Category: Libertarianism

Den teknologien det etter min mening er viktigst at utvikler seg fort fremover er teknologi som holder mennesker i live og i god form (biologi og medisin), for hvilken betydning har alle de fancy dingsene våre hvis vi ikke lever og kan bruke dem? ¹⁾ Det som er utrolig synd og ironisk er at strenge reguleringer på nettopp medisinsk teknologi, til tross for at de sies å sikre kvaliteten, faktisk er et hinder for den teknologiske utviklingen. Ikke gjør de medisiner tryggere heller, kanskje snarere tvert imot. ²⁾

Abigail Burroughs var bare 19 år gammel da hun fikk vite at hun hadde kreft. Konvensjonell behandling hjalp ikke, men sammen med familien fant hun ut at en medisin som var under testing hadde potensiale til å kurere hennes type kreft. Men Food and Drug Administration (FDA), det statlige organet som har monopol på regulering av medsiner i USA, nektet henne å prøve medisinen, selv om det ville vært tillatt under Compassionate Use Exemption. ³⁾ Hun døde i 2001, 21 år gammel. I 2004 ble medisinen godkjent, og prognosene hadde vært gode om hun hadde fått medisinen.

Det å nekte døende pasienter muligheten til å prøve eksperimentelle medisiner er bare én av mange måter FDA bidrar til at flere mennesker enn nødvendig dør av alvorlige sykdommer. Ifølge William Faloon ⁴⁾, i boka Pharmocracy:

The FDA causes Americans to die by:

• Delaying the introduction of life saving therapies
• Suppressing safe methods of preventing disease
• Causing the price of drugs to be so high that some Americans do without
• Denying Americans access to effective drugs approved in other countries
• Intimidating those who develop innovative methods to treat disease
• Approving lethal prescription drugs that kill
• Censoring medical information that would better educate doctors
• Failing to protect the safety of our food
• Misleading the public about scientific methods to increase longevity

At medisiner skal være trygge og effektive er en god tanke, og det kan være naturlig å tenke at noen må gis ansvaret for å passe på dette. I dagens samfunn er det mange som tenker at det bør være statens oppgave å passe på, og da har det lett for å bli til at staten får monopol på å sørge for at medisiner er trygge og effektive. Men når noen har monopol på noe, enten det er et statlig organ eller et privat firma, blir resultatet som regel ikke spesielt bra for forbrukerne, altså de som er syke, skadde og gamle i dette tilfellet.

For at forbrukerne skal få gode produkter og tjenester til en god pris, er kanskje den aller viktigste betingelsen som må være oppfylt at det er stor konkurranse i markedet. Desto flere firmaer som konkurrerer om å tilby en tjeneste, desto vanskeligere blir det å opprettholde et kartell som samarbeider om pris. Og da må firmaene heller prøve å finne innovative løsninger eller senke prisene for å kunne konkurrere.

Det er som sagt et statlig monopol på regulering av medisiner i USA i form av Food and Drug Administration – FDA (som tilsvarer Legemiddelverket og Mattilsynet i Norge). Men også innen salg av medisiner er det monopol-tilstander, noe som skyldes den usunne koblingen som naturlig oppstår mellom politikere/byråkrater og private firmaer i et samfunn hvor man har begge deler.

Private firmaer har en tendens til å ønske seg monopol så de kan tjene mest mulig penger. Ved å drive lobbyvirksomhet mot politikerne er det en del firmaer som lykkes godt med å skaffe seg monopol-privilegier, spesielt store firmaer med mye ressurser. I Pharmocracy skriver William Faloon:

Now that you know the outrageous profit margins on prescription drugs, you can understand why drug companies do almost anything to prevent competition from developing. Large drug companies intensely lobby Congress to pass laws that give them the extra time of exclusivity, file lawsuits to delay generic ⁵⁾ competition, petition the FDA to stop the importation of lower cost medications, and go as far as to pay off generic companies to not compete. ⁶⁾

De strenge reguleringene og ekstremt høye kravene som stilles til testing av nye medisiner favoriserer de store legemiddelfirmaene på bekostning av de små. Så strenge har reguleringene blitt at det nå typisk koster flere milliarder amerikanske dollar å få en medisin godkjent, og som regel godkjennes under 40 medisiner per år. Små legemiddelselskaper har naturlig nok ikke råd til å få nye medisiner godkjent uten hjelp fra de større selskapene, og slik begrenses konkurransen effektivt.

Når det er så dyrt å utvikle medisiner i USA, er det naturlig at prisen også blir høy for forbrukerne. De som lager medisiner bør jo helst ikke gå i minus, for da er det nesten ingen som vil utvikle medisiner. Nå er det mange legemiddelselskaper som støtter de strenge reguleringene i og med at det begrenser konkurransen, men selv om jeg mener det er riktig at legemiddelselskapene skal tjene penger på medisiner hvis de gjør en god jobb, er det på grensen til uetisk at de får politikerne til å vedta reguleringer som begrenser konkurransen. På den annen side skjønner jeg at de gjør det, for hvis ikke ett bestemt firma gjør det, vil det alltid være andre som gjør det, og da risikerer man å bli hengende etter i konkurransen. Så konklusjonen min er at det er systemet – koblingen mellom politikere og private firmaer – som er hovedårsaken til problemet.

I tillegg til lobbyvirksomhet er det også en annen uheldig kobling mellom statsansatte og private firmaer, nemlig at private firmaer bestikker FDA-ansatte for å beholde godkjenningen av en medisin de tjener mye penger på, men som har vist seg å være farlig, eller for å få en ny medisin godkjent, som kanskje ikke burde vært godkjent. Til gjengjeld er det vanlig at den FDA-ansatte blir tilbudt en meget godt betalt stilling i legemiddelfirmaet når han slutter i FDA.

Det er altså strenge krav som må oppfylles hvis man vil få en ny medisin godkjent. Ihvertfall så lenge det ikke er bestikkelser inne i bildet. Og FDA er normalt svært forsiktige med å godkjenne medisiner. Som en FDA-ansatt skal ha sagt da de egentlig var klare til å gi godkjenning etter bare fire måneder:

If anything goes wrong, think how bad it will look that we approved the drug so quickly.

Så FDA-ansatte er redde for å godkjenne medisiner som har alvorlige bivirkninger. Vel og bra, og meget forståelig. Men folk dør ikke bare av bivirkninger, men også dersom de ikke får den medisinen som kunne reddet livene deres. Derfor er det synd det skal ta så mange år å få medisiner godkjent, for i mellomtiden dør det mennesker som kunne blitt reddet med nye medisiner.

FDA-ansatte kan gjøre to typer feil ved godkjenning av medisiner. Den ene er at de godkjenner farlige medisiner, den andre at de ikke godkjenner en trygg medisin, eller utsetter godkjennelsen lenger enn nødvendig. Konsekvensen av å godkjenne farlige medisiner er større for den FDA-ansatte enn å ikke godkjenne trygge medisiner siden det er så lett å finne noen å skylde på (de som godkjente medisinen) når noen dør av skadelige medisiner. Det er derfor stor sannsynlighet for at FDA er altfor forsiktige med å godkjenne medisiner. Og det skyldes ikke at de som jobber i FDA er dårlige personer. Hadde du eller jeg jobbet i FDA, ville vi helt sikkert gjort akkurat det samme selv. Milton Friedman forklarer byråkratene i FDAs incentiver godt i videoen nedenfor, hvor han avslutter med å si:

And so, those bureaucrats who survive will only be able to survive if they follow a policy that is very harmful to the consumer.

Hva er løsningen?

Ifølge William Faloon er løsningen å tillate folk å bruke medisiner som ikke er godkjent av FDA, helst i samråd med lege. Medisinene kan gjerne ha en advarsel på seg om at de ikke er godkjent av FDA. Jeg er egentlig helt enig med Faloon i at dette er løsningen. Det jeg tror kommer til å skje hvis FDA på denne måten mister sitt monopol på godkjenning av medisiner er at det vil dukke opp flere private firmaer som vil vurdere medisiner. Legemiddelselskapene velger så hvilke private firmaer de eventuelt vil bruke for å få “godkjent” sine medisiner. Disse firmaene er avhengige av å bygge seg opp et godt rykte så de skal bli valgt foran andre firmaer, det vil si at de har incentiver til å gjøre en riktig vurdering av hvor farlig medisinen er, samtidig som de må tilby en god pris.

At det er fullt mulig å vurdere medisiner både billigere, raskere og (minst) like bra som FDA gjør fikk man en indikasjon på i et pilotprogram fra 1992-1994. Henry I. Miller, som tidligere jobbet i FDA, har skrevet om det i boka To America’s Health: A Proposal to Reform the Food and Drug Administration:

A model for the evaluation of clinical data by an independent organization already exists. In a two-year (1992-1994) pilot program undertaken at the urging of the Bush administration’s Council on Competitiveness, the FDA contracted out reviews of NDA supplements and compared the results of these evaluations to in-house analysis. The contractor was the Mitre Corporation (now Mitre-Tek), a nonprofit technical consulting company. In all five supplements reviewed by Mitre, the recommendations were completely congruent with the FDA’s own evaluations. Moreover, the time required for the reviews was two to four months, and the cost ranged from $20,000 to $70,000 – fast and cheap compared to federal regulators.

Til tross for suksessen ble pilotprogrammet aldri fulgt opp.

 

Jeg tror ikke FDA klarer å stoppe den utviklingen som uansett vil komme, for ting kan utvikles andre steder hvor det er mindre strengt, men når verdens største økonomi tvinges til å utvikle medisiner i sakte tempo, er det klart det har noe å si for hvor tidlig vi får tilgang på nye livreddende medisiner. Mange liv vil unødvendig gå tapt som følge av dette, ikke bare i USA, men i hele verden.

Jeg anbefaler å lese Pharmocracy.

---

 

¹⁾ Det er riktignok andre teknologier, blant annet databehandling (computing), som også er viktige for utviklingen av medisinsk teknologi.

²⁾ Fra Life Extension Magazine, mai 1999: One might think that this delay is at least providing Americans with safe medicines. The facts tell otherwise. This month’s issue exposes a drug-approval system riddled with incompetence and corruption that results in the death of over 125,000 Americans every year from drugs the FDA says are safe. I Pharmocracy er tallet nedjustert til 106 000.

³⁾ I andre tilfeller er det legemiddelfirmaet som lager medisinen som ikke vil tilby den til pasienter utenom de kliniske testene.

⁴⁾ William Faloon var med å grunnlegge The Life Extension Foundation, som har som langsiktig mål at mennesker skal kunne leve på ubestemt tid. De gir blant annet kostholdsråd og råd om hvilke medisiner som fungerer godt. FDA likte ikke at Life Extension Foundation anbefalte medisiner som ikke var godkjent av FDA, og de fikk Faloon fengslet i 1991. Han ble til slutt frikjent.

⁵⁾ Generic (drug) betyr kopimedisin på norsk. Når patentet på originalmedisinens virkemiddel går ut, er det ofte at andre legemiddelfirmaer lager nye og billigere medisiner basert på virkemiddelet. Dette kalles altså for kopimedisiner.

⁶⁾ To litt mer konkrete eksempler på monopol-privilegier, også fra Pharmocracy:

As this book was being finalized, news broke that the FDA had granted an exclusive monopoly to a company to sell a non-patented progesterone drug that prevents premature births.

Even though transdermal testosterone delivery technology has been around for decades, the FDA only allows a chosen few pharmaceutical companies to sell it.

A man convinced against his will
Is of the same opinion still. (Ordtak)

Hvis det er anspent stemning i en diskusjon, hver part står hardt på sitt og kanskje hinter om at motparten er mindre intelligent, da er det lite sannsynlig at noen av partene vil endre mening. Selv gode beviser kan da virke mot sin hensikt og føre til at motparten blir enda sikrere på at det er han som har rett. (En grunn til det er ifølge Brendan Nyhan at folk er veldig flinke til å tenke seg til mulige korreksjoner til bevisene.)

At man skal prøve å være hyggelig når man diskuterer gjelder selvfølgelig uansett hva man argumenterer for, men jeg vil nesten argumentere for at det er spesielt viktig når man argumenterer for liberalisme siden liberalisme tydeligvis kan virke kaldt og kynisk på overflaten. Hvis folk tenker at liberalister er kalde og kyniske, og de diskuterer med en liberalist som diskuterer på en arrogant måte, vil det forsterke inntrykket de sitter med om at liberalister er kalde og kyniske, og at liberalisme derfor må være feil.

Det kommer naturlig for meg å prøve å være hyggelig når jeg diskuterer med andre mennesker. Det er godt innebygd i personligheten min at jeg ikke er så “frempå”. Jeg har også antatt at dette er positivt for meg i diskusjoner, noe jeg fikk bekreftet da jeg leste How to Win Friends and Influence People av Dale Carnegie. Boka ble første gang utgitt i 1936, og er en av de første best-selgende bøkene om selvhjelp. Boka har blant annet et kapittel om hvordan man kan vinne folk over til ens egen måte å tenke på (How to Win People to Your Way of Thinking).

Noe som går som en rød tråd gjennom boka er forfatterens råd om å se ting fra den man kommuniserer med sitt ståsted.

If, as a result of reading this book, you get only one thing – an increased tendency to think always in terms of the other person’s point of view, and see things from that person’s angle as well as your own – if you get only that one thing from this book, it may easily prove to be one of the stepping-stones of your career.

