Bedre føre var enn etter snar, sier ordtaket. Og på mange områder i samfunnet vårt går sikkerhet foran nesten alt annet. Men dette er ikke alltid bra, og et overdrevent sikkerhetsfokus kan faktisk noen ganger være svært skadelig.
Jeg har skrevet om ett problem med føre var-prinsippet tidligere, i innlegget jeg kalte Fartsdumper på veien mot en bedre fremtid. Der skrev jeg om Food and Drug Administration (FDA) i USA, som er ekstremt restriktive når det gjelder å godkjenne medisiner og medisinske behandlinger. Det betyr at noe færre mennesker dør som følge av bivirkninger av medisiner, men det betyr også at mange dør som følge av at de ikke får benyttet seg av nye, ennå ikke godkjente medisiner. Det betyr også at unødvendig mye ressurser må brukes på å dokumentere effekten av nye medisiner, ressurser som heller kunne vært brukt på utvikling av bedre medisiner. Medisinsk teknologi utvikler seg altså saktere enn den kunne gjort uten dette overdrevne sikkerhetsfokuset, noe som naturligvis også fører til at mange flere mennesker enn nødvendig dør.
Det jeg ikke tenkte på da jeg skrev innlegget om FDA var at problemet med FDA bare er ett eksempel av mange på hvordan føre var-prinsippet blir brukt til å bremse teknologisk utvikling, og dermed gjør at vi alle får det verre enn vi ellers kunne hatt det.
Max More, som for ikke mange måneder siden ble leder for Alcor, antageligvis det mest kjente cryonics-firmaet i verden, har skrevet en lang artikkel om nettopp føre var-prinsippet, eller the precautionary principle, som det heter på engelsk. Én versjon av prinsippet går som følger:
When an activity raises threats of harm to the environment or human health, precautionary measures should be taken even if some cause and effect relationships are not fully established scientifically.
Noe som i utgangspunktet høres fornuftig ut. Det er jo kjipt hvis ting skulle gå fryktelig galt, så best å være forsiktig.
Føre var-prinsippet kan være et godt prinsipp, men det er viktig at det ikke er det eneste. Så å si alle aktiviteter medfører en viss fare for mennesker eller miljøet. Og det finnes nesten alltid grupper som har sterke interesser av å hindre teknologisk fremgang, for eksempel store firmaer som tjener godt med dagens teknologi, og som ikke er innovative og vil bli forbigått hvis teknologi-utviklingen får fortsette. De som benytter seg av føre var-prinsippet gjør det altså ikke for å maksimere velferden, men fordi de har en egeninteresse av å bremse den teknologiske utviklingen. (Eller de har ikke skjønt hva som som er best for samfunnet.)
Som sagt medfører veldig mange aktiviteter en viss fare for mennesker eller miljøet. Hadde føre var-prinsippet stått like sterkt før i tiden, kan man begynne å lure på hvilke av dagens teknologier som aldri ville sett dagens lys. For eksempel er det sannsynlig at ting som fly, antibiotika, penicillin, organ-transplantasjoner, vaksiner, elektrisitet og mye annet ikke ville blitt utviklet.
Had the precautionary principle been imposed throughout history, we would still be living poor, nasty, brutish lives – if humans still existed.
La oss se på ett av eksemplene fra artikkelen på hvor skadelig føre var-prinsippet kan være:
Rotavirus er den vanligste årsaken til alvorlig diaré blant barn. Viruset dreper 600 000 barn verden over per år. I 1998 kom det en vaksine mot viruset (RotaShield), men den ble trukket fra markedet 9 måneder senere fordi man mistenkte at vaksinen førte til tarminvaginasjon (intussusception), som er en slags mageproblemer som ubehandlet i noen tilfeller er dødelig. Mistanken er ikke bevist, men det er mulig at vaksinen førte til tarminvaginasjon i 1 av 32 000 spedbarn. Men mer enn 10 ganger så mange (1 av 3 000) utvikler tarminvaginasjon i løpet av det første leveåret uansett. Og hele 1 av 250 barn i utviklingsland dør på grunn av rotaviruset. Konklusjonen er at bruken av føre var-prinsippet i dette tilfellet drepte flere millioner barn i utviklingsland i perioden mellom 1999 og 2004, da det fantes en vaksine mot rotavirus som ikke ble brukt.
Et interessant poeng er at føre var-prinsippet (nesten) alltid brukes mot menneskeskapte, “unaturlige” ting, aldri mot ting som forekommer (mer) “naturlig”. Når det gjelder gen-manipulering, for eksempel, er det helt greit å mikse planter på en tilfeldig måte, men når man ved hjelp av gen-teknologi på en mye mer nøyaktig og målrettet måte legger til et nytt gen eller fjerner et eksisterende, er det massevis av kostbare reguleringer.
Poenget er ikke at man skal se bort fra sikkerhet, men at et overdrevent fokus på å forhindre ett problem kan føre til verre problemer. Man må sette ting i perspektiv og fokusere på de viktigste tingene. Vi bør fokusere på problemstillinger vi vet er reelle, ikke bare hypotetiske. Og siden teknologisk utvikling er verdifult for menneskeheten, bør bevisbyrden være på dem som ønsker å ilegge restriksjoner, ikke omvendt.
