen å leve, å prøve eksperimentell behandling som potensielt kunne reddet livene deres (Sjekk video på youtube: Stossel Show – FDA!). I de fleste tilfellene ville nok ikke den eksperimentelle medisinen reddet livene deres, men noen ganger ville det skjedd. Og det ville uansett gitt dem et håp, og betydningen av det syns jeg ikke man skal undervurdere.

Henry I. Miller jobbet i FDA fra 1979-1994, men er nå en engasjert motstander av FDA i sin nåværende form. Han har skrevet boken To America’s health: a proposal to reform the Food and Drug Administration. Under kan du se en video der han snakker om reguleringer og FDA:

Politikk har muligens også stor betydning for den teknologiske utviklingen, og skal jeg stemme på et parti, må det være det partiet som jeg tror er mest kompatibelt med teknologisk fremgang, så lenge det ikke går for mye på bekostning av andre viktige ting.

Jeg har fulgt bloggen til Onar Åm en stund nå, og han mener at liberalismen (og Det Liberale Folkepartiet – DLF) er det mest fornuftige a stemme på hvis man ønsker teknologisk fremgang. Og skal man bekjempe aldring i vår levetid, så er liberalismen en forutsetning, mener han. Jeg håper ikke han har helt rett i det, men har blitt ganske overbevist om at liberalismen vil føre til en raskere utvikling. Og hvis det han skriver stemmer, vil faktisk så å si alle tjene på liberalismen, ikke bare de rike. (Se innlegget hans Slik er fred i praksis.)

Liberalisme går ut på at staten er så liten som mulig, noe som betyr at vi nesten ikke trenger å betale skatt. Istedenfor konkurrerer private aktører med hverandre om å tilby de beste tjenestene. Det frie markedet, kapitalismen og konkurransen dette innebærer vil føre til høy grad av innovasjon, gode produkter og tjenester, og lave priser.

Liberalismen er definitivt bra i teorien, men om det fungerer i praksis er jeg foreløpig bare nesten 100% overbevist om, men det er ihvertfall verdt å sjekke ut.

Det er sikkert mange som tenker at helse er så viktig at det kan vi ikke overlate til de private, men kanskje blir verden faktisk bedre hvis vi gjør det: (Videoen er i 6 deler)

Jeg leste en sak på dagbladet.no for litt siden, der det sto at vi blir for mange mennesker på jorda. I kommentarene viste det seg at veldig mange mente vi hadde et overbefolkningsproblem, og det var ikke særlig mye optimisme å spore. Jeg er usikker på om folk flest ser så lite lyst på fremtiden, eller om det mest er de som i utgangspunktet er negative som klikker seg inn på saker om overbefolkning. Men det som er viktigere er om deres negative holdning vil gjøre verden til et bedre eller dårligere sted å leve. Dette er nok veldig individuelt, men mer og riktigere informasjon leder som regel til bedre valg, så jeg kan jo begynne med å fortelle om den informasjonen jeg har funnet frem til, så får dere korrigere meg der jeg tar feil. Så blir vi forhåpentligvis litt smartere alle sammen…

Eirik Newth har skrevet et blogg-innlegg han har kalt Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte. Det er et veldig godt skrevet innlegg som jeg kan stille meg 100% bak. Jeg skal ikke gjenta så mye av det han skriver, så jeg anbefaler alle å lese det innlegget!

Mange mener at vi bør få færre barn. Jeg har riktignok ingen planer om å få barn selv, men i Norge og Vesten generelt er det, når vi ser bort fra innvandring, en nedgang i folketallet. Blant landene med størst nedgang er Italia der hver kvinne i snitt bare får 1,3 barn! Fortsetter italienerne å få så få barn, kan det få store negative konsekvenser for økonomien i landet, da færre og færre mennesker i arbeidsfør alder må betale for de eldre. Regjeringen i landet vurderer faktisk å gi mer penger til par som får to, tre eller flere barn. Italia er ikke unike. Flere andre europeiske land har omtrent like lav fødselsrate, og noen land i Asia sliter også med det samme.