Her følger noen av de mest relevante rådene fra boka med noen utfyllende sitater:

Show respect for the other person’s opinions. Never say “You’re Wrong”

[I]f you tell them they are wrong, do you make them want to agree with you? Never! For you have struck a direct blow at their intelligence, judgement, pride and self-respect. That will want to make them strike back. But it will never want to make them change their minds. You may then hurl at them all the logic of a Plato or an Immanuel Kant, but you will not alter their opinions, for you have hurt their feelings.

Når man diskuterer politikk, må man kunne gjøre den andre oppmerksom på feil i argumentasjonen, men man kan prøve å gjøre det på en måte som ikke provoserer den andre. Det kan forsåvidt også hende at det er den andre personen som har rett, og at det du er sikker på at stemmer ikke stemmer likevel.

You will never get into trouble by admitting that you may be wrong. That will stop all argument and inspire your opponent to be just as fair and open and broad-minded as you are. It will make him want to admit that he, too, may be wrong.

If you’re wrong, admit it quickly and emphatically

When we are right, let’s try to win people gently and tactfully to our way of thinking, and when we are wrong – and that will be surprisingly often, if we are honest with ourselves – let’s admit our mistakes quickly and with enthusiasm. Not only will that technique produce astonishing results; but, believe it or not, it is a lot more fun, under the circumstances, than trying to defend oneself. Remember the old proverb: “By fighting you never get enough, but by yielding you get more than you expected.”

Begin in a friendly way

If your temper is aroused and you tell’em a thing or two, you will have a fine time unloading your feelings. But what about the other person? Will he share your pleasure? Will your belligerent tones, your hostile attitude, make it easy for him to agree with you?

Absolutt ikke.

Let the other person feel the idea is his or hers

Don’t you have much more faith in ideas that you discover for yourself than in ideas that are handed to you on a silver platter? If so, isn’t it bad judgement to try to ram your opinions down the throats of other people? Isn’t it wiser to make suggestions – and let the other person think out the conclusion?

Try honestly to see things from the other person’s point of view

Remember that other people may be totally wrong. But they don’t think so. Don’t condemn them. Any fool can do that.

There is a reason why the other man thinks and acts as he does. Ferret out that reason – and you have the key to his actions, perhaps to his personality.

Try honestly to put yourself in his place.

Man bør alltid ha i bakhodet at den man diskuterer med sannsynligvis ikke er dum, han har bare annen kunnskap enn det du har. Kanskje klarer han ikke se ting fra ditt perspektiv, men klarer du å se ting fra hans perspektiv? Det er stor sannsynlighet for at både du og han ønsker en bedre verden for flest mulig mennesker, men dere har bare forskjellige teorier om hva hva som må gjøres for å oppnå det.

Mange liberalister er flinke til å argumentere, men noen ganger kan man bli provosert, og da er det lett å bli frekk tilbake. Jeg skjønner det godt, men hvis man vil overbevise flest mulig mennesker, er det lurt å ikke la seg friste. Motparten vil ihvertfall ikke bli overbevist av frekke kommentarer, og sannsynligvis vil andre som leser eller hører diskusjonen lettere la seg overbevise hvis man holder seg saklig.

Man skulle kanskje ønske at mennesker lot seg overbevise av logiske argumenter alene, men dessverre er det ikke alltid sånn det fungerer. Skal vi overbevise flest mulig mennesker, må vi forholde oss til virkeligheten og faktisk ta hensyn til andre menneskers følelser også.

Som liberalist er jeg tilhenger av en fri økonomi, det vil si at staten ikke bør ha eierandeler i firmaer, ikke bør subsidiere firmaer eller redde dem fra konkurs, blant annet. Staten bør heller ikke lage reguleringer. Det ideelle ville med andre ord være om ingen firmaer fikk kunstige fordeler fremfor andre firmaer. Det bør være opp til forbrukernes prioriteringer og valg å bestemme hvilke firmaer som lykkes, ikke opp til en liten gruppe politikere og byråkrater.

At det ikke skal være politiske reguleringer kan høres skummelt ut for mange. Betyr ikke det at alle kan gjøre nøyaktig som de vil uten konsekvenser, og vil det ikke da bli fullstendig kaos? Nei, for reguleringer er ikke det samme som lover. Det kan og bør (på en eller annen måte) fortsatt være lover selv om man ikke har sentrale reguleringer. Spørsmålet er dessuten ikke om det skal reguleres eller ikke, men om hvem som skal regulere. Er det statlige byråkrater, eller skal reguleringen skje desentralisert av enkeltpersoner og firmaer i det frie markedet?

Faktisk er det ikke mulig å ha en uregulert økonomi, skriver Sheldon Richman i artikkelen The Free Market Doesn’t Need Government Regulation:

“[U]nregulated economy,” like square circle, is a contradiction in terms. If it’s truly unregulated it’s not an economy, and if it’s an economy, it’s not unregulated.

I det samfunnet liberalister advokerer for vil initiering av vold og tvang være ulovlig, ellers vil det aller meste være tillatt – juridisk sett. Man kan likevel bruke ikke-voldelige virkemidler for å prøve å forbedre oppførsel som riktignok er lovlig, men som man personlig ser på som umoralsk. Boikott eller oppfordring til boikott er eksempler på dette. Bare noe så enkelt som det å velge én leverandør fremfor en annen er med på å regulere økonomien.

Private firmaer kan ikke tvinge noen til å kjøpe noe fra dem uten at det får juridiske konsekvenser. Og holder de seg innenfor loven, men oppfører seg på en måte som mange mener er ufin, vil de miste kunder. De kan heller ikke sette prisen uforholdsmessig høyt uten å miste kunder, som da heller vil kjøpe det samme produktet hos en konkurrent, eller eventuelt kjøpe et annet, lignende produkt istedenfor.

Just because the government doesn’t stop a seller from charging $100 for an apple doesn’t mean he or she can get that amount. Market forces regulate the seller as strictly as any bureaucrat could – even more so, because a bureaucrat can be bribed. Whom would you have to bribe to win an exemption from the law of supply and demand?

– Sheldon Richman (The Free Market Doesn’t Need Government Regulation)

Å ha et godt rykte er viktig for private firmaer. Med et dårlig rykte vil mange potensielle kunder velge andre leverandører. De aller fleste firmaer gjør derfor sitt ytterste for å bli likt, og blir det kjent at de har drevet med svindel eller lignende, kan det gå lang tid før de klarer å bygge opp omdømmet sitt igjen – hvis de da ikke går konkurs i mellomtiden.

En annen type regulering man har i et fritt marked er forbrukertester, slik som TV2 hjelper deg. Mange aviser lager også lignende forbrukertester.

På nettsider hvor man legger til rette for at brukerne kan selge og kjøpe ting av hverandre er det vanlig å la folk gi en stemme til motparten for å si hvor fornøyd man var med handelen. Dette er enda en form for ikke-statlig regulering.

Det er altså mange måter regulering foregår på i det frie markedet, og det bør nå være klart at markedsaktørene ikke kan gjøre nøyaktig som de vil selv om det ikke finnes sentrale reguleringer. Den automatiske reguleringen (selv-reguleringen) i det frie markedet kan være sterk, og det den fører til, spesielt der hvor konkurransen er stor, er lavere priser og høyere kvalitet. Det skyldes at forbrukerne i gjennomsnitt velger gode produkter og tjenester fremfor dårligere. Når tilbyderne ønsker å tiltrekke seg flere kunder, “tvinges” de dermed til å forbedre seg.

Men har det egentlig noe å si hvordan økonomien reguleres? Kan vi ikke bare beholde dagens system istedenfor å desentralisere reguleringen?

Det er en rekke ulemper med dagens system. For det første er statlig regulering ekstremt dyrt. For det andre blir statlige reguleringer sjelden fjernet når de blir unødvendige eller utdaterte, de er altså veldig lite fleksible og følger ikke samfunnsutviklingen eller den teknologiske utviklingen. For det tredje, når det er satt et minstekrav i form av en regulering, tenker folk at så lenge minstekravet oppnås, så er det greit – man risikerer at svært få gjør mer enn reguleringen krever. For det fjerde ser man ofte at store firmaer, gjennom lobbyisme, kjøper seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv.

Så økonomien bør definitivt ikke reguleres sentralt av staten.

I artikkelen Free Markets Are Regulated, argumenterer Steven Horwitz dessuten for at markedsreguleringen er lettere for firmaer å forholde seg til enn statlig regulering fordi den er mer forutsigbar eller regelmessig (regular):

Is behavior more “regular” when firms are genuinely profit-seeking or when they attempt to manipulate the “regulators” through rent-seeking? […] [G]overnment intervention makes markets less regulated by undermining rules that generate predictability for participants.

Med så mange negative konsekvenser av statlig regulering, i tillegg til alle ressursene som brukes for å prøve å regulere økonomien, er ihvertfall ikke jeg i tvil om at det hadde vært bedre om politikerne sluttet å blande seg inn i økonomien og dermed ga makten tilbake til forbrukerne.

Liberalister er enige om det aller meste når det gjelder politikk, men diskusjonene liberalister imellom hadde blitt kjedelige om vi ikke var uenige om noe som helst. Én av tingene vi kan få ganske engasjerte diskusjoner om er spørsmålet om hvorvidt vi kan fjerne staten helt eller om vi er nødt til å ha en liten stat for å beskytte individets rettigheter. Dette kan virke som en diskusjon om små detaljer for en vanlig norsk sosialdemokrat. Og ja, det er jo egentlig det. Dagens samfunn er utrolig langt fra liberalistenes ideal uansett om idealet er ingen stat (anarki/anarkokapitalisme) eller en minimal stat (minarki).

Jeg tenker som så at hvis vi skulle få en liberalistisk verden, så bør liberalister være fornøyd uavhengig av om den er basert på anarki eller minarki. Om vi noen gang skulle få en liberalistisk verden, er det min antagelse at anarki vs minarki-spørsmålet avgjøres av hvilket av de to alternativene som fungerer best i praksis. Noen geografiske områder vil ekperimentere med en stat som bare skal beskytte individets rettigheter, mens andre områder vil prøve seg helt uten noen stat, det vil si at politi- og rettstjenester tilbys av private firmaer. Hvis det ene alternativet fungerer mye bedre enn det andre, vil det beste alternativet kanskje utkonkurrerre det mindre gode.

Jeg har falt ned på anarki-siden i dette spørsmålet, og det skyldes altså til en viss grad en spådom fra min side om at anarki vil fungerer bedre enn minarki i et moderne samfunn.

Grunnen til at jeg tror det er i hovedsak fordi jeg kan se for meg at et anarki, der private tilbydere av politi- og rettstjenester konkurrerer med hverandre og holder hverandre i sjakk, vil være et stabilt samfunnssystem. Onar Åm har sagt det godt:

[L]iberalismen anser konkurranse som markedets maktfordelingsprinsipp. Konkurranse er garantisten for at aktører i markedet ikke misbruker sin posisjon.

Dette er riktignok tatt ut av kontekst, for Onar Åm snakket ikke om politi- eller rettstjenester og ville heller ikke vært enig i at sitatet kunne brukes i den sammenhengen. Men min intuisjon sier meg at konkurransen mellom tilbyderne av disse politi- og rettstjenestene faktisk kan forhindre dannelsen av en stat. Mange minarkister, Onar Åm inkludert, mener at disse tilbyderne heller vil slå seg sammen og utnytte sin maktposisjon til å danne en stat. En eller annen gang får vi forhåpentligvis svar på hvem som har rett.

Jeg har vanskelig for å se at noe annet samfunnssystem enn anarki kan være stabilt i lengden. Det er bare i et anarki at ingen legitimt kan bruke voldsmakt mot fredelige mennesker. I mer autoritære samfunnssystemer (det vil si alle andre) vil det alltid være noen som føler seg undertrykt. Selv i et minarki kan staten bruke voldsmakt for å opprettholde sitt politi- og rettsvesensmonopol. Men det er ikke bare derfor minarkier og velferdsstater ikke er stabile. Både USA og Norge begynte som meget liberalistiske land i henholdsvis 1776 og 1814, men etterhvert som tiden har gått, har begge landenes stater vokst til å bli gigantiske “velferdsstater” hvor statens budsjett nå er på opp mot 50% av BNP. Grunnloven var ment å begrense statens makt, noe som tydeligvis ikke fungerte så bra. Minarkister idag mener riktignok at en bedre formulert grunnlov vil kunne holde statens makt i sjakk. Jeg må innrømme at jeg er skeptisk. ¹⁾ Så snart folk slutter å bry seg om Grunnloven, vil ikke da staten sakte men sikkert vokse seg større, samtidig som staten bryr seg stadig mindre om rettighetene den var ment å beskytte?

Stein Hansen, som jeg har diskutert anarki og minarki en del med, påpekte at man trenger en opplyst befolkning for at en liten eller fraværende stat ikke skal begynne å vokse. Jeg tror han har rett i at en opplyst befolkning vil kunne gjøre et minarki mer stabilt. Og forholdene ligger på noen måter godt til rette for at mennesker skal bli mer kunnskapsrike. Vi har så å si all verdens informasjon lett tilgjengelig via Internett, og den teknologiske utviklingen går stadig fortere fremover, så hvem vet hvilke nye teknologier som blir utviklet i fremtiden for at vi skal kunne tilegne oss kunnskap mer effektivt?