In counting up the anticipated benefits of regulations, we should therefore also consider what they may cost us – or cost poorer people in countries affected by international regulations. Some regulations will amount to a lousy deal. Although precise numbers are hard to pin down, a conservative estimate from the research suggests that the income effects leads to one additional death for every $7.25 million of regulatory costs. Many regulations impose costs in the tens of billions of dollars annually. That implies thousands of additional deaths per year. Safety is not free. Regulatory overkill can be just that.
Jeg har for ikke lenge siden godtatt et veddemål på 10.000 kr. Veddemålet går ut på at innen 20 år vil en større andel av verdens energiforbruk komme fra sol-energi enn fra fossile brensler (kull, olje og naturgass). Skjer det, så tjener jeg 10.000 kr, hvis ikke, taper jeg like mye.
Jeg regner med at jeg kommer til å vinne enkelt. Det samme tror nok Jonas, som foreslo veddemålet, at han kommer til å gjøre. Og jeg tipper det er et ganske stort flertall som ikke har særlig stor tro på meg. Så nå skal jeg si litt om hva som taler til min fordel.
Sol-energi har et enormt potensiale. Hvis vi bare klarer å utnytte 0,01% av den sol-energien som treffer jorda, kan vi dekke hele verdens energibehov. (I 2025 må vi opp i 0,03% siden vi kommer til å bruke mer energi i fremtiden.)
Selv om fossile brensler idag dekker rundt 80% av verdens energiforbruk, og sol-energi bare dekker ca en halv prosent, er trenden veldig positiv for sol-energi. Sol-energiens andel av det totale energiforbruket dobler seg hvert andre år og har gjort det de siste 20 årene. Fortsetter andelen å doble seg annethvert år, vil det bare gå 15-16 år før vi kan få mesteparten av energien vår direkte fra sola, over fire år før veddemålet går ut. Pengene er så godt som mine!
Veddemålet går forresten ikke ut på at sol-energi skal være den kilden vi får mest energi fra – for at jeg skal vinne veddemålet, holder det at vi får mer energi fra sol-energi enn fra fossilt brensel. Kunstig fremstilt olje eller lignende teller ikke som fossilt brensel.
Det at noe har doblet seg med jevne mellomrom i fortiden er naturligvis ikke noen garanti for at doblinger vil skje like ofte i fremtiden, men når Ray Kurzweil sier at det vil fortsette en god stund til, er det ihvertfall større grunn til å tro at det vil skje. Ray Kurzweil er nemlig ganske så god til å spå om fremtiden. I boken The Age Of Intelligent Machines, som han skrev fra 1986-1989, forutså han oppløsningen av Sovjetunionen, han forutså den eksplosive veksten internett kom til å få, og han spådde at en datamaskin kom til å slå verdens beste sjakk-spiller (i sjakk) i 1998, noe som faktisk skjedde allerede i 1997 da IBMs Deep Blue slo Garry Kasparov.
Under er en veldig interessant video som stort sett er positiv til sol-energi, men Ken Zweibel, som har jobbet med sol-energi lenge, prøver å dempe optimismen. Når dere ser videoen kan dere jo tenke at Ray Kurzweil argumenterer for at jeg kommer til å vinne veddemålet, mens Ken Zweibel argumenterer for at Jonas kommer til å vinne.
I mitt forrige innlegg (Trenger vi en stat?) skrev jeg mye om boka The Machinery Of Freedom, skrevet av David Friedman. David Friedman er nok den personen som har påvirket meg mest når det gjelder politisk ståsted. Det er morsomt å se at han også har tenkt mye på bekjempelse av aldring, som det vel ikke er noen hemmelighet at jeg interesserer meg ganske mye for. Jeg fant nylig en video fra 2006 der David Friedman går gjennom forskjellige muligheter for hvordan et samfunn uten aldring kan bli (med tanke på befolkningsvekst, ekteskap, arbeidsliv og pensjon).
Videoen er fra en Alcor-konferanse. (Flere videoer fra konferansen her) Alcor driver med nedfrysing av “døde” mennesker (se f eks innlegget mitt Cryonics – en backup-løsning), og David Friedman kommer på slutten av videoen også litt inn på dette temaet (nedfrysning) i forhold til hvordan man kan forsikre seg best mulig om at man til slutt vil bli gjenopplivet, altså at folk ikke bare stikker av med pengene dine og lar deg forfalle.
Jeg mener at frihet er ekstremt viktig. Ikke bare fordi det føles moralsk riktig med frihet, men også fordi det er gode argumenter for at stor grad av frihet vil føre til det beste samfunnet, med størst grad av velstand for alle.
Staten representerer det motsatte av frihet, nemlig tvang. I The Machinery Of Freedom (linken er til en PDF-versjon av boka), i kapittelet What Is Anarchy? What Is Government? definerer David Friedman en stat på følgende måte:
A government is an agency of legitimized coercion. I define ‘coercion’, for the purposes of this definition, as the violation of what people in a particular society believe to be the rights of individuals with respect to other individuals.
Videre skriver han at:
The special characteristic that distinguishes governments from other agencies of coercion (such as ordinary criminal gangs) is that most people accept government coercion as normal and proper. The same act that is regarded as coercive when done by a private individual seems legitimate if done by an agent of the government.