Her er en liste over fødselsrater per land.

Jeg mener altså at det ikke er her i Vesten vi må få ned fødselsratene. Noen land har faktisk en ukontrollert befolkningsvekst, og det er da de landene det må fokuseres på. Videre er stort sett alle de landene som har eksplosiv befolkningsøkning fattige. Én av grunnene til at det er nettopp i fattige land befolkningen øker mest er at der er det høy barnedødelighet. Det høres kanskje helt omvendt ut, men lavere barndødelighet fører faktisk til at færre barn blir født og at færre barn vokser opp! Én forklaring på det er at familiene i fattige land vet at det er sannsynlig at noen av barna deres kommer til å dø før de blir voksne, så for å forsikre seg om at noen av barna vokser opp og kan ta vare på dem når de blir gamle, må de få et par ekstra unger.

Så dersom vi vil få ned befolkningsveksten i fattige land, er, som Eirik Newth skriver, stikkordene “økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen”. Får man til det, noe som er i ferd med å skje mange steder, vil det føre til bedre levestandard i de fattige landene. Og det er ikke bare positivt for dem, men for hele verden, siden mindre forskjell i levestandard trolig vil føre til mindre kriminalitet, krig og terror, samtidig som flere mennesker vil ta høy utdanning og kan drive med forskning eller andre produktive ting som kan hjelpe med å bringe verden fremover.

Et vanlig argument for at befolkningsveksten må ytterligere ned også her hvor den allerede er lav er at vi som har høy levestandard bidrar titalls ganger mer til klimautslipp enn mennesker i fattige land. Selv om det er sant, bidrar vi også mer til en positiv utvikling for verden, mot et forurensningsfritt, høy-teknologisk samfunn. De fleste som ikke bidrar direkte bidrar indirekte ved å “holde hjulene igang”. De som forsker på å utvikle for eksempel ren energi jobber jo ikke i et vakuum. De er avhengig av produkter som andre selskaper lager, og de igjen er avhengig av andre selskaper og produkter og så videre. Alle er vi avhengig av at det er mat i butikkene, så vi slipper å bruke flere timer på å jakte på maten vår hver dag og heller kan konsentrere oss om “viktigere” ting.

En annen ting noen sier, og som jeg er veldig uenig i, er at menneskeheten er som en kreftsvulst på jorda. Jeg ser heller på menneskene som det mest imponerende naturen har produsert så langt, ihvertfall her på jorda. Selvfølgelig gjør vi mye negativt, men jeg mener utviklingen går riktig vei. Jeg er ganske sikker på at det ikke er mulig å gå direkte, uten noen mellomledd, fra et fullstendig primitivt samfunn til et teknologisk avansert samfunn der det ikke er noen forurensning. Grunnen til det er at forurensningfri energi er vanskeligere å produsere enn forurensende energi. Og et primitivt samfunn har rett og slett ikke redskapene og kompetansen til å utvikle ren energi. Så vi er nå i et av mellomleddene mellom det primitive samfunnet og det forurensningfrie, teknologisk avanserte samfunnet. Heldigvis nærmer vi oss med stormskritt, bruken av sol-energi dobles ca hvert 2. år, så hvis den trenden fortsetter, vil vi om bare ca 15 år kunne få mesteparten av energien vår direkte fra sola!

Jeg mener altså ikke at vi skal ignorere befolkningsveksten, men det som må gjøres er ikke å oppfordre nordmenn, europeere og så videre til å få færre barn, men å hjelpe fattige land til å få bedre helse og høyere levestandard. Lavere fødselrater i rike land er i beste fall unødvendig, og jeg frykter det faktisk kan gjøre mer skade enn det er nyttig når andelen i arbeidsfør alder blir for lav. På lang sikt vil nok riktignok ikke en nedgang i fødselsraten være like negativt, for når aldring har blitt bekjempet, vil man ha muligheten til å jobbe uansett om man er 30 eller 300 år.