Når det gjelder anarki, lurer jeg på om en opplyst befolkning kanskje ikke er like viktig som i et minarki. Som nevnt ser jeg for meg at konkurransen om å tilby de beste tjenestene innen sikkerhet, konfliktløsning og alt mulig annet vil holde samfunnet stabilt. Forbrukernes automatiske regulering i et fritt marked kan være sterk. Det som er viktig for at man skal ha et stabilt samfunn er uansett at de tingene man gjør i egeninteresse i størst mulig grad også er positive for samfunnet, og jeg tror incentivene ligger bedre til rette for dette i et anarki enn i alle andre samfunnssystemer, inkludert minarki.

Minarkister sier at ved å ha en minimal stat kan vi garantere at alle individers rettigheter blir beskyttet. Tanken er at staten ikke vil gjøre forskjell på fattige og rike – du er ikke nødt til å være kunde hos et privat politifirma for at du skal få hjelp. En innvending jeg har her er at når noen har monopol på en tjeneste, mister de incentiver for å gjøre en god jobb. Profittmotivet i et fritt marked er det som garanterer at bedriftene prøver å yte god service til kundene sine. Mange av de som velger å bli politi er riktignok motivert til å gjøre en god jobb, men vil det være nok til at de også gir god service til mennesker de ikke har noe særlig til overs for? Vil de klare å si nei til å ta imot bestikkelser når “kundene” ikke kan velge en annen leverandør av polititjenester om det er korrupsjon? Det er kanskje lett å stille “hva hvis?“-spørsmål om hvordan politi og domstoler vil fungere i et anarkokapitalistisk samfunn, men det går absolutt an å stille samme type spørsmål om politi og rettsvesen i et minarki også.

I et minarki hvor staten er liberalistisk vet vi at vi får liberalistiske lover, noe jeg som liberalist åpenbart mener er positivt. Men selv om liberalister er enige om det meste, er det enkelte ting vi er uenige om, eksempelvis abort, vold mot dyr og intellektuell eiendom. Det kan være vanskeligere å lage et godt lovverk enn det mange minarkister nok ser for seg. I foredraget Anarchy and Efficient Law ²⁾ sier David Friedman:

[A]s those who have actually studied law realize, law is not a simple problem. […] [W]ith the best will in the world, there are a great many very complicated issues in figuring out what the law ought to be. I think constructing a legal system is probably even harder than designing an automobile, and if the government cannot design automobiles, why do you think it can design a decent legal system?

David Friedman er anarkokapitalist, og ikke overraskende konkluderer han dermed med at et fritt marked kan produsere bedre lover enn det en stat vil klare. Men det er ikke garantert at man får 100% liberalistiske lover i et anarki (i motsetning til i et minarki hvor man per definisjon har liberalistiske lover). David Friedman har sagt det på følgende måte:

[A]narcho-capitalism is not by definition libertarian – that anarcho-capitalism is libertarian is a prediction, not a definition.

Det er riktignok sannsynlig at lovene vil bli liberalistiske siden domstolenes oppgave er å avgjøre hvilken av to parter som har rett og hvilken som har krenket den andre. Det vil ikke være sånn at en tredjepart (staten) kan finne på arbitrære lover og så straffe folk som bryter disse. Dermed vil i hovedsak offerløse “forbrytelser” ikke bli straffet i et anarkokapitalistisk samfunn, som er nettopp det liberalister ønsker.

Selv om man hadde visst nøyaktig hva som skulle være ulovlig, gjenstår fortsatt straffeutmålingen. Det er viktig at de som har gjort noe galt får riktig straff. Ikke for streng, ikke for mild, og kanskje burde ikke fengsel brukes så mye? For å ta et konkret eksempel er jeg redd eventuell straff for brudd på opphavsrett kan bli for streng i et minarki. Mange minarkister er nemlig tilhengere av intellektuell eiendomsrett og generelt strenge straffer. I USA risikerte data-geniet Aaron Swartz blant annet 35 års fengsel for ulovlig nedlasting av filer. Han begikk selvmord før det ble dom i saken.

Premisset om at man i et anarkokapitalistisk samfunn er nødt til å være kunde hos et sikkerhetsselskap for å få hjelp mot andre menneskers overgrep er ikke nødvendigvis sant, heller. Det som er så bra med et fritt marked, hvor mennesker altså handler/samarbeider med hverandre uten tvang, er at man gjennom en slags evolusjonsprosess ender opp med gode løsninger. Det er umulig å vite på forhånd nøyaktig hva slags løsninger det frie markedet vil produsere, men man kan anta at de er gode (ihvertfall bedre enn statlige løsninger). Jeg mener derfor det er sannsynlig at de aller fleste mennesker ville fått hjelp hvis det ble begått overgrep mot dem i et anarki. Det er selvfølgelig veldig beleilig for meg å bare kunne si at ting vil løse seg i et fritt marked, og jeg kan heller ikke bevise at jeg har rett, men tanken med dette innlegget er egentlig bare å videreformidle i grove trekk hvordan jeg tenker, det er ikke ment å bevise ting.

La meg likevel prøve å beskrive noen måter et fritt marked kan tenkes å hjelpe fattige mennesker som ikke er kunder av et politifirma. En mulighet er da at de fattige ikke trenger å betale for polititjenester direkte. For eksempel kanskje det blir vanlig at det er de som eier eiendom som betaler for polititjenester på sin eiendom, enten gjennom et abonnement eller at de som ikke ønsker abonnement betaler for hjelp når det trengs. For utleie av bolig, vil polititjenester da antageligvis være innbakt i utleieprisen. Hvis det er områder som ikke er eid av noen, kanskje politifirmaene deler disse områdene mellom seg.

Dersom det derimot er vanlig at hver og én er kunde hos et politifirma, hva skjer da med de som ikke er det, og som ikke har råd til å betale når de trenger hjelp, for eksempel når noen har stjålet noe fra dem? Jeg har vanskelig for å se at folk vil mene det er greit at det blir stjålet fra fattige mennesker som ikke har råd til å betale for politi. Politifirmaer som hjelper disse menneskene gratis kan få god PR, slik at de får flere kunder. Kanskje må de andre politifirmaene da følge etter og gjøre det samme?

Kanskje er det en del mennesker som vil føle det så ubehagelig at fattige ikke får den hjelpen de burde fått, at de går sammen og danner sitt eget politifirma som bare hjelper de som ikke har råd til å betale. De kan for eksempel tjene penger gjennom frivillige donasjoner.

Eller kanskje hadde utfordringen blitt løst på en helt annen måte som jeg aldri kunne klart å gjette på.

Jeg skrev tidligere i innlegget at jeg var skeptisk til om minarki kan være en stabil styreform over tid. Men det er ett scenario jeg tror minarki kanskje kan fungere godt i, og det er hvis statene er veldig små, hvis for eksempel verden er inndelt i 10 000 land eller mer. Da vil konkurransen om ikke å miste innbyggere kanskje være stor nok til at statens makt forblir begrenset, samtidig som statene kan lære mye av hverandre når det gjelder hva slags lover som er gode og dårlige. Men alt i alt har jeg mer tro på anarki.

Jeg kan selvfølgelig ta feil, men det er ihvertfall sånn jeg tenker.

---

¹⁾ På den annen side er jeg glad for at noen jobber med å sette fokus på Grunnloven og prøver å gjøre den bedre.

 ²⁾ Et nyere foredrag med David Friedman: Law Without the State

Rettigheter

Ifølge mange liberalister har mennesker visse “naturgitte” rettigheter. Dyr, derimot, har ikke rettigheter. Grunnen til dette skillet er ifølge liberalismen.no at mennesker kan bruke fornuft og ikke bare lever etter instinkter. Personlig er jeg ikke veldig glad i å prøve å utlede logisk hva slags rettigheter mennesker og andre dyr har ut fra deres biologi. For det første er jeg skeptisk til om man faktisk kan gjøre det, og for det andre tror jeg ikke det går an å overbevise mange ikke-liberalister om at utledningen er gyldig. Jeg mener dessuten det blir for enkelt å si at mennesker lever etter fornuft og alle andre dyr bare lever etter instinkter. (Man kan til og med stille spørsmål ved om mennesker har fri vilje, avhengig av hvordan man definerer fri vilje.)

Liberalister er stort sett enige om hvilke rettigheter mennesker bør ha, men vi kan ha forskjellige begrunnelser for hvorfor mennesker bør ha disse rettighetene. Rettighetene vi har ifølge liberalismen er retten til å eie sin egen kropp og eiendom, som vil si at vi har rett til å ikke bli utsatt for vold og tvang (selvforsvar er OK). Dette er såkalte negative rettigheter, noe som betyr at rettighetene ikke krever at andre trenger å bruke sin tid på å oppfylle dem for deg, i motsetning til for positive rettigheter. En positiv rettighet kan for eksempel være retten til gratis barnehage-plass, hvilket krever at man tar tid og/eller penger fra noen mennesker (for eksempel i form av skatt) for å sikre at rettigheten oppfylles. Gir man mennesker positive rettigheter, går det på bekostning av andre menneskers rett til å bestemme over eget liv og eiendom. Man kan ikke både fullt og helt ha liberalistenes negative rettigheter samtidig som man har positive rettigheter – man må velge.

Min begrunnelse for hvorfor man bør ha liberalistiske rettigheter er todelt. Den ene grunnen er at jeg rett og slett mener det er galt å initiere vold og tvang mot andre mennesker. Dette mener nok de fleste mennesker. Den største forskjellen på meg og de fleste mennesker her er at jeg mener prinsippet bør gjelde universelt og ikke bare i de mest åpenbare situasjonene. Privatpersoner og private firmaer tillates for eksempel ikke å true til seg penger, så da mener jeg staten heller ikke burde fått lov til det.

Den andre begrunnelsen jeg har for hvorfor mennesker bør ha rett til fravær fra all vold og tvang (også statlig) er at hvis denne rettigheten håndheves, vil det gi et godt samfunn, sannsynligvis det mest harmoniske og fremgangsrike samfunnet som er mulig. Siden jeg er det som på engelsk kalles en voluntaryist, mener jeg riktignok at folk må kunne organisere seg i organisasjoner hvor retten til fravær fra vold og tvang kan brytes (som i dagens velferdsstater), men bare for dem som frivillig er medlem i organisasjonen, selvfølgelig.

Bør vold mot dyr straffes?

Klassisk liberalisme gir ikke dyr rettigheter. Og siden (den liberalistiske) staten i klassisk liberalisme bestemmer lovene, vil ikke vold mot dyr straffes av rettsvesenet. Liberalister mener, og det er jeg stort sett enig i, at “forbrytelser” uten et offer ikke bør straffes. Men når det gjelder vold mot dyr, har man faktisk et offer selv om det ikke er et menneske, så dette er et mer komplisert spørsmål enn (andre) offerløse forbrytelser. I mitt idealsamfunn, hvor vi ikke har en stat, vil det være opp til et fri marked-rettsvesen å bestemme hva slags type vold mot dyr som eventuelt skal straffes og hva slags straff som eventuelt er riktig. Kanskje vil de verste tilfellene av dyremishandling straffes omtrent slik som idag? Men kanskje er ikke fengsel riktig type straff?

Riktignok dreper dyr hverandre brutalt i naturen hele tiden, og vi kan jo ikke straffe dyr som dreper og torturerer andre dyr. Er det da riktig å straffe mennesker som dreper og torturerer dyr? Det å skade dyr som tilhører andre mennesker må naturligvis være ulovlig, det som er mer interessant å diskutere er vold mot egne dyr eller mot dyr som ingen eier.

Jeg vil tro at unge gutter er overrepresentert blant dem som torturerer dyr. Er det riktig at rettsvesenet skal straffe dem for det? De aller fleste mennesker mener det er galt å torturere dyr og å drepe dem unødvendig. De som utfører slike handlinger vil dermed i de fleste tilfeller bli møtt med negative reaksjoner fra familie og venner eller andre som ser hva som skjer. Innen de er voksne har de fleste lært at det er galt å leke med dyrs liv.

Det er også forskjell på dyr. Jo større grad av bevissthet et dyr har, jo mer umoralsk vil det etter min mening være å mishandle dyret. Små dyr, inkludert mange typer insekter, har kanskje ikke noen bevissthet i det hele tatt. Å drepe dyr som ikke er bevisste er omtrent like umoralsk som å slå av en PC, altså ikke umoralsk i det hele tatt. ¹⁾. Problemet er bare at vi ikke vet hvor grensen går mellom hvilke dyr som har bevissthet og hvilke som ikke har det. At noe er bevisst er nemlig ikke noe man kan bevise på en enkel måte siden bevissthet er en subjektiv opplevelse. Man kan ikke engang bevise at et bestemt menneske er bevisst eller ikke, men siden jeg selv føler at jeg er bevisst, er det naturlig for meg å anta at andre mennesker også er det.

Det er altså ikke veldig lett å svare på hva slags type vold mot dyr som eventuelt bør straffes, og derfor bør det være opp til de som er mest kompetente til å svare på sånne spørsmål å finne ut hva svaret bør være. Den stemmeberettigede nordmann har sikkert sterke meninger om mange temaer, men hvor kvalifiserte disse meningene er, er en annen sak. Et rettsvesen som hører argumenter for og mot og ser hva som skjer med de som blir dømt og ikke dømt har mye bedre forutsetninger for å svare på hvordan vold mot dyr eventuelt bør straffes enn det den jevne velger eller politiker har. Derfor tenker jeg at ikke politikere, men rettsvesenet selv, i et fritt marked, bør finne de riktige lovene for dyremishandling (og alt mulig annet).