Han bruker som eksempler at staten kan ta fra deg penger mot din vilje (skatt), noe som ville ha blitt kalt tyveri hvis private hadde gjort det samme. Hvis private skal bygge veier må de bli enige med grunneier om prisen for eventuelt å bygge veien på grunneiers eiendom; staten, derimot, kan selv velge pris, og grunneier kan ikke nekte staten å bygge veien. En privat arbeidsgiver kan ikke kreve at tilfeldige mennesker skal jobbe for seg for den prisen arbeidsgiver har bestemt, en privat arbeidstaker kan velge å takke nei. Men når staten velger ut sine ansatte til krig og jury-tjeneste, er det ulovlig å nekte. David Friedman mener altså at ingen bør ha lov til å krenke folks rettigheter på denne måten, ikke engang staten.
David Friedmans ideal er at vi kvitter oss helt med staten. Dette er en form for liberalisme som kalles for anarko-kapitalisme. “Anarko” kommer fra anarki, og betyr (ihvertfall i denne sammenhengen) fravær av herskere, ikke fravær av lover. Men han mener at lovene bør lages på det private markedet, noe som kan skje omtrent på følgende måte: Private domstoler (arbitration firms) lager lover, og private politi-firmaer (såkalte protection agencies eller beskyttelsesbyråer) velger hvilke domstoler de vil bruke ved konflikter med andre beskyttelsesbyråer. Og det kan være inngått avtaler om forskjellige domstoler avhengig av hvilket beskyttelsesbyrå konflikten er med. Innbyggerne kan så velge sitt beskyttelsesbyrå, noe som betyr at de har relativt stor innflytelse på hvilke lover som skal gjelde for dem. Dette systemet vil ifølge David Friedman føre til økonomisk effektive lover som til forveksling vil ligne på det de fleste mener er rettferdige lover. Systemet vil ikke være perfekt, men sannsynligvis mye bedre enn hvis staten skal lage lovene. For å lære mer om dette, kan du se David Friedmans foredrag Anarchy And Effiecient Law på youtube eller lese om det i The Machinery Of Freedom, i kapittelet Police, Courts, And Laws – On The Market. I kapittelet etter (The Stability Problem) blir det forklart hvorfor det er mindre sannsynlig at politiet vil ta imot bestikkelser i et privat system enn i et statlig.
Det bør sikkert nevnes at mange “vanlige” liberalister er veldig negative til private lover og privat politi. Mange liberalister mener nemlig at staten har noen få legitime oppgaver, og det er politi, rettsvesen og militæret; altså at staten kun skal være til for å beskytte innbyggernes rettigheter. Det eneste ordentlig liberalistiske partiet i Norge, Det Liberale Folkepartiet (DLF) har dette synspunktet. Alle de politiske partiene på Stortinget er derimot dessverre tilhengere av at vi skal ha en stor velferdsstat som tar seg av en mengde forskjellige oppgaver, inkludert skole, eldreomsorg og sykehus. Akkurat disse tingene er det sikkert mange som mener det er riktig at staten skal ta seg av, fordi de er så viktige. Jeg ville argumentert motsatt. Nettopp fordi de er så viktige kan vi ikke overlate dem til staten. For en beskrivelse av et samfunn der alt utenom politi, domstoler og militæret er privat, se Onar Åms blogg-innlegg Slik er fred i praksis.
Ifølge David Friedman (Friedman’s Law) koster produkter og tjenester minst dobbelt så mye når staten lager/utfører dem som når private gjør det. På wikipedia står det om Friedman’s Law at “empirical research is still inconclusive”. Men bare det at man ikke har klart å motbevise Friedman’s Law på de 38 årene det har gått siden The Machinery Of Freedom ble utgitt, sier i seg selv ganske mye om hvor lite effektiv staten er.
Mange Høyre- og FrP-velgere mener at konkurranse-utsetting av offentlige tjenester (anbud) er veien å gå, men Vegard Martinsen, leder i DLF, har i en veldig god artikkel argumentert for at konkurranse-utsetting ikke alltid vil fungere, og at det eneste gode alternativet er full privatisering.
Et spørsmål mange sikkert lurer på er Hva med de fattige, vil ikke et fullstendig fritt og kapitalistisk samfunn bare være bra for de rike? Svaret på det er Nei. Det at det er såpass mange som stiller det spørsmålet tyder på at veldig mange mennesker er villige til å bidra til å hjelpe de fattige uten at staten skal tvinge dem til å gjøre det. Og sannsynligvis vil de gjøre det på en mye bedre måte enn staten gjør idag. Det vil også være lettere å få seg jobb i et fritt samfunn. Milton Friedman (nobelpris-vinner i økonomi (1976) og far til David) argumenterer for at staten gjør de fattige avhengige av staten og dermed hindrer dem i å komme seg ut av fattigdommen. David skriver at staten faktisk tar fra de fattige og gir til de litt mindre fattige (Se kapittelet Robin Hood Sells Out i The Machinery Of Freedom).