Nødvendig utnyttelse av dyr

Mennesker bruker dyr til mat, utvikling av medisiner, testing av kosmetikk og mye mer. Noen ting kan sies å være nødvendige, andre ikke. De nødvendige tingene (mat, medisiner) vi bruker dyr til ses på som mindre umoralske enn de mer unødvendige (kosmetikk). Siden de fleste dyrearter tenker på sin egen art først, må det også være greit at vi mennesker gjør det. Bruk av dyr innen matproduksjon og medisin er nødvendig for menneskers overlevelse og er derfor legitimt etter min mening. Dyrene som brukes til dette bør likevel behandles så humant som mulig ut fra et moralsk perspektiv, men dersom det ikke er straffbart å mishandle dyr, er det opp til forbrukerne å velge andre produsenter når det blir kjent at enkelte produsenter behandler dyrene dårlig (boikott er en grei måte å straffe på utenom rettsvesenet).

Bruk av dyr til mat vil riktignok ikke alltid være nødvendig. Nå kunne sikkert alle mennesker fint overlevd på en vegetarisk diett, og det ville vært mange fordeler med det, men vi har nok blitt så glade i og “avhengige” av å spise kjøtt at ikke mange kommer til å bli vegetarianere. Det som da er veldig bra er at noen har begynt å forske på å lage kunstig/syntetisk kjøtt fremstilt fra stam-celler i laboratorium:

Etter hvert som kunstig kjøtt blir omtrent like godt som kjøtt fra dyr, og prisene faller til et akseptabelt nivå, vil flere og flere velge syntetisk kjøtt, helt til nesten ingen spiser kjøtt fra dyr lenger. På det tidspunktet vil trolig de fleste mennesker mene at det er umoralsk å spise “ekte” kjøtt.

Også innen medisinsk forskning vil behovet for å bruke dyr bli mindre med tiden. Dyreforsøk er dyrt, og forskere bruker det bare når de ikke har andre alternativer. Dessverre (?) krever FDA, den statlige organisasjonen som godkjenner medisiner i USA, at mange typer medisiner må være testet på dyr. Dette vil nok riktignok endre seg når flere gode alternativer til dyreforsøk blir utviklet. I videoen under får vi en introduksjon til én teknologi, Organ-on-a-Chip, som kan bidra til å gjøre dyreforsøk overflødige, og ved å bruke celler fra pasienten selv, kan teknologien potensielt brukes til å teste hvilken effekt forskjellige medisiner vil ha på akkurat denne pasienten.

Hele diskusjonen om dyrs rettigheter blir nesten irrelevant nå, for det er altså teknologisk utvikling og ikke lovpålegg (eller vegetarianere) som først og fremst kommer til å føre til at mennesker (mis)bruker dyr i mindre grad. Dette betyr at det å donere penger til forskning på kunstig kjøtt, Organ-on-a-Chip eller lignende teknologier kan være en effektiv måte å begrense menneskepåført lidelse hos dyr på.

Les også: Within 40 Years, Most of the Developed World Will Be Vegan – and Here’s Why

Utrydde all lidelse

Mindre menneskepåført lidelse hos dyr er selvfølgelig positivt, men dyr dreper fortsatt andre dyr i naturen i stor skala. Er det også mulig å bli kvitt denne typen lidelse? Filosofen David Pearce mener faktisk både at det er mulig og at vi er moralsk forpliktet til å forsøke å gjøre det. I The Hedonistic Imperative, skrevet i 1995 og The Abolitionist Project fra 2007 (som også er tilgjengelig på youtube), forklarer han hvorfor det vil bli teknisk mulig å utrydde fysisk og psykisk lidelse hos mennesker og alle andre levende vesener, og hvorfor dette bør gjøres. Teknologiene han tenker seg brukt er genteknologi og nanoteknologi.

Fysisk og psykisk smerte har vært viktige signaler for evolusjonen, men Pearce mener at det å fjerne smerte-delen av skalaen fra fryktelig smerte til fantastisk nytelse ikke nødvendigvis vil ødelegge incentivene våre til å stadig forbedre oss eller unngå situasjoner som kan skade oss. Ved å justere den menneskelige biologien kan vi være svært lykkelige nesten hele tiden, samtidig som vi vil kunne oppleve et stort spekter av forskjellige lykkefølelser, inkludert nytelse på et nivå det er vanskelig å forestille seg idag.

Menneskeheten vil etterhvert kunne kontrollere materie og energi i så stor grad at de dyrene som finnes på jorda er her fordi vi lar dem være her, skriver Pearce. Disse dyrene vil være modifisert genetisk slik at de er lykkelige og ikke kan lide. Dyrearter som dreper andre dyr vil enten være utryddet eller modifisert slik at de ikke dreper dyr lenger.

Det er kanskje ikke mange tiår til vi har utviklet teknologien til å fjerne lidelse hos mennesker. Men å gjøre det samme for alle dyrearter, samt å gi alle dyr den nødvendige behandlingen er et gigantisk prosjekt som krever mer avansert teknologi. Ifølge Pearce kan det gå mellom 1000 og 2000 år før all smerte og lidelse på jorda vil være helt utryddet.

Så fort som den teknologiske utviklingen går, er det vanskelig å si hvordan verden vil være bare 50 år frem i tid, så spådommer om hva som vil skje om over 1000 år er naturligvis ekstremt usikre. Kommer vi for eksempel til å få en teknologisk singularitet? Det vil si, kommer maskinintelligens noen gang til å bli smartere enn biologisk intelligens? Ray Kurzweil mener dette vil skje rundt år 2045, mens Pearce er skeptisk til om det noen gang kommer til å skje. Jeg tror nok Kurzweil er nærmest å ha rett, og isåfall vil ting kunne gå vesentlig fortere enn Pearce tenker seg, og 1000-2000 år kan være et altfor høyt estimat – forutsatt at prosjektet i det hele tatt blir påbegynt, selvfølgelig.

Hvis vi får en teknologisk singularitet, er det også sannsynlig at vi på et eller annet tidspunkt vil kunne overføre eller kopiere informasjonsinnholdet i hjernen (det vil si personlighet og minner) til et ikke-biologisk lagringsmedium. Dette kalles mind uploading. På den måten kan det bli mulig å ta backup av hjernen eller overføre oss selv til en virtuell verden. Og det å overføre seg til en virtuell verden, kan faktisk være en annen måte å unngå lidelse på. Den virtuelle verdenen kan føles like virkelig som den ekte verdenen, men den kan være programmert på en måte som gjør at man alltid er lykkelig og ikke kan lide. Pearce har riktignok liten tro på at dette noen gang vil bli en realitet:

Some transhumanists believe we could one day all be scanned, digitized and uploaded into inorganic computers and reprogrammed. Well, perhaps, I’m sceptical; but in any case, this proposal doesn’t solve the suffering of existing organic life unless we embrace so-called destructive uploading – a Holocaust option I’m not even going to consider here.

Destructive uploading betyr at man ødelegger hjernen i scanne-prosessen. I teorien vil man i fremtiden kunne bruke nano-roboter til å scanne hjernen uten å ødelegge den, så jeg skjønner ikke helt hvorfor Pearce mener destructive uploading er nødvendig. På den annen side har jeg selv en innvending mot å overføre min egen personlighet til en virtuell verden. Innvendingen går på at jeg er bekymret for at den digitale versjonen av meg ikke skal være “meg”, men en kopi. Det er den samme reservasjonen jeg har i forhold til teleportasjon, der kroppen blir disintegrert ett sted og bygget opp igjen et annet. Tenk deg at istedenfor at kroppen disintegreres, at den heller bare kopieres, og en ny, identisk kropp opprettes rett ved siden av den originale. Vi har da to separate personligheter, selv om de i utgangspunktet er helt like. Begge vil tro de er den originale personen, og ingen av dem vil godta å bli drept bare fordi det finnes en annen person med samme personlighet og minner. Et tilsvarende argument kan altså brukes når det gjelder å overføre seg selv til en virtuell verden.

Bloggeren Þormóðr er ikke bekymret for denne kopi-problemstillingen og er tilhenger av mind uploading og at vi flytter inn i en virtuell verden.

---

¹⁾ I fremtiden vil det sannsynligvis bli laget roboter som ligner mye på mennesker, også i måten å tenke på. Da er det ikke usannsynlig at mange mennesker vil mene at roboter har en bevissthet og at det er umoralsk å slå dem av.

[ Dette var mitt bidrag til Minervas essaykonkurranse om velferdsstaten. Jeg vant ikke. Det gjorde derimot dette innlegget, som jeg også anbefaler å lese. ]

Måten vi har organisert samfunnet vårt på er, enkelt sagt, at vi velger noen som skal bestemme hvilke lover som skal gjelde og hvem vi skal ta penger fra og gi til. De fleste nordmenn mener nok dette er et godt system fordi det er ment å ta vare på dem som ellers ville falt utenfor. Det de er uenige om er bare hvem som skal bestemme – om det er Høyre/FrP eller Ap/SV, for eksempel. Jeg er anarkist og mener ingen av dem burde bestemme. Det høres sikkert ekstremt ut, og det hadde jeg selv også ment for bare noen få år siden. Den gangen var jeg forsåvidt ikke spesielt interessert i politikk, men det endret seg etter at jeg ble introdusert for liberalisme. Jeg liker vitenskap og realfag og er glad i ting som er logiske, og plutselig ble også politikk logisk (og dermed interessant), og jeg begynte å lese bøker og se videoer om liberalisme. Etter hvert har jeg kommet frem til at den samfunnsorganiseringen som vil gi det mest harmoniske og effektive samfunnet er anarki/anarko-kapitalisme (som er en form for liberalisme). Samtidig er anarki etter min mening den mest moralske måten å “organisere” samfunnet på.

De fleste som hører ordet anarki forbinder det med kaos. Men anarki i denne sammenhengen betyr bare fravær av herskere. Man trenger noen som opprettholder lov og orden, men ikke nødvendigvis et statlig monopol.

Vi mennesker er egoistiske, det vil si vi handler som regel i samsvar med vår egeninteresse; men det er ikke nødvendigvis negativt. Som Adam Smith skrev:

By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it.

Det er som om vi blir ledet av en usynlig hånd til å gjøre det som er best for samfunnet. Et system der folk får lov til å handle i sin egeninteresse er derfor, hvis vi skal tro Adam Smith, et system som gir et godt samfunn.

Ren kapitalisme, laissez-faire kapitalisme, er det økonomiske systemet liberalister er tilhengere av og som passer best i forhold til Adam Smiths usynlige hånd. Kapitalisme går ut på at vi har privat eiendomsrett og at alle handler er frivillige. Både selger og kjøper (eller arbeidsgiver og arbeidstaker ved inngåelse av arbeidskontrakt) må være enige før en handel kan finne sted – begge har rett til å si nei. Frivillige handler er noe begge parter tjener på, og på den måten fører kapitalismen til at den generelle levestandarden øker. Idag har vi ikke ren kapitalisme noen steder, og velferdsstaten er inkompatibel med ren kapitalisme siden skattebetaleren ikke har anledning til å si nei til å betale skatt. I dagens politiske system skjer det dessuten ofte at store firmaer kjøper seg innflytelse hos politikerne, og politikerne gjengjelder ved å favorisere disse firmaene. Dette systemet er korporativisme, også kalt cronyism eller crony capitalism på engelsk.

Laissez-faire kapitalisme kan sies å være det mest forbrukervennlige økonomiske systemet, da det tilrettelegger for lavere priser og stadig bedre varer og tjenester. Det betyr også at det er det systemet som er mest effektivt når det gjelder å gi økt levestandard. Vi er vant til at prisene generelt går oppover, samtidig som prisene på visse typer varer og tjenester går ned. Det er først og fremst innen informasjonsteknologier (PCer, mobiltelefoner, TVer) at prisene går ned. Det skyldes at så snart noe blir en informasjonsteknologi, følger utviklingen Moores lov, som gir en dobling av ytelse med få års mellomrom. Men i et fritt marked er det naturlig at det meste ville blitt billigere til tross for at alle firmaer er “grådige” og ønsker å tjene så mye som mulig. Bedre teknologi gjør det nemlig mulig å tilby en lavere pris – samtidig fører fri konkurranse til at ingen kan sette prisen uforholdsmessig høyt, ihvertfall ikke over en lang periode. Høyere priser fører nemlig til at det blir mer attraktivt for nye firmaer å prøve å konkurrere med de etablerte firmaene. Det gjør det også mer attraktivt for et av de etablerte firmaene å senke prisen litt for å få en høyere markedsandel. Vi skjønner derfor at det er unødvendig med statlige lover og reguleringer for å hindre monopoler og karteller. Markedet vil regulere seg selv. Og som Milton Friedman påpekte virker mange statlige reguleringer mot sin hensikt.

Det frie markedet er likevel ikke perfekt. Markedssvikt (market failure), der markedskreftene ikke gir den best mulige bruken av ressurser i et marked, finnes selvfølgelig. Tilhengere av staten argumenterer ofte for at vi derfor må ha en stat som kan rette opp i markedssvikten, men det er bare et godt argument hvis politikerne faktisk klarer å forbedre situasjonen. Ifølge public choice theory er frie markeder, til tross for at de ikke er perfekte, som regel bedre enn om staten prøver å blande seg inn. En annen ting public choice theory har lært oss er at politikerne ofte påvirkes av lobbyister og sterke pressgrupper, slik at de ikke alltid handler til beste for folket, men heller for å blidgjøre lobbyistene og pressgruppene.

Når prisene på mange produkter og tjenester likevel går oppover i dagens samfunn, skyldes det to ting; en økning i pengemengden (inflasjon, som skyldes statens pengepolitikk), og at de største firmaene bruker det politiske systemet til å holde konkurrenter ute med kostbare reguleringer som de store firmaene har råd til å betale for, men som blir et uoverkommelig hinder for de mindre firmaene. Dermed blir konkurransen mindre, samtidig som reguleringene i seg selv setter en grense for hvor langt ned prisene kan komme.

I en fri laissez-faire-verden ville prisene gått nedover og levestandarden dermed ha økt jevnt og trutt, men vi har ikke en fri verden. Vi har et politisk system og en velferdsstat, der velferdsstaten er en naturlig konsekvens av det politiske systemet. Grunnen til det er at for å bli valgt må politikerne love flere og flere goder til innbyggerne. Velferdsstaten har dermed en naturlig tendens til å vokse. Siden sentralstyring ikke fungerer, vil det på et eller annet tidspunkt bli klart at ting har begynt å gå dårlig, og politikerne vil skylde på de grådige kapitalistene og innføre enda flere lover og reguleringer. Vi ser hva som skjer i Sør-Europa, og det er nok bare et tidsspørsmål før det samme skjer i Norge.

Som nordmenn er vi oppvokst med velferdsstaten, og vi blir egentlig ikke introdusert for argumentene mot den i særlig grad hvis vi ikke selv aktivt oppsøker den type informasjon. Det er derfor forståelig at folk i utgangspunktet er skeptiske til liberalisme, og spesielt anarkisme. Argumentene for det, hvorav jeg nå bare så vidt har kommet inn på noen få, er gode, men det krever en del innsats å sette seg inn i og forstå dem. Men det er et annet argument for anarki også, et moralsk argument.

Anarko-kapitalisme bygger på ikke-aggresjons-prinsippet, at det ikke er legitimt å initiere tvang eller vold mot andre. Dette er et prinsipp det virker som de aller aller fleste mennesker lever etter i det daglige. Vi tillater verken at privat-personer eller firmaer stjeler, dreper eller tar noen som slaver. Men det er én organisasjon som får lov til å initiere tvang og vold mot fredelige mennesker, og det er staten.

Grunnlaget for statens makt er skatt. Hadde det vært noen andre enn staten som krevde inn skatt, hadde vi kalt skatteinnkrevingen tyveri. Den norske stat og mange andre stater kriger i fremmede land. Hadde det ikke vært en stat som sto bak krigføringen, kunne krigføringen fort ha blitt kalt massemord. Nå, derimot, “må man regne med noen sivile tap”.

Når man har forstått ikke-aggresjons-prinsippet og mener det er et godt prinsipp, er det egentlig ikke nødvendig å skjønne argumentene som går på effektivitet og konsekvenser for å være anarkist (selv om det er en fordel). Hvis man mener det er galt at staten bryter ikke-aggresjons-prinsippet, kan man sammenligne staten med slaveriet, noe blant andre Stefan Molyneux gjør i en del av sine videoer på Youtube. Før slaveriet ble avskaffet var det mange som argumenterte med at man ville få en mindre effektiv økonomi uten slaver, og “hvem skal plukke bomull hvis vi ikke har slaver?”. Idag er de aller fleste enige om at slaveri er umoralsk, og det er vel nærmest ingen som mener det hadde vært feil å avskaffe slaveriet selv om det hadde hatt uheldige effekter på økonomien? Likevel krever de fleste utfyllende svar på hvordan vi i en fri verden skal klare å tilby de samme tjenestene som staten tilbyr idag. “Hvem skal bygge veiene?”, for eksempel, og “Hvem skal ta vare på de fattige?”. Det er helt forståelig å stille disse spørsmålene, men hvis man er enig i slave-analogien, er det ikke nødvendig å kreve svar på dem. På den annen side kan liberalister gi gode svar for dem som er interessert. Det er riktignok vanskelig å vite nøyaktig hva som vil skje i fremtiden. En grunntanke i liberalismen er at konkurransen i det frie markedet fører til at mange forskjellige idéer blir prøvd ut, hvorav de beste overlever – en slags evolusjon altså. Derfor vil nok mange av løsningene liberalister skisserer bli utkonkurrert av bedre løsninger.

Noen spør om vi liberalister skal tvinge sosialistene til å leve under et liberalistisk styresett. Det er et relevant spørsmål å stille, og svaret er at det skal vi ikke. En gruppe mennesker kan frivillig gå sammen og ha sitt eget styresett, det jeg mener blir feil er å tvinge andre mennesker til å måtte være med i et bestemt styresett. Hvis noen ønsker å leve som frie mennesker uavhengig av en regulerende stat, mener jeg de må få lov til det.

Dersom staten bare hadde tillatt folk å melde seg ut, mener jeg faktisk vi hadde hatt anarki/anarko-kapitalisme. Grunnen til det er at anarki som sagt betyr fravær av herskere, og dersom man er medlem av en stat når man har muligheten til å melde seg ut, kan man etter min mening ikke si at man har herskere. Det er derfor veldig lite som skal til for å få anarki, ihvertfall i teorien. Fordelen med å innføre anarki på denne måten er at det blir en veldig myk overgang. Friborgerforbundet jobber for å tillate folk å melde seg ut av velferdsstaten, det vil si at friborgerne skal slippe å betale inntekts- og formueskatt mot at de betaler full pris for eventuelle offentlige tjenester. En friborger, slik friborgerforbundet definerer det, er riktignok ikke fullstendig løsrevet fra statens makt, noe som ville vært nødvendig for å kalle samfunnssystemet anarki.

Det er kanskje noen som tenker at anarki høres bra ut i teorien, men at det aldri vil fungere i praksis. Science fiction-forfatteren Vernor Vinge, som blant annet har skrevet The Ungoverned, en novelle om et anarkistisk samfunn som blir angrepet av en tilgrensende stat, mener menneskeheten ennå ikke er fredelig nok til at anarko-kapitalisme vil fungere, men han mener anarko-kapitalisme er en god ting og tror at vi på et eller annet tidspunkt vil få en anarko-kapitalistisk verden. Mye tyder nemlig på at verden blir mer og mer fredelig. Jeg tror Norge og mange andre land er fredelige nok, men det at nesten ingen tror anarki kan fungere kan muligens være en slags selvoppfyllende profeti, som gjør at det ikke vil fungere. Hvis staten kollapser og folk fortsatt tror vi må ha en stat, vil de sikkert støtte ulike grupperingers forsøk på å tilkjempe seg makten i landet.

Det kan altså bli vanskelig å få anarki så lenge det ikke er oppslutning om det i befolkningen, og en forutsetning for høy oppslutning er at så mange som mulig får høre argumentene for det. Personlig har jeg blitt utrolig imponert over hvor gode argumentene er, og jeg synes derfor det er synd ikke flere har hørt dem. Anarko-kapitalisme handler jo om frivillighet, og hadde det ikke vært bedre om alle de positive tingene staten gjør idag kunne vært gjort frivillig istedenfor med tvang? Mulig det foreløpig høres vanskelig ut å få til, men det er en fin målsetning?

Det er galt å stjele, ikke sant? Nesten alle er enige om det. Det er galt å drepe? De fleste er enige i det også. Og slaveri er heller ikke særlig bra. Men det er én organisasjon som får lov til å både stjele, drepe og ta folk som slaver, og det til og med uten at folk flest reagerer. Den organisasjonen er staten.

Men når staten stjeler, kalles det ikke tyveri, det kalles skatt eller ekspropriasjon. Når staten tar folk som slaver, heter det ikke slaveri, men militærtjeneste eller jurytjeneste. Når staten dreper, kalles det ikke drap, det kalles krig, og “man må regne med noen sivile tap”.

Skatt er grunnlaget for statens makt, men noen synes kanskje det virker rart å kalle skatt for tyveri. Kanskje de selv betaler skatten sin “med glede”. Dessuten er det jo ingen som kommer hjem til deg og truer deg med balltre eller pistol. Men tenk da på hva som skjer hvis du ikke betaler skatten din. I begynnelsen får du bare krav om å betale skatten pluss en tilleggsavgift, men hvis du fortsatt ikke betaler, vil du til slutt bli sendt i fengsel. Den eneste grunnen til at ikke folk flest ser på dette som tyveri, er at det er staten som gjør det, og det staten gjør anses generelt å være legitimt – nesten uansett hvor umoralsk det egentlig er. Det er kanskje mange som tenker at det er greit å ta fra de rike hvis et flertall er for at vi skal gjøre det, men det at et flertall mener det er greit å krenke andres rettigheter gjør det ikke greit av den grunn. Det er visse ting et flertall ikke bør ha muligheten til å bestemme.

Apropos rettigheter… I liberalismen har man rett til sitt eget liv og eiendom, retten til å ikke bli utsatt for vold og trusler om vold. Dette er en rettighet som gjelder til alle tider, uansett hvor avansert samfunnet og teknologien er. Mange mener at man for eksempel skal ha rett til gratis eldreomsorg, men det er en rettighet som bare kan oppfylles ved å bruke tvang overfor andre mennesker, for eksempel i form av skatt.

Jeg antar at de fleste ser (ihvertfall etter at det har blitt påpekt) at staten bryter en del regler som det er åpenbart at gjelder for alle andre. Likevel er de aller fleste enige om at vi må ha en stat. To av grunnene til det tror jeg er at (1) vi er så vant til å ha en stat at det er vanskelig å forestille seg et samfunn uten staten, og (2) at mange ikke har tenkt over at staten er så umoralsk. Hvis dette andre punktet er tilfelle for deg, vil jeg anbefale at du setter deg mer inn i hva liberalisme (og anarko-kapitalisme) er.

De som har sett at staten er umoralsk, men som fortsatt forsvarer den, må nødvendigvis mene at målet helliger middelet. Og målet er antageligvis et bedre samfunn. Men da jeg ble overbevist om at liberalisme var en god ting, var det ikke på grunn av det moralske argumentet, men på grunn av konsekvensialistiske argumenter, at frivillig samhandling mellom frie mennesker kan tilby alt som staten idag tilbyr og på en bedre måte. Det er altså gode argumenter for at et liberalistisk samfunn vil være et bedre samfunn enn det vi lever i idag. Og i tillegg er det mer moralsk. For en del liberalister er til og med det moralske argumentet viktigere enn det konsekvensialistiske. Murray Rothbard har i boka For a New Liberty: The Libertarian Manifesto, skrevet:

Even if a society of despotism and systematic invasion of rights could be shown to be more productive than what Adam Smith called “the system of natural liberty”, the libertarian would support [libertarianism]. Fortunately, as in so many areas, the utilitarian and the moral, natural rights and general prosperity, go hand in hand.

Det moralske argumentet er nok lettere å forstå enn det som går på konsekvenser. For å forstå at et liberalistisk samfunn etter all sannsynlighet vil være bedre enn det vi har idag, er det nok nødvendig å lese minst én bok om liberalisme. Jeg tror Murray Rothbards For a New Liberty: The Libertarian Manifesto og David Friedmans The Machinery of Freedom er gode bøker i så måte (begge er forresten om anarko-kapitalisme).

Nå virker jeg kanskje veldig negativ til staten, og det er forsåvidt helt riktig. Men det er mulig, på en i teorien enkel måte, å få en stat som er mer moralsk enn dagens. Staten må bare tillate folk å melde seg ut. Det vil si at de som melder seg ut ikke betaler inntekts- og formueskatt, mot at de må betale direkte for eventuelle offentlige tjenester de benytter seg av. De som ikke melder seg ut har dermed implisitt godtatt at staten kan bryte deres rettigheter, og siden de har valgt det selv, er det ikke tvang, og dermed i overensstemmelse med liberalismen. Friborgerforbundet jobber for å innføre denne ordningen.

Det er en “fare” for at hvis man kan melde seg ut av statsvelferden, så vil flere og flere skjønne at vi ikke trenger staten og dermed også melde seg ut. De som har makt er nok lite interessert i å gi fra seg makten, staten vil altså prøve å opprettholde sin eksistens. Jeg tror derfor det blir vanskelig å få innført en slik utmeldingsordning, dessverre, ihvertfall på kort sikt.

Videoen under er ganske interessant. 🙂

…og han heter isåfall mest sannsynlig Ron Paul.

Ron Paul er noe vi kan kalle grunnlovsliberalist. Han har fått tilnavnet “Dr. No” fordi han er lege og fordi han i Kongressen aldri stemmer for lovgivning som ikke er eksplisitt tillatt av Grunnloven. Han har ofte vært den eneste som har stemt imot et lovforslag. Hovedtrekkene i politikken hans er at statens makt og størrelse skal begrenses. Staten skal først og fremst beskytte individets rettigheter, ikke være en “velferdsstat” eller “verdenspoliti”.