Milton Friedman var forøvrig tilhenger av å ha en stat som driver med litt andre ting enn bare beskyttelse av folks rettigheter, men han mente likevel at staten skulle være vesentlig mye mindre enn det som er tilfelle idag. Selv om Milton og David Friedman har forskjellig mening om hvor stor staten skal være, var de mindre uenige enn man skulle tro. De bruker i stor grad de samme argumentene, begge to. Men Milton prøvde å svare på spørsmålet om hvordan man kunne gjøre staten mer effektiv og bedre, mens David prøvde å finne et best mulig system, mer eller mindre uavhengig av hva som var dagens system.
Konkurransen i et fritt marked gir de beste incentivene for teknologiutvikling og til å lage gode produkter som kan selges billig. Selv om du ikke skulle tjene mer og mer, betyr det at du likevel kan få kjøpt flere og bedre produkter og tjenester for de samme pengene. Kapitalismen gir de rette incentivene fordi den belønner dyktige firmaer som folk er fornøyd med og straffer dårlige firmaer. Staten kan finne på å belønne udyktighet ved for eksempel å gi mer penger til sykehus som ikke klarer å holde seg innenfor budsjett og mindre penger til de som driver effektivt. Det sier seg selv at det er et dårlig system. I tillegg har staten en tendens til å redde for eksempel banker som gjør det dårlig fra konkurs. Når de store bankene vet at det er gode muligheter for at staten redder dem hvis det går dårlig, tar de sjanser de ellers ikke ville tatt i et fritt marked.
Jeg skrev tidligere i innlegget litt om hvordan politi og domstoler kan organiseres privat, mens mange liberalister altså vil at politi og domstoler, sammen med militæret, skal være drevet av staten. I et anarko-kapitalistisk samfunn må altså også forsvar av landet organiseres privat. Men et militært forsvar er kanskje det vanskeligste public good-problemet å komme rundt.
A public good is an economic good which, by its nature, cannot be provided separately to each individual, but must be provided, or not provided, to all the members of a pre-existing group.
Enten har man et forsvar for alle innbyggerne i landet, eller så har man ikke noe forsvar i det hele tatt. Det betyr at hvorvidt jeg betaler for drift av forsvaret eller ikke, har liten eller ingen betydning for om landet (og jeg) har et forsvar eller ikke. Om det er 1 000 000 mennesker som betaler eller 1 000 001, har så godt som ingenting å si. Siden incentivene for å betale for et forsvar frivillig altså ser ut til å være dårlige, kan det være vanskelig å organisere det privat. I kapittelet National Defense: The Hard Problem (i The Machinery Of Freedom) foreslår David Friedman måter forsvaret kan finansieres på frivillig. Han er usikker på hvor bra det vil fungere, og dersom det ikke vil fungere, kan han godta en stat som ikke har andre oppgaver enn forsvar av landet selv om forsvaret da finansieres ved tvungen betaling.
Idéen om at dagens stat er altfor stor får god støtte fra public choice theory, en relativt ny retning av økonomien (oppsto rundt 1950). Public choice theory bruker økonomiske prinsipper til å forklare oppførselen til politikere, velgere og regjeringer. Før public choice theory hadde man merkelig nok antatt at de folkevalgte alltid handlet til beste for samfunnet, mens public choice theory anerkjenner at også når man gjør politiske handlinger spiller egeninteresse en stor rolle. Tre nobelpriser i økonomi har vært utdelt til public choice-økonomer (George Stigler i 1982, James Buchanan i 1986 og Gary Becker i 1992). Så selv om ikke det beviser at vi ikke trenger noen stat, er det ihvertfall ganske klart at staten burde bli mye mindre.
Vi kan nok ikke få et fritt anarko-kapitalistisk samfunn ved bare å fjerne staten plutselig. For at samfunnet skal fungere og være stabilt, må det være en overgang der staten blir mindre samtidig som de private firmaene får tid til å etablere seg.
Min største bekymringen med tanke på et liberalistisk eller anarko-kapitalistisk samfunn er hva som vil skje når roboter blir smartere enn mennesker og da kan gjøre så godt som alle arbeidsoppgaver bedre – og ikke minst billigere – enn mennesker. Vil det være jobber til oss da? Eller må vi tjene penger på andre måter? Jeg har skrevet et blogg-innlegg om dette før, og også diskutert det litt under innlegget Spre det gode budskap på utenstat.no.
Jeg skjønner at det kan virke ekstremt å skulle fjerne staten helt, og jeg syntes selv det hørtes rart ut de første gangene jeg hørte om det. Men jo mer jeg har lest om det, jo mer mening synes jeg det gir. Dessuten, selv om dette innlegget ble forholdsvis langt, har jeg bare såvidt rukket å skrape litt i overflaten når det gjelder argumenter. Så jeg regner ikke med at jeg har overbevist noen om at anarko-kapitalisme (eller liberalisme generelt) er den beste måten å organisere samfunnet på. Men det jeg håper er, hvis du syns innlegget var litt interessant eller du ble veldig veldig provosert, at du har lyst til å lære mer om disse tingene. Dette innlegget er egentlig bare ment som et utgangspunkt for det. Jeg har i den forbindelse følgende anbefalinger:
onarki.no/blogg (Han kan nok til tider være litt provoserende i debatt-stilen, men det er kanskje derfor han har såpass mange lesere som han har..?)