Ron Paul kjemper for tiden om å bli republikanernes presidentkandidat. Han var presidentkandidat for det liberalistiske partiet (Libertarian Party) i 1988 hvor han fikk 0,5% av stemmene – som er ganske greit til å være det liberalistiske partiet. For 4 år siden prøvde han, som i år, å bli presidentkandidat for det republikanske partiet. Han fikk da rundt 5% av stemmene. Denne gangen har han typisk fått ca 20% av stemmene i de forskjellige delstatene (selv om han ikke har fått så mye mer enn 11% av stemmene totalt fordi kampanjen hans ikke alltid satser på de folkerike delstatene). Han har ikke vunnet noen delstater ennå, men var ikke langt unna i Iowa, og i Maine er han veldig nærme når noen få stemmer gjenstår i opptellingen.

Siden jeg har like’et Facebook-gruppen Nordmenn for Ron Paul, har jeg fått med meg at det har skjedd mye rart i forbindelse med valgene, og det er spekulasjoner om valgfusk og manipuleringer av resultatene. Disse manipuleringene ser ut til å gå i favør av Mitt Romney, som leder i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat, og muligens er det Ron Paul det går mest ut over.

Mainstream media i USA er heller ikke spesielt glade i Ron Paul. Nå høres jeg kanskje ut som en dårlig taper, men jeg har følelsen av at dette er noe “alle” vet og ingen egentlig legger skjul på. Jon Stewert hadde et morsomt innslag om medias ignorering av Ron Paul på The Daily Show. Her er et annet eksempel på ignoreringen.

Men Ron Paul er veldig populær i store deler av befolkningen. Blant tilhengerne hans er det et utrolig engasjement. Og til tross for at han er 76 år gammel, er det blant de unge han er mest populær. Han er noe så sjeldent som en konsekvent politiker som ikke lar seg påvirke av lobbyister og interesse-organisasjoner. Han er den eneste kandidaten som står for reell endring, og det er kanskje derfor det kan se ut som han motarbeides av media og den etablerte makteliten?

Ron Paul er langt fra favoritt til å bli republikanernes president-kandidat, men Paul-kampanjen jobber godt for å hente stemmer der det lønner seg mest. Valg-systemet republikanerne bruker er nemlig ganske merkelig. Jeg har ikke helt oversikt selv, men ut fra fordelingen av stemmer i en delstat får kandidatene et visst antall delegater. I noen stater, som Florida, får vinneren alle delegatene. Siden Ron Paul ikke regnet med å kunne vinne i Florida, brukte kampanjen hans heller ingen ressurser på Florida, og han endte opp med bare 7% av stemmene der. I andre delstater fordeles delegatene proporsjonalt etter fordelingen av stemmer i valget. Når delegatene møtes for endelig å stemme frem republikanernes presidentkandidat, kan delegatene enten være bundet til å stemme på den kandidaten de fikk tildelt, eller de kan stå fritt til å velge selv. Her jobber Paul-kampanjen aktivt for å få flest mulig av de frie delegatene til å stemme på han, en strategi Obama visstnok også benyttet seg av for 4 år siden.

Ron Pauls politikk

Jeg skal ikke gå inn på alle områder av Ron Pauls politikk, men vil først og fremst sammenligne med punktene jeg skrev om i innlegget Hva mener liberalister? Deretter skal jeg si litt om de et par andre viktige saker i politikken hans.

Jeg skrev at lover skal være til for å beskytte folks rett til liv og eiendom, ikke for å regulere folks privatliv eller forby fredelige aktiviteter. Ron Paul argumenterer for det samme, men siden Grunnloven åpner for det, vil han tillate delstatene å lage en del egne lover som potensielt kan innskrenke folks frihet.

Han er imot verneplikten, veldig bra. I USA har de forresten ikke verneplikt.

Jeg skrev at all betaling til staten (skatt) bør være frivillig. Ron Paul går ikke fullt så langt, men han vil fjerne inntektsskatten, som han har sagt er den mest krenkende og totalitære av alle typer skatt. Inntektskatten ble innført i USA i 1913. Han vil likevel la det være opp til de forskjellige delstatene om de vil ta inntektsskatt fra sine innbyggere. Siden skatt per definisjon ikke er frivillig, mener jeg det hadde vært bedre om delstatene ikke hadde hatt denne muligheten. Dessuten burde han hatt som langsiktig mål å fjerne alle skatter.

Jeg hadde separate avsnitt om arbeid, om privatisering og om fri økonomi i mitt innlegg. Både det jeg skrev om arbeid og det jeg skrev om privatisering kan vi si går inn under fri økonomi-punktet. Ron Paul vil, som meg og andre liberalister, ha en økonomi som ikke påvirkes av politikere og staten. Det vil blant annet si at staten ikke skal ha eierandeler i private selskaper, og staten skal ikke gi privilegier til visse selskaper på bekostning av andre. Staten bør dermed ikke redde selskaper fra konkurs. Det at den amerikanske staten har reddet mange banker fra konkurs mener Paul har ført til en overføring av penger fra de fattige og middelklassen til de rike. Occupy Wall Street-bevegelsen har derfor et poeng når de demonstrerer mot de store bankene, men mange av demonstrantene mener flere reguleringer er løsningen, mens den liberalistiske løsningen er å kutte båndene mellom banker (eller næringslivet generelt) og staten.

Ron Paul er dessverre ikke for fri innvandring. Man kan ikke ha fri innvandring til en velferdsstat hvis innvandrerne automatisk får de samme velferdsgodene som de som bor i landet fra før av. Men hvis de ikke automatisk får disse velferdsgodene, burde ikke fri innvandring være noe problem. Ron Paul kjenner til problemet med velferdsstat vs fri innvandring, og han sier at ulovlige innvandrere ikke skal få de samme velferdsgodene fra staten som amerikanske statsborgere – og det mener jeg er riktig, men han fortsetter å operere med uttrykket ulovlig innvandring, og det tolker jeg som at han vil stenge grensene for en del fredelige mennesker. USA burde tillate alle å komme av de som vil til USA for å jobbe – ihvertfall så lenge det ikke er grunn til å tro at de er kriminelle.

Paul er tilhenger av fri handel med utlandet. Han er riktignok imot såkalte frihandels-avtaler, som han mener ikke har med frihandel å gjøre, men kan bedre beskrives som styrt handel (managed trade), hvilket interesse-organisasjoner og store firmaer tjener mer på enn folk flest.

Ron Paul er imot den amerikanske statens “war on drugs”, han er altså for en legalisering av narkotika, som også er i henhold til liberalister flests meninger. Selv om narkotika kan være svært skadelige for de som velger å bruke det, gjør ikke et forbud mot narkotika saken bedre, snarere tvert imot. Et forbud fører til mer reell kriminalitet og til at ellers fredelige mennesker blir sett på som kriminelle og dermed kan få større problemer enn nødvendig i arbeidsmarkedet, for eksempel. Jeg anbefaler å se Milton Friedman argumentere mot narkotika-forbudet, en video jeg også inkluderte i innlegget der jeg skrev om hva liberalister mener. I videoen sier Milton Friedman blant annet at han har estimert at forbudet mot narkotika fører til i gjennomsnitt ca 10 000 flere drap per år i USA sammenlignet med om det ikke hadde vært et forbud.

Dette var punktene jeg skrev om i mitt tidligere innlegg. Det er altså mye bra i Ron Pauls politikk sett fra et liberalistisk ståsted, men litt forbedringspotensiale er det.

Utenrikspolitikk

Utenrikspolitikken er en veldig viktig del av Ron Pauls politikk. Som den eneste republikanske presidentkandidaten, og også i motsetning til Obama (selv om han sa noe annet før han ble president), vil Ron Paul trekke amerikanske styrker ut av krigene USA deltar i. Han vil også hente hjem soldater fra USAs militærbaser rundt om i hele verden. Tanken hans er at det å bombe sivile i fjerne land fører til mer terrorisme i USA, og jeg tror han har helt rett.

Men akkurat når det gjelder utenrikspolitikken er det mye uenighet blant liberalister. Blant klassiske liberalister (som mener vi må ha en stat som skal bestå av rettsvesen, politi og militæret) virker det som det er mange som mener det er riktig å krige for å avsette brutale styresett i fremmede land. Anarko-kapitalister, derimot (som mener vi kanskje kan klare oss helt uten staten), mener at ikke-innblanding (non-intervension) er det beste. Det fins gode argumenter for begge sider, men i praksis er det sjelden man går til krig bare for å frigjøre en ufri befolkning, som regel har de som kriger for å avsette et brutalt regime andre motiver som de ikke snakker så høyt om. I tillegg har kriger en tendens til å ha uforutsette negative konsekvenser og mange døde sivile. Blant annet derfor mener jeg Ron Pauls standpunkt er det beste. Og jeg tror en av de beste måtene å hindre krig med andre land på er å tillate handel med dem. Et næringsliv som er avhengig av handel med et annet land vil antageligvis utøve et sterkt press på regjeringen i landet for å få til en fredelig løsning på eventuelle konflikter.

Kriger kan også være preventive, for å forhindre et annet land i å angripe først. Jeg er skeptisk til at noen land vil angripe USA, som har verdens største militære styrker. Dessuten kan man risikere at “bevisene” for at andre land er i ferd med å angripe har blitt manipulert, som vi så for Iraks tilfelle.

Når Ron Paul er så lite glad i krig som han er, skulle man kanskje tro at amerikanske soldater ikke ville ha han som president, men det er nettopp det de vil. Tjenestegjørende amerikanske soldater donerer faktisk mer til Ron Paul enn de donerer til alle de andre republikanske presidentkandidatene til sammen, og også mer enn til Obama!

Det norske liberalistiske partiet, Det Liberale Folkepartiet (DLF), er klassiske liberalister og deler altså ikke Ron Pauls utenrikspolitikk. Selv om de er mer enig med Ron Paul enn med de aller fleste andre politikere, velger de å fokusere på ulikhetene, og de ser ikke på Ron Paul som noen god kandidat. Jeg synes det er rart og ikke særlig smart, men de står ihvertfall på prinsippene sine og kan ikke akkurat beskyldes for å være populistiske – det skal de ha for! Men jeg mener det er liten tvil om at hvis Ron Paul ble president i USA, ville det vært et skritt i riktig retning, og jeg synes som sagt det er litt rart at DLF ikke ser ut til å dele det synet.

End the Fed

En annen viktig del av Ron Pauls politikk som bør nevnes er at han vil legge ned den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve System (The Fed). Ron Paul har skrevet en bok som heter End the Fed, og End the Fed er også et populært slagord blant Pauls tilhengere. Den amerikanske sentralbanken er en blanding av statlig og privat og har tillatelse til å trykke opp penger, altså lage nye penger ut av ingenting. Når dette skjer i stor skala, og det gjør det nå, får man inflasjon, det vil si at prisene stiger/pengene blir mindre verdt. Inflasjon kan sies å være en slags skjult skatt.

Penger er et vanskelig tema, og jeg har absolutt ikke full oversikt. Som liberalist trenger man forsåvidt ikke å ha full oversikt over alt, heller. Et viktig premiss i liberalismen er at sentralstyring ikke fungerer, mens mennesker som samarbeider på en siviliserte måte uten tvang etter hvert finner gode løsninger på de aller fleste problemer. Som liberalist kan jeg derfor argumentere for privatisering av penger; la ulike betalingsmidler konkurrere med hverandre, så vil de beste alternativene stå igjen til slutt, og hvis nødvendig utvikle seg videre med samfunnet og teknologien. Jeg er enig med Paul i at sentralbanken bør legges ned.

Ron Paul har mye kunnskap om pengesystemer og har en sterk formening om hvilket pengesystem som er det beste, og han har også skrevet en bok som heter The Case for Gold. Det er helt greit at han argumenterer for dette systemet (en gullstandard) så lenge han også tillater konkurrerende systemer i et fritt marked. Kanskje har han også rett i at et pengesystem basert på gullstandarden er det beste, men det kan man ikke vite med 100% sikkerhet før man har prøvd forskjellige systemer i praksis.

Jeg er litt usikker på om Ron Paul vil tillate konkurrerende pengesystemer. Han har sagt at

only gold and silver should be legal tender

Dette står også i Grunnloven, som jo er Ron Pauls rettesnor. En av betydningene av legal tender er tvungent betalingsmiddel. I teorien har man kjøpt en vare som er til salgs idet man tilbyr seg å betale for varen med noe som er legal tender – selv om selger ønsker seg en annen form for betaling. At man i det hele tatt har et betalingsmiddel som er definert til å være legal tender bryter dermed med liberalistiske prinsipper. Selger bør kunne ha mulighet til å si nei til et kjøp hvis kjøper ikke vil betale med noe selger er villig til å ta imot. Selv om Ron Paul har sagt at gull og sølv skal være legal tender, har han også argumentert for å tillate konkurrerende private pengesystemer, så jeg skal la tvilen komme han til gode på dette punktet. 🙂

Kan han bli valgt?

Det kan se vanskelig ut for Ron Paul å vinne republikanernes nominasjonsprosess, men Ron Pauls oppslutning øker jevnt og trutt, og Paul-kampanjen har en strategi som kan fungere hvis ikke én av de andre kandidatene skiller seg ut tidlig som en klar vinner.

Blir han først republikanernes president-kandidat, ser det lysere ut. På spørsmål om hvem av Obama og Ron Paul de amerikanske velgerne vil stemme på, får de to omtrent samme oppslutning. Av de andre republikanske kandidatene er det bare Mitt Romney som gjør det like bra mot Obama.

Hvis folk ser lyst på økonomien i USA når valget nærmer seg, favoriserer det Obama, for da vil nok han få mye av æren for fremgangen, uavhengig av om det er fortjent eller ikke.

Vil Ron Paul få gjennomført noe av politikken sin?

Den liberalistiske økonomen Bryan Caplan har skrevet litt om hva Ron Paul faktisk kan få til som president. Presidenten har vetorett overfor nye lover, men kan ikke fjerne allerede innførte lover alene. Siden Ron Paul er den mest liberalistiske politikeren i kongressen, kan det bety at det ikke blir store endringer når det gjelder lover. Men presidenten har myndighet til å beordre amerikanske soldater hjem. Han kunne også stoppet straffeforfølgelse av de som har solgt marihuana til medisinsk bruk. Konklusjonen i Caplans innlegg var at Ron Paul som president ikke ville medført de helt store endringene, men de endringene han faktisk fikk gjennom ville være positive.

Gary Johnson

Jeg vil også nevne at det allerede er en liberalistisk presidentkandidat i USA, og han heter Gary Johnson og stiller for det liberalistiske partiet. Gary Johnson prøvde seg først som presidentkandidat for republikanerne i konkurranse med blant andre Ron Paul, men han slet med å komme med i de TV-sendte debattene til tross for minst like god oppslutning som et par av de andre kandidatene som fikk være med.

Gary Johnson var guvernør i New Mexico i åtte år, fra 1994 til 2002. Han var da medlem av det republikanske partiet, og til tross for at New Mexico tradisjonelt har stemt demokratisk, vant han valgene (1994 og 1998) med god margin (10 prosent-poeng) begge gangene. Han la ned veto mot 750 lovforslag, mer enn alle de andre guvernørene til sammen i perioden.

For de som vil følge med på hvordan det går med Ron Paul i valgkampen, er Facebook-gruppen Nordmenn for Ron Paul en veldig god kilde til informasjon.

Til slutt, her er et par filmer om Ron Paul:

#liberalisme #ronpaul #usa

Mange mennesker er ikke liberalister. Faktisk så kan det virke som om 99,92% av de som stemte i Oslo ikke er liberalister. Det Liberale Folkepartiet (DLF), Norges eneste ordentlig liberalistiske parti, fikk altså bare 0,08% av stemmene (247 stemmer) i Oslo, det eneste fylket hvor de stilte liste. Men det positive, sett fra mitt ståsted, er at dét nesten er en dobling i forhold til 2007. (DLFs prinsipp-program)

Det er ca 2 år siden jeg begynte å interessere meg for liberalisme. Før det visste jeg lite om det, og jeg vil tro det er ganske vanlig å ikke vite så mye om det. Media er veldig lite glade i å skrive om liberalisme, noe som illustreres godt av Aftenposten, som ba ungdomspartiene om å skrive litt om sitt partis politikk. DLFs ungdomsorganisasjon, Liberalistisk Ungdom, sendte da inn et innlegg, men Aftenposten refuserte det. (Jeg er usikker på om de refuserte innlegg fra andre små partier.) I USA prøver visstnok media å ignorere Ron Paul, noe Jon Stewert snakket om i en episode av The Daily Show, mens den andre liberalistiske president-kandidaten i det Republikanske Partiet, Gary Johnson, sliter med å komme med i republikanernes TV-sendte presidentkandidat-debatter.

Siden media skriver så lite om liberalisme tror jeg det er mange misforståelser om det. Jeg skal derfor prøve å si litt om hva liberalister mener og også litt om hvorfor de mener det. Jeg skal her holde meg til hva såkalte klassiske liberalister mener. Klassiske liberalister vil at staten skal bestå utelukkende av politi, rettsvesen og forsvar/militæret. Anarko-kapitalister mener vi ikke bør ha en stat i det hele tatt (se innlegget Trenger vi en stat? for mer om det).

Man kan si at liberalismen bygger på Kardemommeloven:

Man skal ikke plage andre.
Man skal være grei og snill.
Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Litt mer presist har, ifølge liberalismen, alle rett til sitt eget liv og eiendom (og fruktene av sitt arbeid). Å krenke noen av disse rettighetene, å initiere tvang mot andre mennesker, er da umoralsk. La oss se på hva det betyr i praksis.

Lover
Staten skal lage lover, og lovene er til for å beskytte folks rett til liv og eiendom. Lovene skal ikke brukes til å forby noe som styresmaktene tilfeldigvis misliker så lenge det ikke skader en tredjepart. Derfor er det ikke legitimt å forby narkotikabruk, prostitusjon og pengespill, for eksempel.

Ingen verneplikt
Siden tvang er ulovlig i liberalismen, kan ikke staten tvinge folk til å ta en jobb de ikke vil ha. Man kan altså ikke ha verneplikt.

Skatt
All skatt skal være frivillig. Du betaler bare penger til staten hvis du vil, altså mest sannsynlig hvis du mener staten gjør en god jobb. Du skal ikke risikere å bli kastet i fengsel hvis du ikke betaler skatt. Det at man har en produktiv jobb som man tjener penger på er i seg selv positivt for samfunnet.

Når staten ikke kan kreve inn så mye penger den vil, betyr det at staten må gjøre en god jobb for å få inntekter, men siden staten bare skal bestå av politi, rettsvesen og forsvar, trenger ikke staten store inntekter. Rundt 5% av BNP er et anslag jeg har hørt, altså ca en tidel av dagens nivå. Når folk får beholde pengene sine selv, vil de generelt bruke dem på en mye bedre måte enn staten ville gjort. Man er mest nøye med hva man bruker penger på når man bruker sine egne penger, og man bryr seg minst når man bruker andres penger, noe politikerne og byråkratene i staten gjør idag. Penger vil derfor bli brukt bedre (eller mer effektivt) når folk får beholde pengene de tjener selv.

Arbeid
En arbeidsgiver og en arbeidstaker inngår en frivillig kontrakt med hverandre. Staten bør ikke bestemme hva som skal stå i den kontrakten. Hvis arbeideren synes det er greit å jobbe 14 timer i døgnet for lav betaling, skal ikke staten nekte han det. Hvis det er det han velger, er antageligvis de andre alternativene hans enda dårligere, det vil si at staten ved å nekte han å inngå denne kontrakten tar fra ham hans beste alternativ. Man kan argumentere for at det ville vært bedre om han hadde fått trygd fra staten, men det vil jeg si er en kortsiktig løsning. Hvis han istedenfor å motta trygd kan komme seg inn i arbeidslivet, får han muligheten til å øke sin kompetanse, slik at han etter hvert vil tjene bedre og ikke trenge å jobbe like lange dager.

Det bør ikke være statlige regler for hva som skal til for å gi noen sparken. Hvis det skal være restriksjoner, skal de være bestemt av arbeidskontrakten. Hvis det er vanskelig for en arbeidsgiver å sparke noen han ikke vil ha i bedriften, blir det også en mye større terskel for arbeidsgiveren å ansette en ny person. Han må være helt overbevist om at han ansetter en dyktig person, for ingen arbeidsgivere ønsker å ansette en person som de vil – men ikke klarer – å gi sparken. Strenge regler for hvem som kan sparkes går altså mest ut over dem med lavest kompetanse fordi arbeidsgiverne kvier seg for å ansette dem.

Et sterkt oppsigelsesvern og en høy minstelønn er god politikk hvis man ikke ønsker at mennesker med lav kompetanse skal få prøve seg i arbeidslivet.

Privatisering
De borgerlige partiene i norsk politikk vil at staten skal kjøpe tjenester av private aktører (sette tjenestene ut på anbud), men dette er ikke det samme som privatisering. Privatisering er når forbrukerne kjøper tjenester direkte fra private firmaer, uten innblanding fra staten. Siden klassiske liberalister vil at staten bare skal bestå av politi, rettsvesen og forsvar, betyr det at eldreomsorg, skole, helse og andre ting vi (tilfeldigvis?) ikke er fornøyd med må privatiseres. Men det er ikke dermed sagt at man må betale hele utgiften selv. Store helse-utgifter og arbeidsuførhet kan man forsikre seg mot (helse er dessuten mye dyrere enn det kunne vært på grunn av strenge statlige reguleringer). Man kan inngå private pensjonsspare-avtaler, og det er mulig å tilby svært billig skole. Flere forelesninger legges ut på nettet for gratis nedlasting. Stanford University tilbyr til og med gratis online kurs i kunstig intelligens med innleveringer og (automatisk) tilbakemelding. Jeg vil tro slike ting blir mer vanlig i fremtiden.

Argumentene for at full privatisering fungerer bedre enn alternativene har å gjøre med fastsettelse av riktig pris og effektiv allokering av ressurser. Staten vil ikke kunne klare å allokere ressurser like effektivt og godt som et fritt marked, noe som vil føre til at det produseres for mye av noen ting og for lite av andre. I artikkelen Økonomisk teori og høyrepolitisk praksis har lederen i DLF, Vegard Martinsen, forklart dette meget godt.

Fri økonomi
Staten bør ikke blande seg inn i økonomien og prøve å regulere næringslivet. Ved å gi støtte til noen bedrifter og stille urimelige krav til andre, kan staten gjøre det lettere for noen bedrifter og vanskeligere for andre. Uten statlig innblanding har alle like muligheter til å gjøre det bra. Det er spesielt store firmaer som tjener på det når staten kommer med nye strenge reguleringer. Store firmaer har råd til å betale den ekstra kostnaden, for små firmaer er det som regel verre. Dermed får de store firmaene mindre konkurranse og kan ta en høyere pris for det de selger. Det sies ofte at de aller største bedriftene er “too big to fail”. Hvis de største bedriftene kan regne med at staten redder dem hvis det går dårlig, tar de sjanser de ellers ikke burde eller ville tatt. Kapitalismen fungerer best når man belønnes for gode valg og straffes for dårlige, derfor er det uheldig hvis staten fjerner straffen når det gjøres dårlige valg.

Fri innvandring
Hvis de som kommer til Norge automatisk blir med i velferdsstaten, kan vi ikke ha fri innvandring. Det ville betydd at mange mennesker med lav kompetanse hadde flyttet hit og mottatt mer i ytelser fra staten enn de bidro med til samfunnet i form av arbeid. Hvis dette hadde gjeldt forholdsvis få mennesker, ville det ikke vært noe stort problem, men med fri innvandring, er det sannsynlig at det ville gjeldt veldig mange mennesker. Velferdsstaten og fri innvandring er altså ikke kompatible med hverandre.

Fri innvandring (uten velferdsstat) er positivt både for dem som velger å flytte til et nytt land (ellers hadde de ikke gått til det drastiske steget det er å flytte til et annet land). Og så lenge de får seg jobb og klarer seg selv, er det positivt for landet de flytter til, siden det er produktive jobber som fører til økt velstand. USA hadde relativt fri innvandring frem til 1914, en periode med sterk vekst i den amerikanske økonomien.

Fri innvandring til Norge kan riktignok være negativt for noen nordmenn på kort sikt, siden det blir mer konkurranse om jobbene. Men den konkurransen kan samtidig være med på å presse prisene ned, noe vi alle tjener på som forbrukere.

Åpne grenser
Mitt inntrykk er at det er enighet blant økonomer om at toll og avgifter på varer som krysser landegrenser totalt sett skader økonomien. Grunnen til at vi likevel har disse avgiftene er at det ikke lønner seg for politikerne å fjerne dem. Det finnes sterke interesse-organisasjoner som ønsker å begrense konkurransen fra utlandet, slik at de kan selge sine egne produkter dyrere. Det finnes mange typer av disse interesse-organisasjonene, og et medlem av én av disse, en bonde for eksempel, tjener på at det er toll på det han selger, men samtidig taper han på at alle de andre interesse-organisasjonene presser opp prisene på andre typer produkter. Når man tar med begge sider av regnestykket, kan det godt hende at selv de som tjener mye på tollmurer på sine produkter totalt sett ikke går i pluss.

Hvis vi holder oss til bønder, bør vi også ta hensyn til det som skjer i landene som ønsker å selge landbruks-produkter til Norge. I fattige land er det sjelden at bøndene har statlige støtteordninger, slik som bønder i Norge og andre vestlige land har. Når de i tillegg blir møtt med høye tollmurer når de prøver å selge sine produkter, sier det seg selv at det blir vanskelig å konkurrere. Det er mulig at Vestens tollmurer har gjort større økonomisk skade i fattige land enn summen av u-hjelpen vi har sendt tilbake. (Økonomisk selvstendighet er dessuten bedre enn å være avhengig av u-hjelp.)

Holder de fattige nede

Legalisering av narkotika
Ifølge liberalismen skal man ikke skade andre – men det skal ikke være ulovlig å gjøre dumme ting med seg selv. Man skal ikke straffes ytterligere for å ha skadet seg selv. Derfor bør narkotika legaliseres. I tillegg er det tydelig at et forbud har mange negative konsekvenser. Narkomane bruker tyngre stoffer enn de ellers ville ha brukt (se videoen under), og prisen er høyere, så de må begå (mer) kriminalitet for å få råd til å kjøpe narkotikaen. Det at prisen er så høy gjør også narkotika til et attraktivt marked for organisert kriminalitet. Det samme så man da alkohol var forbudt i USA i perioden 1920-1933. Al Capone tjente flere millioner dollar på ulovlig alkohol-salg. Idag har krigen mot narkotika nærmest ført til borgerkrig-lignende tilstander i Mexico.