Oppdatering, 3/5-2012:
Det har for ikke lenge siden kommet noen videoer der David Friedman selv forklarer noe av innholdet i The Machinery Of Friedman, og her får du dem:
Michio Kaku er en av verdens mest kjente fysikere. Han forsker på string theory (samme som Sheldon Cooper i The Big Bang Theory), er med på “de fleste” dokumentarer om fremtiden og har også engasjert seg i debatten om atomkraftverk-problemene i Japan, noe som ikke er så rart siden foreldrene hans kom fra nettopp Japan. Michio Kaku har også skrevet en del bøker, og nå i disse dager utgir han en ny bok, Physics Of The Future – How Science Will Change Daily Life By 2100. Fremtidsvisjonen er basert på intervjuer med 300 av verdens fremste forskere. Innledningen til boka er publisert på Kakus blogg. Her er et av avnittene derfra:
By 2100, like the gods of mythology, we will be able to manipulate objects with the power of our minds. Computers, silently reading our thoughts, will be able to carry out our wishes. We will be able to move objects by thought alone, a telekinetic power usually reserved only for the gods. With the power of biotechnology, we will create perfect bodies and extend our life spans. We will also be able to create life-forms that have never walked the surface of the earth. With the power of nanotechnology, we will be able to take an object and turn it into something else, to create something seemingly almost out of nothing. We will ride not in fiery chariots but in sleek vehicles that will soar by themselves with almost no fuel, floating effortlessly in the air. With our engines, we will be able to harness the limitless energy of the stars. We will also be on the threshold of sending star ships to explore those nearby.
Så hvis du syns dette avsnittet virket spennende, kan du jo vurdere å kjøpe boka, eller i det minste lese hele innledningen.
I innledningen kommer han også med gode nyheter for de av oss som er litt optimistiske. Eller… Det er jo egentlig gode nyheter for alle:
Predictions for the future, with a few exceptions, have always underestimated the pace of technological progress. History, we are told over and over again, is written by the optimists, not the pessimists.
Det er utrolig kult og imponerende det Anthony Atala og teamet hans driver med når det gjelder å lage kunstige organer. Jeg har i et tidligere innlegg embed’et en TED-video der han forteller hvordan de lager forskjellige typer kunstige organer. Nå har det blitt publisert en ny TED-video der det etter hvert viser seg at han har med seg utstyr på scenen for å “skrive ut” en nyre. 90% av de som venter på organdonasjon trenger en ny nyre, så arbeidet hans kommer til å hjelpe utrolig mange mennesker. Etter at jeg så videoen første gang har jeg faktisk fått to tips om at jeg burde se den videoen, så jeg regner med at det er mange som kommer til å synes den er interessant:
Anthony Atala har også holdt en TED-presentasjon sammen med Aubrey de Grey. Aubrey de Grey jobber for å bekjempe aldring, og jeg har nevnt han i ganske mange innlegg før på denne bloggen. Aubrey er Chief Science Officer for SENS foundation, mens Atala er leder for Wake Forest Institute for Regenerative Medicine. I presentasjonen de holdt sammen skal de ha fortalt at disse to organiasjonene skal jobbe sammen på en del prosjekter i fremtiden. Etter det jeg har klart å finne ut av, er presentasjonen dessverre ikke publisert på nettet ennå. Men det er ihvertfall positivt at SENS samarbeider med mer mainstream organisasjoner innen medisin. Jeg ser det som et tegn på at SENS og forskning på å reverse aldringsprosessen selv blir mer og mer godtatt og mainstream, noe som er viktig for finansieringen og hvor fort vi kan fortvente å se gode resultater av den typen forskning.
I 1997 slo IBMs superdatamaskin Deep Blue verdens beste sjakkspiller, Garry Kasparov. Nå, 14 år senere, har en ny superdatamaskin (også fra IBM) endelig prøvd seg på noe lignende i Jeopardy. Mandag til onsdag denne uken (14-16 feb) har Watson, som datamaskinen heter, kjempet mot to av verdens beste Jeopardy-spillere. Ken Jennings er den som har vunnet flest ganger på rad i Jeopardy (74 ganger), mens Brad Rutter er den som har vunnet mest penger. Hvordan det gikk, ser du i videoene under. Watson får oppgaven som en tekst-fil samtidig som deltagerne får se den på skjermen og har ikke lov til å bruke Internett.
In 1997, IBM’s Deep Blue supercomputer beat the world’s best chess player, Garry Kasparov. Now, 14 years later, a new supercomputer (also from IBM) finally tried something similar in Jeopardy. Monday to Wednesday this week (14-16 Feb) Watson, as the computer is called, competed against two of the world’s best Jeopardy players. Ken Jennings is the one who has won the most times in a row in Jeopardy (74 times), while Brad Rutter is the one who has won the most money. You can see how it went in the videos below. Watson receives the task as a text file at the same time as the human contestants get to see it on the screen and Watson’s not allowed to use the Internet.
Jeg tror en stor del av de menneskene som lever idag vil kunne leve så å si så lenge de vil, forutsatt at de klarer å unngå å bli drept i ulykker og lignende. Aldring vil nemlig mest sannsynlig kunne kureres i løpet av noen tiår. “Helt” sikkert innen 2050, antageligvis en stund før det.
Men ikke alle kommer til å leve lenge nok til å få fullt utbytte av disse teknologiske fremskrittene. Det er vel også en liten teoretisk sjanse for at aldring ikke vil kunne kureres så tidlig som jeg tror. Alt håp vil likevel ikke være ute, for det er idag mulig å fryse ned mennesker som nettopp har dødd uten at kroppen får altfor mye ekstra skader av nedfrysningsprosessen. Nedfrysning av døde mennesker kalles på engelsk for cryonics eller cryopreservation. På norsk kan man bruke ordet kryonikk.
Poenget med kryonikk er å bevare kroppen i samme stand som da døden inntraff, slik at man i fremtiden, når vi har fått avansert nok teknologi til å fikse de skadene som gjorde så en person døde, kan vekke personen til live igjen, reparere skadene, og hvis han har en gammel kropp, også reversere effekter av aldringsprosessen.
Hvis man bare fryser ned en død person ved å legge vedkommende i flytende nitrogen eller i en ekstremt kald fryseboks, vil det oppstå iskrystaller i kroppen, og disse vil skade kroppen ytterligere. Under nedfrysningsprosessen tilføres derfor kroppen, gjennom blodårene, en slags kjølevæske for å forhindre at iskrystaller skal oppstå under nedfrysningen. Prosessen er likevel ikke helt perfekt, siden frysevæsken som blir brukt er giftig og altså selv skader kroppen, men ikke like mye som dannelsen av is ville gjort.
Merkelig nok er det veldig få mennesker som har latt seg fryse ned foreløpig, faktisk bare rundt 200 stykker. I tillegg er det rundt 1500 medlemmer av kryonikk-organisasjoner som har avtalt å la seg fryse ned når de dør. Det blir ikke mange prosent av en befolkning på 7 milliarder.
Det er ikke idéelt å bo i Norge hvis man vil fryses ned når man dør, men det er faktisk mulig å få til en kryonikk-avtale også her. Ole Martin Moen har som første nordmann inngått en avtale med Alcor, og i innlegget Kryonikk – hvordan man går frem beskriver han hvordan man kan inngå en lignende avtale selv. Han har kjøpt livsforsikring for å finansiere nedfrysningen.
Moen har også skrevet en artikkel i Journal of Medical Ethics, hvor han argumenterer for at det å la seg fryse ned når man dør er et rasjonelt valg (som flere bør vurdere). Fra konklusjonen:
[T]hough the chances that cryonics will work might be low, the potential value that it might help realise is very big, and the alternatives – burial and cremation – offer no potential value at all.
Og det er flere nordmenn som synes kryonikk er interessant. Tor Økland Barstad har skrevet et langt blogg-innlegg om hvorfor han gleder seg til fremtiden, og hvor han også diskuterer nedfrysning av mennesker (søk deg ned til “Enda en måte å lure døden på”). Tor Barstad foreslår at alle må ta stilling til hvorvidt de vil la seg fryse ned eller ikke ved å gi beskjed om det til helsemyndighetene. Han har også inkludert et (litt trist) sitat av Benjamin Franklin, som jeg syns var veldig bra fordi det viser at han (Franklin) var veldig forutseende. I sitatet uttrykker Franklin at han skulle ønske han kunne fryse seg ned da han døde for over 200 år siden, men skjønte at han ikke kunne gjøre det fordi vitenskapen uheldigvis var altfor ung den gangen:
I wish it were possible, from this instance, to invent a method of embalming drowned persons [utifra sammenhengen er det tydelig at han snakker om alle døde mennesker, ikke bare de som har druknet], in such a manner that they might be recalled to life at any period, however distant; for having very ardent desire to see and observe the state of America a hundred years hence, I should prefer to an ordinary death, being immersed with a few friends in a cask of Madeira, until that time, then to be recalled to life by the solar warmth of my dear country. But… in all probability, we live in a century too little advanced, and too near the infancy of science to hope to see such an art brought in our time to its perfection.
Idag, derimot, er vi så heldige at vi faktisk har muligheten til å la oss fryses ned, så jeg kan jo ihvertfall anbefale folk å tenke litt på det med kryonikk, da. Det gir oss faktisk et alternativ til en sikker død. (Kommentaren på norsk i sitatet er forresten Tor Barstad sin, ikke min.)
Hvis jeg dessuten har rett i at mange av menneskene som lever idag vil kunne leve så lenge de vil, er det slett ikke sikkert at alle dine familiemedlemmer og venner vil være døde selv om du har vært nedfryst i over 100 år!
Den teknologiske utviklingen går jo veldig fort, og vi klarer å manipulere materie på en stadig mindre skala. Om noen tiår vil vi antageligvis være istand til lett å manipulere enkelt-atomer. Det fører naturligvis med seg mange spennende muligheter. Blant annet muligheten til å ha 3D-printere som kan lage en hvilken som helst gjenstand, for eksempel en datamaskin, bare ut fra billige råvarer, energi og software som beskriver hvordan atomene i gjenstanden skal plasseres. En 3D-printer vil jo ha muligheten til å lage en annen 3D-printer, noe som gjør at også 3D-printere vil bli ekstremt billige.
Her er en animasjon av hvordan en tenkt 3D-printer i fremtiden kan produsere en bærbar datamaskin:
3D-printere finnes idag også, men det er fortsatt mye som gjenstår før de kan plassere enkelt-atomer på nøyaktig riktig sted. 3D-printere er i utstrakt bruk i industrien, blant annet for å lage prototyper av noe man senere vil masseprodusere, eller til å lage personlige proteser. (Se video her – fikk dessverre ikke til å embed’e den.) Det eksperimenteres også med bruk av 3D-printere til å lage organer som levere, lunger og hjerter:
Når vi tenker på hvor lett, og sannsynligvis billig, det ved hjelp av 3D-printere vil bli for vanlige mennesker å lage alle slags materielle ting i fremtiden, og ser det i sammenheng med at roboter kanskje blir smarte nok til å kunne utføre alle jobbene våre, er det lett å tenke seg at vi får en verden som nærmer seg kommunismens ideal, der alle i praksis er omtrent like rike. Ray Kurzweil sier følgende:
I believe we will achieve the original goals of communism (“from each according to their ability, to each according to their need”), which forced collectivism failed so miserably to achieve. We will do this through a combination of the open source movement and the law of accelerating returns (which states that the price-performance and capacity of all information technologies grows exponentially over time).
Kapitalismen og liberalismen er motsatsene til kommunismen, og kapitalismen gir de rette insentivene for å få en rask teknologisk utvikling. Det paradoksale blir dermed at jo mer kapitalisme vi har i verden idag og videre fremover, jo fortere kommer vi antageligvis til å få en kommunisme-lignende verden. Faktisk, så har vi nok kommet et stykke på vei allerede. Det er ikke så store forskjeller på rike mennesker og mennesker med gjennomsnittlig mye penger i Vesten idag. Onar Åm har skrevet:
[L]ommeboka til folk lyver om forskjellene mellom folk. Joda, en som tjener 100 ganger mer enn naboen kan kjøpe seg finere bil, gå på bedre restaurant, kjøpe større og mer prangende bolig og flottere klær, men får han egentlig 100 ganger mer for pengene sine? Nei. Den fancy restauranten har kanskje veldig god mat, men du kan skaffe deg ganske god mat på en billig restaurant også. Se på hvordan folk er kledd på gata. Klarer du veldig raskt å se hvem som har veldig dyre klær og veldig billige klær? Ja, jo, det er litt forskjell, men forskjellen er mindre en prisen skulle tilsi.
Så mye er bra idag, ting går riktig vei, og det er bare å begynne å glede seg til fremtiden!
“No one pretends that democracy is perfect or all-wise. Indeed, it has been said that democracy is the worst form of government except all those other forms that have been tried from time to time.” -Winston Churchill
Dagens form for demokrati er ikke en perfekt styreform, og public choice theory, som bruker økonomiske prinsipper til å skjønne hvorfor politikere, velgere og regjeringer handler som de gjør, forklarer hvorfor. Public choice theory forklarer på den måten hvorfor politiske avgjørelser i et demokrati veldig ofte har negative effekter på samfunnet. De som forsker på dette har to forskjellige utgangspunkter, enten at politikere og byråkrater er rasjonelle og handler i sin egen interesse – eller at de ønsker å gjøre det som er best for samfunnet, men mangler tilstrekkelig informasjon. Begge deler kan forklare hvorfor så mange politiske avgjørelser er dårlige. Public choice theory forklarer i tillegg hvorfor flesteparten av de som stemmer har lite kunnskap om politikk; grunnen er at sannsynligheten for at det er akkurat ens egen stemme i et valg som blir utslagsgivende er veldig veldig liten, og dermed er det irrasjonelt å bruke mye tid på å sette seg inn i politikken. (Se for eksempel Voting schmoting på Youtube.)
Mange argumenterer for at det frie markedet ikke er perfekt, derfor må staten rette opp feilene. Ifølge public choice theory, blir det sjelden bedre av statlig innblanding. Statens “kur” begynner som regel for tidlig, gjør for mye og varer for lenge.
En annen måte dårlig politikk oppstår på er gjennom lobby-virksomhet. Interessene som lobbyistene representerer er ofte ikke positive for samfunnet som helhet. Likevel gir det mening for politikerne å støtte lobbyistene, fordi det lønner seg for dem personlig, enten økonomisk eller karrieremessig. Kostnaden for politikerne er liten når de bruker statens/skattebetalernes penger på denne måten. Lobbyisme koster en del, men den potensielle gevinsten er mye mye større. Både politikeren og lobbyisten handler altså rasjonelt. Det samme gjør folk flest som ikke involverer seg noe særlig for å hindre spesial-interessene i å få det som de vil. Den økonomiske kostnaden ved at staten gir etter for én bestemt spesial-interesse er som regel liten for velgere flest, mens det ville krevd en stor innsats å skulle prøve å gjøre noe med det. Alle handler altså rasjonelt, likevel blir resultatet negativt. Det må jo bety at det er systemet det er noe galt med. (Det at resultatet, som her, totalt sett blir negativt når folk gjør det som er best for seg selv, er det som på økonomi-språket kalles en market failure.)
Hvordan kan man så få et system som er bedre? Liberalistene argumenterer for en mindre stat, og for mer makt og frihet til folk flest på bekostning av staten. Jeg har stor tro på det. Men selv om det skulle stemme at liberalisme er det beste, er det fortsatt mange ting liberalister er uenige om. Så hvordan kan man finne ut hvilken variant av liberalisme som er best? Eller hvis det er et styresett som er enda bedre, hvordan finner man det? Det virker usannsynlig at liberalistene skal få makten (eller gi den tilbake til folket, for å si det sånn) i Norge eller andre land med det første.
Før i tiden kunne man prøve ut et nytt styresett når man bosatte seg på tidligere (mer eller mindre) ubebodde landområder, for eksempel som da europeerne erobret Amerika. I den grad man prøver ut radikalt nye ting idag, er det omtrent bare når store land går i oppløsning. Da Sovjetunionen ble delt opp, eksperimenterte blant annet de Baltiske landene med flat skatt og andre markedsvennlige reformer.
Idag er det altså lite fremgang og innovasjon når det gjelder styresett. Det er en høy terskel å skulle flytte til et annet land, noe som gjør at det er lite reell konkurranse styresettene imellom. Det er ingen ledige landområder på jorden man kan bruke til å prøve ut nye ting. Derfor må man enten vinne et valg, vinne en krig eller en revolusjon hvis man vil prøve et nytt styresett, rimelig vanskelige ting å få til, alle sammen. Forutsatt at det er på denne planetens landområder vi vil prøve ut nye styresett, da… Jorda er bare en bitte-liten del av universet, men det er fortsatt noen år til vi har god nok teknologi til å begynne å kolonisere andre planeter. I mellomtiden kan faktisk havet være et alternativ. Og det er her Seasteading kommer inn i bildet.
Seasteading går ut på at folk bor permanent på havet, der hvert samfunn kan ha sitt eget styresett. Er man ikke fornøyd, kan man ta med seg “huset” sitt til et annet samfunn der man synes styresettet er bedre. Dermed kan man eksperimentere med styresett, og det blir konkurranse styresettene imellom. Selv om det er lett rent fysisk å flytte, vil man naturligvis være knyttet til det stedet man bor gjennom jobb, familie og venner, så det vil fortsatt være en ganske høy terskel for å flytte, men terskelen er likevel vesentlig lavere enn hvis man skal flytte til et nytt land idag.
En fordel med å eksperimentere med styresett, er at det blir mulig å finne bedre måter å styre på. En fordel med å gjøre eksperimentene i liten skala, som Seasteading, er at hvis noe viser seg å fungere veldig dårlig, går det ut over få mennesker, og man kan raskt sette en stopper for et dårlig styresett. I motsetning til dette ble flere titalls millioner mennesker drept da man prøvde ut kommunisme i Sovjetunionen.
Det er selvfølgelig utfordringer utenom bare det tekniske, og disse utfordringene jobber The Seasteading Institute med å finne løsninger på.
If the governments of the world decide they do not like competition, seasteads will have little chance of survival
Du kan lese mer om Seasteading her. Sitatet over er hentet derfra, og blogginnlegget mitt er i stor grad basert på den artikkelen. Under kan du se en video der Patri Friedman forteller om Seasteading. Patri Friedman er grunnlegger av The Seasteading Institute og barnebarn av Milton Friedman, som var en av forrige århundres største økonomer og en ivrig forkjemper for liberalisme.
Og her er en lengre video med Patri om Seasteading.
På longbets.org kan man satse penger på ting man tror vil skje flere år frem i tid. Spådom nr 1, hoved-spådommen kan man vel kalle den, går på om datamaskiner vil bestå Turing-testen innen 2029. Altså om en datamaskin ved å kommunisere skriftlig, kan lure de fleste til å tro at den er et menneske (for å si det litt enkelt). 56% tror på det. En annen spådom går på om minst 1 person som var i live i år 2000 også vil være det i 2150. Det tror jeg er ganske sikkert, og 70% av de som har avgitt stemme tror også det vil skje. Det som er litt morsomt er at han som veddet imot ikke gjorde det fordi han ikke trodde det ville skje, men fordi han håpet det ikke ville skje…
Så… Inspirert av longbets, vil jeg komme med noen mer eller mindre egne spådommer som jeg ikke fant på longbets:
Innen 2030 vil minst 33% av verdens samlede energi-forbruk komme fra sol-energi, eller minst 50% fra fornybare energi-kilder.
Også innen 2030 vil alle former for kreft lett kunne kureres, og nye medisiner gjør at vi kan bli kvitt en forkjølelse i løpet av noen få timer.
Innen 2040, hvis vi skulle være så uheldige å miste en kroppsdel (et bein eller en arm), vil det være mulig å få kroppen til å vokse ut en ny versjon av kroppsdelen.
Innen 2050 vil vi kunne kommunisere med hverandre trådløst, fra hjerne til hjerne.
Hva tror du om fremtiden? Skriv dine spådommer i kommentar-feltet! Eller skriv hva du mener om mine, er jeg for optimistisk, eller for konservativ?
Her er noen videoer med Aubrey de Grey, så hvis du fortsatt ikke er overbevist om at aldringsbekjempelse er en god ting, har du nå en glimrende sjanse til å bli det! Den første videoen har jeg forresten linket til før.
2