Selv om jeg har skrevet om hva klassiske liberalister mener i dette innlegget, betyr ikke det at jeg er enig med dem i absolutt alt. Jeg er enig i det aller meste, men jeg synes også anarko-kapitalister har gode argumenter. Men jeg tenker at det er vanskelig å si hva den ideelle størrelsen på staten er før man har testet ut de forskjellige alternativene. Seasteading er et prosjekt der man etter hvert vil kunne eksperimentere med ulike styresett, og som kanskje kan gi svar på om klassiske liberalister, anarko-kapitalister eller eventuelt andre har mest rett.

Jeg har gitt et moralsk argument for liberalisme (det er galt å krenke retten til liv og eiendom, noe staten gjør idag), og jeg har gitt argumenter for hvorfor liberalistisk politikk (eller fravær av politikk) fungerer bedre enn dagens system. I tillegg tror mange/de fleste liberalister at velferdsstaten nødvendigvis vil føre til økonomisk kollaps, at den ikke er bærekraftig i lengden. Ayn Rand, en amerikansk-russisk liberalistisk filosof, har sagt

The difference between the welfare state and the authoritarian state is a matter of time

Vi får håpe hun ikke har rett.

Jeg mener at frihet er ekstremt viktig. Ikke bare fordi det føles moralsk riktig med frihet, men også fordi det er gode argumenter for at stor grad av frihet vil føre til det beste samfunnet, med størst grad av velstand for alle.

Staten representerer det motsatte av frihet, nemlig tvang. I The Machinery Of Freedom (linken er til en PDF-versjon av boka), i kapittelet What Is Anarchy? What Is Government? definerer David Friedman en stat på følgende måte:

A government is an agency of legitimized coercion. I define ‘coercion’, for the purposes of this definition, as the violation of what people in a particular society believe to be the rights of individuals with respect to other individuals.

Videre skriver han at:

The special characteristic that distinguishes governments from other agencies of coercion (such as ordinary criminal gangs) is that most people accept government coercion as normal and proper. The same act that is regarded as coercive when done by a private individual seems legitimate if done by an agent of the government.

Han bruker som eksempler at staten kan ta fra deg penger mot din vilje (skatt), noe som ville ha blitt kalt tyveri hvis private hadde gjort det samme. Hvis private skal bygge veier må de bli enige med grunneier om prisen for eventuelt å bygge veien på grunneiers eiendom; staten, derimot, kan selv velge pris, og grunneier kan ikke nekte staten å bygge veien. En privat arbeidsgiver kan ikke kreve at tilfeldige mennesker skal jobbe for seg for den prisen arbeidsgiver har bestemt, en privat arbeidstaker kan velge å takke nei. Men når staten velger ut sine ansatte til krig og jury-tjeneste, er det ulovlig å nekte. David Friedman mener altså at ingen bør ha lov til å krenke folks rettigheter på denne måten, ikke engang staten.

David Friedmans ideal er at vi kvitter oss helt med staten. Dette er en form for liberalisme som kalles for anarko-kapitalisme. “Anarko” kommer fra anarki, og betyr (ihvertfall i denne sammenhengen) fravær av herskere, ikke fravær av lover. Men han mener at lovene bør lages på det private markedet, noe som kan skje omtrent på følgende måte: Private domstoler (arbitration firms) lager lover, og private politi-firmaer (såkalte protection agencies eller beskyttelsesbyråer) velger hvilke domstoler de vil bruke ved konflikter med andre beskyttelsesbyråer. Og det kan være inngått avtaler om forskjellige domstoler avhengig av hvilket beskyttelsesbyrå konflikten er med. Innbyggerne kan så velge sitt beskyttelsesbyrå, noe som betyr at de har relativt stor innflytelse på hvilke lover som skal gjelde for dem. Dette systemet vil ifølge David Friedman føre til økonomisk effektive lover som til forveksling vil ligne på det de fleste mener er rettferdige lover. Systemet vil ikke være perfekt, men sannsynligvis mye bedre enn hvis staten skal lage lovene. For å lære mer om dette, kan du se David Friedmans foredrag Anarchy And Effiecient Law på youtube eller lese om det i The Machinery Of Freedom, i kapittelet Police, Courts, And Laws – On The Market. I kapittelet etter (The Stability Problem) blir det forklart hvorfor det er mindre sannsynlig at politiet vil ta imot bestikkelser i et privat system enn i et statlig.

Det bør sikkert nevnes at mange “vanlige” liberalister er veldig negative til private lover og privat politi. Mange liberalister mener nemlig at staten har noen få legitime oppgaver, og det er politi, rettsvesen og militæret; altså at staten kun skal være til for å beskytte innbyggernes rettigheter. Det eneste ordentlig liberalistiske partiet i Norge, Det Liberale Folkepartiet (DLF) har dette synspunktet. Alle de politiske partiene på Stortinget er derimot dessverre tilhengere av at vi skal ha en stor velferdsstat som tar seg av en mengde forskjellige oppgaver, inkludert skole, eldreomsorg og sykehus. Akkurat disse tingene er det sikkert mange som mener det er riktig at staten skal ta seg av, fordi de er så viktige. Jeg ville argumentert motsatt. Nettopp fordi de er så viktige kan vi ikke overlate dem til staten. For en beskrivelse av et samfunn der alt utenom politi, domstoler og militæret er privat, se Onar Åms blogg-innlegg Slik er fred i praksis.

Ifølge David Friedman (Friedman’s Law) koster produkter og tjenester minst dobbelt så mye når staten lager/utfører dem som når private gjør det. På wikipedia står det om Friedman’s Law at “empirical research is still inconclusive”. Men bare det at man ikke har klart å motbevise Friedman’s Law på de 38 årene det har gått siden The Machinery Of Freedom ble utgitt, sier i seg selv ganske mye om hvor lite effektiv staten er.

Mange Høyre- og FrP-velgere mener at konkurranse-utsetting av offentlige tjenester (anbud) er veien å gå, men Vegard Martinsen, leder i DLF, har i en veldig god artikkel argumentert for at konkurranse-utsetting ikke alltid vil fungere, og at det eneste gode alternativet er full privatisering.

Et spørsmål mange sikkert lurer på er Hva med de fattige, vil ikke et fullstendig fritt og kapitalistisk samfunn bare være bra for de rike? Svaret på det er Nei. Det at det er såpass mange som stiller det spørsmålet tyder på at veldig mange mennesker er villige til å bidra til å hjelpe de fattige uten at staten skal tvinge dem til å gjøre det. Og sannsynligvis vil de gjøre det på en mye bedre måte enn staten gjør idag. Det vil også være lettere å få seg jobb i et fritt samfunn. Milton Friedman (nobelpris-vinner i økonomi (1976) og far til David) argumenterer for at staten gjør de fattige avhengige av staten og dermed hindrer dem i å komme seg ut av fattigdommen. David skriver at staten faktisk tar fra de fattige og gir til de litt mindre fattige (Se kapittelet Robin Hood Sells Out i The Machinery Of Freedom).

Milton Friedman var forøvrig tilhenger av å ha en stat som driver med litt andre ting enn bare beskyttelse av folks rettigheter, men han mente likevel at staten skulle være vesentlig mye mindre enn det som er tilfelle idag. Selv om Milton og David Friedman har forskjellig mening om hvor stor staten skal være, var de mindre uenige enn man skulle tro. De bruker i stor grad de samme argumentene, begge to. Men Milton prøvde å svare på spørsmålet om hvordan man kunne gjøre staten mer effektiv og bedre, mens David prøvde å finne et best mulig system, mer eller mindre uavhengig av hva som var dagens system.

Konkurransen i et fritt marked gir de beste incentivene for teknologiutvikling og til å lage gode produkter som kan selges billig. Selv om du ikke skulle tjene mer og mer, betyr det at du likevel kan få kjøpt flere og bedre produkter og tjenester for de samme pengene. Kapitalismen gir de rette incentivene fordi den belønner dyktige firmaer som folk er fornøyd med og straffer dårlige firmaer. Staten kan finne på å belønne udyktighet ved for eksempel å gi mer penger til sykehus som ikke klarer å holde seg innenfor budsjett og mindre penger til de som driver effektivt. Det sier seg selv at det er et dårlig system. I tillegg har staten en tendens til å redde for eksempel banker som gjør det dårlig fra konkurs. Når de store bankene vet at det er gode muligheter for at staten redder dem hvis det går dårlig, tar de sjanser de ellers ikke ville tatt i et fritt marked.

Jeg skrev tidligere i innlegget litt om hvordan politi og domstoler kan organiseres privat, mens mange liberalister altså vil at politi og domstoler, sammen med militæret, skal være drevet av staten. I et anarko-kapitalistisk samfunn må altså også forsvar av landet organiseres privat. Men et militært forsvar er kanskje det vanskeligste public good-problemet å komme rundt.

A public good is an economic good which, by its nature, cannot be provided separately to each individual, but must be provided, or not provided, to all the members of a pre-existing group.

Enten har man et forsvar for alle innbyggerne i landet, eller så har man ikke noe forsvar i det hele tatt. Det betyr at hvorvidt jeg betaler for drift av forsvaret eller ikke, har liten eller ingen betydning for om landet (og jeg) har et forsvar eller ikke. Om det er 1 000 000 mennesker som betaler eller 1 000 001, har så godt som ingenting å si. Siden incentivene for å betale for et forsvar frivillig altså ser ut til å være dårlige, kan det være vanskelig å organisere det privat. I kapittelet National Defense: The Hard Problem (i The Machinery Of Freedom) foreslår David Friedman måter forsvaret kan finansieres på frivillig. Han er usikker på hvor bra det vil fungere, og dersom det ikke vil fungere, kan han godta en stat som ikke har andre oppgaver enn forsvar av landet selv om forsvaret da finansieres ved tvungen betaling.

Idéen om at dagens stat er altfor stor får god støtte fra public choice theory, en relativt ny retning av økonomien (oppsto rundt 1950). Public choice theory bruker økonomiske prinsipper til å forklare oppførselen til politikere, velgere og regjeringer. Før public choice theory hadde man merkelig nok antatt at de folkevalgte alltid handlet til beste for samfunnet, mens public choice theory anerkjenner at også når man gjør politiske handlinger spiller egeninteresse en stor rolle. Tre nobelpriser i økonomi har vært utdelt til public choice-økonomer (George Stigler i 1982, James Buchanan i 1986 og Gary Becker i 1992). Så selv om ikke det beviser at vi ikke trenger noen stat, er det ihvertfall ganske klart at staten burde bli mye mindre.

Vi kan nok ikke få et fritt anarko-kapitalistisk samfunn ved bare å fjerne staten plutselig. For at samfunnet skal fungere og være stabilt, må det være en overgang der staten blir mindre samtidig som de private firmaene får tid til å etablere seg.

Min største bekymringen med tanke på et liberalistisk eller anarko-kapitalistisk samfunn er hva som vil skje når roboter blir smartere enn mennesker og da kan gjøre så godt som alle arbeidsoppgaver bedre – og ikke minst billigere – enn mennesker. Vil det være jobber til oss da? Eller må vi tjene penger på andre måter? Jeg har skrevet et blogg-innlegg om dette før, og også diskutert det litt under innlegget Spre det gode budskap på utenstat.no.

Jeg skjønner at det kan virke ekstremt å skulle fjerne staten helt, og jeg syntes selv det hørtes rart ut de første gangene jeg hørte om det. Men jo mer jeg har lest om det, jo mer mening synes jeg det gir. Dessuten, selv om dette innlegget ble forholdsvis langt, har jeg bare såvidt rukket å skrape litt i overflaten når det gjelder argumenter. Så jeg regner ikke med at jeg har overbevist noen om at anarko-kapitalisme (eller liberalisme generelt) er den beste måten å organisere samfunnet på. Men det jeg håper er, hvis du syns innlegget var litt interessant eller du ble veldig veldig provosert, at du har lyst til å lære mer om disse tingene. Dette innlegget er egentlig bare ment som et utgangspunkt for det. Jeg har i den forbindelse følgende anbefalinger:

• Bøker:
  • The Machinery Of Freedom av David Friedman
  • For A New Liberty: The Libertarian Manifesto av Murray Rothbard
  • Capitalism And Freedom av Milton Friedman
  • Government Failure: A Primer in Public Choice av Gordon Tullock, Arthur Seldon og Gordon Brady
• Youtube:
  • The State Is Not Great – How Government Poisons Everything
  • Free To Choose med Milton Friedman (Del 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10)
  • Stossel Show
  • The Lessons Of Public Choice Theory (Del 1, 2, 3, 4)
  • David Friedman’s speech on market failure (Del 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7)
  • Anarchy And Efficient Law av David Friedman
• Blogger:
  • utenstat.no
  • onarki.no/blogg (Han kan nok til tider være litt provoserende i debatt-stilen, men det er kanskje derfor han har såpass mange lesere som han har..?)

---

Oppdatering, 3/5-2012:
Det har for ikke lenge siden kommet noen videoer der David Friedman selv forklarer noe av innholdet i The Machinery Of Friedman, og her får du dem: