Det ble i en dokumentar om terrorangrepet den 22.07.2011 sagt om ABB at han “eide Utøya”. Bakgrunnen for dette var at han fysisk dominerte de andre menneskene der og i effekt tok kontroll over området.
Og det er helt riktig. Fysisk dominans er grunnleggende for å kunne kalle seg eier av eiendom. Dette kan ved første øyekast virke som et problem, og det kan det også være, som på Utøya. Problemet er riktignok ikke den fysiske dominansen i seg selv, men det at dominansen i utgangspunktet er vilkårlig (tilfeldig) – det vil si at den sterkeste kan ta det han vil ha. Enten det er stater eller kriminelle individer og organisasjoner er det i bunn og grunn slik at den fysiske dominansen som utøves er fullstendig vilkårlig.
Måten å unngå dette på er ved å følge ikke-aggresjonsprinsippet (NAP), som sier at det kun er i forsvar av egen person og eiendom at man legitimt kan bruke makt mot andre mennesker, da som svar på deres fysiske aggresjon. Ikke-aggresjonsprinsippet utgjør grunnlaget for et sivilisert samfunn. I et slikt samfunn står mennesker fritt til å forsøke å tilfredsstille egne behov, og de kan søke å få et bedre liv ved å tjene andre menneskers interesser. I et fritt samfunn er man nødt til å gjøre eller lage noe som har verdi for andre for å kunne skaffe seg goder selv, og man kan bytte det bort til en pris begge kan enes om i en handel hvor begge parter opplever at de vinner på det.
Den eneste måten å oppnå dette på er ved å håndheve eiendomsretten, som da er en forlengelse av retten til liv og selveierskap. Eiendomsretten innebærer at ingen fysisk kan krenke andre menneskers eiendom, hvor eiendom er noe som er satt i en form for produktiv bruk, og som man dermed har eksklusiv, fredelig kontroll over. Eiendomsretten innebærer da også implisitt at man legitimt kan bruke makt mot de som krenker din rett til eiendom, selveierskap eller liv. Det finnes ingen annen legitimering av maktbruk enn dette, og det er dette eiendomsretten etablerer.
Eiendomsretten, sammen med de åpenbare rettighetene til selveierskap og liv, er det eneste som kan stoppe vilkårlig fysisk dominans over fredelige mennesker og krenkelse av deres person og eiendom. Uansett om det er snakk om ideologer som ønsker å endre samfunnet i sitt bilde, eller direkte kriminelle som søker personlig vinning, så er virkemiddelet deres vilkårlig bruk av makt mot fredelige mennesker. Eiendomsretten er altså regulatoren som muliggjør fredelig samarbeid, og håndhevelse av denne utgjør kjernen av det siviliserte samfunnet.
Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.
Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:
Privat:
Kunden betaler.
Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.
Offentlig:
Liten eller ingen direkte betaling.
Tvungen indirekte betaling (skatt).
Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.
Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper, er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.
Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi ville med.
Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil “få det bedre” etter handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er i hvert fall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game, og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar til å øke folks levestandard! Når man har tvungen “handel”, som når staten krever inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.
Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill – det er fortsatt for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.
Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger. Det er derfor synd at ordet “privat” ser ut til å ha blitt et negativt ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?
Bedre levestandard (sammenlignet med våre medmennesker?) gjør oss mer lykkelige, men effekten levestandarden (inntekten) har på hvor lykkelige vi er, er liten. Den er størst når man går fra veldig dårlig levestandard til middels god levestandard. Når man øker levestandarden ytterligere, er effekten minimal. Faktisk så har genene våre større effekt enn levestandarden på hvor lykkelige vi er.
Vi har alle et naturlig lykkenivå som i stor grad er genetisk bestemt (hedonic set point). Omstendigheter i livet fører til at lykkenivået svinger rundt dette naturlige nivået. Men permanente forbedringer eller forverringer i vår livssituasjon har ofte bare en midlertidig effekt på lykkenivået. Etter lang nok tid beveger lykkenivået seg tilbake mot sitt naturlige, gen-bestemte nivå. 1) Dette gjelder selv for mange av dem som har mistet armer eller ben, og fenomenet kalles for hedonic adaptation.
All teknologien vår har altså ikke gjort oss spesielt mye lykkeligere. Hvis man tenker at meningen med livet er å være lykkelig, kan man kanskje lure på om det er noe poeng med all den fancy teknologien. Men teknologien vi allerede har utviklet har gjort veldig mye positivt for veldig mange mennesker, for eksempel:
Anestesi har gjort sterk smerte, som tidligere var en sentral bestanddel i manges liv, til noe de fleste av oss sjelden støter på, og bare i korte perioder.
Men selv hvis man bare tenker på hva teknologien kan gjøre for lykkenivået, og man mener at resultatene så langt har vært dårlige, er det positivt at teknologiutviklingen har kommet så langt som den har, for det er, realistisk sett, bare ved hjelp av teknologi (for eksempel genteknologi) at man virkelig kan gjøre folk vesentlig lykkeligere.
Noe av det du kommer til å lese senere i innlegget vil sikkert høres ganske absurd ut hvis du ikke har hørt om det tidligere, men jeg håper du vil gi det en sjanse likevel.
Som tidligere nevnt har mennesker ulike naturlige lykkenivåer. Noen er generelt lykkelige, og noen få er generelt veldig lykkelige. David Pearce skriver:
[T]here is a very small minority of people who are what psychiatrists call hyperthymic. Hyperthymic people aren’t manic or bipolar; but by contemporary standards, they are always exceedingly happy, albeit sometimes happier than others.
Evolusjonen har gitt oss muligheten til å føle både smerte og lidelse på den ene siden og nytelse og glede på den andre. Både gode og vonde følelser ser dermed ut til å være viktige for at individene skal overleve. Så da skulle man kanskje tro at de som er lykkelige hele tiden ikke fungerer så bra i samfunnet, men ifølge Pearce:
Hyperthymic people respond “appropriately” and adaptively to their environment. Indeed they are characteristically energetic, productive and creative. Even when they are blissful, they aren’t “blissed out”.
Så, hadde det ikke vært bra om alle hadde hatt et veldig høyt naturlig lykkenivå? Hvis man klarer å finne ut hvilke gener som styrer lykkenivået, vil man ved hjelp av genteknologi etter hvert kunne gjøre de nødvendige justeringene for at vi alle (eller ihvertfall de som ønsker det) skal kunne bli lykkeligere.
Mens noen mennesker er lykkeligere enn andre, er det også mennesker som tåler smerte bedre enn andre (og her kjenner man allerede til noen gener som styrer smerteterskelen, blant annet SCN9A og SCN11A). Hadde det ikke også vært bra om alle tålte smerte veldig godt, slik at ingen trengte å kjenne unødvendig mye smerte? Det vil sikkert bli mulig å gå enda lenger: Hadde det ikke vært bra om man ikke trengte å føle smerte i det hele tatt? Slik at om kroppen blir skadet, er det ikke vondt – bare mindre godt. 2) De gode følelsene kan kanskje også forsterkes, og vi kan kanskje ha det genuint godt nærmest hele tiden. I videoen nedenfor (6:30) sier David Pearce:
[I]t’s quite possible our descendants will enjoy lives based on gradients of bliss orders of magnitude richer than anything accessible today, but […] I think the overriding urgency right now is to ensure […] that the very nasty states of consciousness that Darwinian life entails are phased out.
På lang sikt mener Pearce det kan være realistisk at vi faktisk går rundt og føler en varierende grad av ekstrem nytelse/lykke hele tiden! Men på kort sikt er altså det viktigste å fjerne lidelse og smerte, slik at ingen trenger å ha det dårlig. Her har vi med anestesi og legevitenskap kommet et stykke på vei for mange mennesker, men det er langt igjen. Særlig langt igjen er det hvis man vil fjerne smerte og lidelse fra andre dyr enn mennesker også.
Men når vi har mer eller mindre utryddet smerte og lidelse hos vår egen art, vil det helt sikkert være mange som synes veldig synd på andre dyr som fortsatt kan føle smerte og lidelse. Det er derfor slett ikke umulig at det startes på prosjekter som har til hensikt å utrydde lidelse fra alle følende vesener på vår planet, noe som også innebærer at dyrs genetikk bør endres slik at de ikke spiser hverandre.
I bibelen står det:
Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg, sier Herren. (Jesaja, 65:25)
Dette (spesielt første del) kan altså faktisk være tilnærmet oppnåelig – selv uten guddommelig inngripen! Riktignok ganske langt frem i tid…
Realistisk?
Jeg mener det er realistisk at vi kommer til å utvikle teknologien for å utrydde lidelse blant mennesker fordi den teknologiske utviklingen går stadig fortere og de fleste nok vil være villige til å betale for å bruke teknologien (så det er et marked for det).
Jeg mener det er realistisk at de fleste som ønsker å ta i bruk teknologien vil kunne gjøre det fordi så lenge ikke styresmakter rundt om i verden skaper kunstige monopoler, vil konkurransen mellom ulike tilbydere føre til stadig lavere priser (og høyere kvalitet). Om styresmaktene faktisk klarer å holde seg unna kan høres usannsynlig ut, men jeg er faktisk ganske optimistisk. Vi vil få en voldsom teknologisk utvikling på så å si alle områder fremover, så om 50 år vil verden være en ganske annen enn den er idag. Kanskje gjelder det også det politiske systemet?
Synes du noe av dette virket interessant, eller var det litt i sprøeste laget? Da kan du uansett se følgende intervju med David Pearce:
1) Det er forsåvidt ikke bare negativt at forbedringer i vår livssituasjon ikke gjør oss permanent lykkelige siden vi uten denne mekanismen ikke ville hatt like gode incentiver til stadig å forbedre oss selv og vår livssituasjon.
2) Det finnes mennesker idag som ikke føler smerte, men de har en sterk tendens til å skade seg mye. Dette er åpenbart en problemstilling det er viktig å finne en god løsning på når man utvikler teknologien for å fjerne smerte.
In earlier times, population growth was limited by the fact that the majority of children died before they were old enough to have children themselves. Illness and lack of resources has probably contributed greatly to the high childhood mortality. Today our technology is better, and so we are able to utilize the Earth’s resources more efficiently, and now, luckily, most people survive childhood. This has led to a population explosion. The greater number of people has led to faster technological progress, which is making room for still more people, and so on – a virtuous circle that helps to give human beings a better standard of living.
But as we have gotten better standards of living, the number of children we get has declined. Just during the last 50 years, the number of children born per woman (fertility rate) has more than halved from 4.9 to less than 2.4 worldwide:
If the average age at which women have children and the average life expectancy both remain constant, population figures will also remain constant if women have an average of two children – one boy, and one girl who grows up to have children of her own. In the above graph the value “2” on the y-axis is therefore an important separator (and thus emphasized with a different color).
If we do not develop life extension technology, there is a limit to how much the average life expectancy can increase, so if the number of children per woman (fertility rate) falls below 2, sooner or later the population figures will begin to decline. And not only will they decline, they will drop to 0 after a high enough number of generations. How fast the population figures drop depends on how far below 2 the fertility rate gets. A lot of people worry about overpopulation, but maybe it’s population decline we should worry about instead?
Especially if we manage to fight aging, ie if technology that can keep people alive and in good health indefinitely is developed, then many people are absolutely certain that the Earth will be overpopulated. But perhaps combating aging is precisely what is necessary for humankind not to die out?
How will population increase if people stop dying?
It is hard to say how many children it will be common to have in the future, but it does not seem unlikely that the fertility rate will drop below 2 some time during this century. Let me go through three different scenarios. In all cases we’re starting off with 9 billion people on Earth, and for simplicity there are as many people who are 0 years old as there are people who are 1 year old and so on up to and including 89 years of age. All women have their children when they are 30 years old. No one dies.
Fertility rate is 2:
In that case 100 million children will be born in the first year. That’s the same amount of people that we assumed to be alive in all of the 90 different ages between 0 and 89 years. It will therefore continue to be born 100 million children every year indefinitely. Since no one dies, population increases linearly with 1 billion people every ten years. (A fertility rate above 2 will lead to an exponential increase.)
Fertility rate is 1:
Then 50 million children will be born each of the first 30 years. But after 31 years there will only be 50 million 30-year-olds, not 100 million as was the case for the previous 30 years. The number of children born after 31 years and the subsequent 29 years will therefore be 25 million. From year sixty 12.5 million children are born. And so on. The number of children born per year is halved each generation. When the fertility rate is 1, the population will increase every year, but never surpass 12 billion people. 1)
Fertility rate is 1.8:
90 million children are born each of the first 30 years. In the next generation 81 million children are born per year, then 72.9 million and so on. Also in this case the Earth’s population always increases, but it will never go past 36 billion people. 2)
How will the population figures change over time if everyone dies at 90 years?
Again, we start off with 9 billion people evenly distributed between 0 and 90 years of age and all women have their children when they are 30 years old. But instead of living forever, now everyone dies when they reach the age of 90.
Fertility rate is 3:
150 million children are born each of the first 30 years, 100 million die, the population increases by 50 million per year. The next 30 years, 225 million children are born per year, 100 million people die, the population increases by 125 million per year. From the 90th to the 120th year 150 million people die per year (the same number of people as were born 90 years previously), but even though the number of people who die increases, the difference between the number who are born and die in the same year always increases, which means that the population increases faster every year. As with the case where no one died, this leads to an exponential increase of the population (even though life expectancy is not increasing).
Fertility rate is 2:
100 million children are born each year and 100 million die each year. The population figures remain constant.
Fertility rate is 1:
50 million children are born each of the first 30 years, 100 million die, the population will shrink by 50 million per year. The next 30 years 25 million children are born, 100 million people die, causing a reduction of 75 million per year. Then 12.5 million children are born, while 100 million people die. From year ninety 6.25 million people are born, and now the same number of people die as were born in the first generation, ie 50 million per year, so that the population will shrink by 43.75 million per year. The population will continue to decline in this manner, so if the fertility rate is less than 2 (and life expectancy remains constant), the population figures will go towards zero – the extinction of humankind.
If population growth is not limited by the available resources, the number of human beings will go towards infinity if the fertility rate remains above 2, something that applies regardless of whether we live forever or whether the average life expectancy remains constant. This clearly illustrates that Max More is right when he writes:
If we want to slow population growth, we should focus on reducing births, not on raising or maintaining deaths.
The number of children per woman has declined sharply in recent decades and even threatens to drop below 2 this century. If that happens, the average life expectancy must always increase lest population will begin to decline towards zero. To have an ever-increasing life expectancy is only possible if effective life extension technology is developed.
I’m not going to take a position on what is the optimal number of people on Earth, but if we can prevent people from getting sick and dying, that is obviously a good thing. And as we have seen, that does not necessarily mean that the population will grow beyond all bounds. Depending on how many children it will be common to have in the future, developing life extension technology may actually be necessary – humankind may risk dying out if we don’t!
1) Here we get a geometric series where the first term, a = 30 x 50 million, with quotient k = 0.5. The number of births when the time (number of generations) goes to infinity, then becomes:
If we add 9 billion people, which was what we started off with, we find that world population will never surpass 12 billion people.
However, the formula presupposes that the number of people can be a decimal number, which it obviously cannot. So in practice population will stop increasing (ie no more people will be born) when all individuals in the youngest generation (maybe it’s 1-5 individuals) are boys.
2) Geometric series with a = 30 x 90 million and k = 0.9:
Adding 9 billion, gives a total of 36 billion people after an infinite number of generations.
I tidligere tider var befolkningsveksten begrenset av at et flertall av barna som ble født døde før de ble gamle nok til å få barn selv. Sykdom og lite ressurser har antageligvis bidratt sterkt til den høye barnedødligheten. Idag har vi bedre teknologi og klarer å utnytte ressursene mer effektivt, og nå overlever heldigvis de fleste barndommen, noe som har ført til en aldri så liten befolkningseksplosjon. Det økte antallet mennesker har igjen ført til en raskere teknologiutvikling, som gjør at det blir plass til enda flere mennesker, og så videre – en god sirkel som bidrar til å gi mennesker bedre levestandard.
Men etter hvert som vi har fått bedre levestandard har antall barn vi får gått ned. Bare i løpet av de siste 50 årene har antall barn per kvinne (fruktbarhetstallet) mer enn halvert seg fra 4,9 til i underkant av 2,4 på verdensbasis:
Hvis alderen kvinner får barn i og gjennomsnittlig levealder holder seg konstant, vil befolkningstallet også holde seg konstant hvis hver kvinne i gjennomsnitt får to barn som vokser opp og kan få barn selv. I grafen over går det altså et viktig skille ved verdien 2 på y-aksen.
Uten at vi utvikler livsforlengende teknologier er det begrenset hvor mye gjennomsnittlig levealder kan øke, så hvis antall barn per kvinne (fruktbarhetstallet) synker til under 2, vil før eller siden befolkningstallet begynne å synke. Og ikke bare vil det synke, det vil synke til 0 etter mange nok generasjoner. Hvor fort befolkningstallet synker avhenger av hvor langt under 2 fruktbarhetstallet eventuelt kommer. Veldig mange bekymrer seg for overbefolkning, men kanskje er det befolkningsnedgang vi burde bekymre oss for istedenfor?
Spesielt hvis vi klarer å bekjempe aldring, det vil si hvis det blir utviklet teknologi som kan holde mennesker i live og med god helse på ubestemt tid, er mange helt sikre på at verden vil bli overbefolket. Men kanskje er det nettopp bekjempelse av aldring som er nødvendig for at menneskeheten ikke skal dø ut?
Hvordan vil befolkningen øke hvis mennesker slutter å dø?
Det er vanskelig å si hvor mange barn vi vil få i fremtiden, men det virker ikke usannsynlig at fruktbarhetstallet vil synke til under 2 en gang i løpet av dette århundret. La meg ta tre forskjellige scenarier. I alle tilfellene lar vi utgangspunktet være at det er 9 milliarder mennesker på jorda, og for enkelthets skyld er det like mange mennesker som er 0 år som det er mennesker som er 1 år og så videre opp til og med 89 år. Alle som får barn er 30 år gamle når de får barn. Og ingen dør.
Fruktbarhetstallet er 2:
Da vil det bli født 100 millioner barn det første året. Det er like mange mennesker som det etter forutsetningen er i alle de 90 forskjellige aldrene mellom 0 og 89 år. Det vil derfor fortsette å fødes 100 millioner barn hvert eneste år på ubestemt tid. Siden ingen dør, øker befolkningen lineært med 1 milliard mennesker hvert tiende år. (Et fruktbarhetstall på over 2 vil gi en eksponentiell økning.)
Fruktbarhetstallet er 1:
Da vil det fødes 50 millioner barn hvert av de 30 første årene. Men det 31. året vil det bare være 50 millioner 30-åringer, ikke 100 millioner som det var de foregående 30 årene. Antall barn som fødes det 31. året og de påfølgende 29 årene vil derfor være 25 millioner. Fra år 60 fødes det 12,5 millioner barn. Og så videre. Antall barn som fødes per år halveres altså for hver generasjon. I dette tilfellet vil befolkningen øke hvert år, men aldri bli større enn 12 milliarder. 1)
Fruktbarhetstallet er 1,8:
Det fødes da 90 millioner barn hvert av de 30 første årene. I neste generasjon fødes 81 millioner barn per år, deretter 72,9 millioner og så videre. Også i dette tilfellet vil jordas befolkning alltid øke, men den vil aldri passere 36 milliarder mennesker. 2)
Hvordan vil befolkningstallet utvikle seg hvis alle dør når de er 90 år?
Utgangspunktet er igjen at det er 9 milliarder mennesker jevnt fordelt aldersmessig mellom 0 og 90 år, og alle som får barn får det når de er 30 år. Men istedenfor å leve evig, dør nå alle når de blir 90 år.
Fruktbarhetstallet er 3:
150 millioner barn fødes hvert av de første 30 årene, 100 millioner dør, så befolkningen øker med 50 millioner per år. De neste 30 årene fødes 225 millioner per år, 100 millioner dør, så befolkningen øker med 125 millioner per år. Fra det 90. til det 120. året dør 150 millioner mennesker (like mange som ble født 90 år tidligere), men selv om antall mennesker som dør øker, øker alltid differansen mellom antallet som fødes og dør samme år, noe som betyr at befolkningstallet øker stadig raskere. I likhet med tilfellet der ingen døde, får vi altså en eksponentiell økning av befolkningen (selv om levealderen ikke øker).
Fruktbarhetstallet er 2:
100 millioner barn fødes hvert år og 100 millioner dør hvert år. Befolkningstallet holder seg konstant.
Fruktbarhetstallet er 1:
50 millioner fødes hvert av de 30 første årene, 100 millioner dør, så befolkningen minker med 50 millioner per år. De neste 30 årene fødes 25 millioner, 100 millioner dør, noe som gir en nedgang på 75 millioner per år. Deretter fødes 12,5 millioner, mens 100 millioner dør. Fra år 90 fødes 6,25 millioner, og nå dør like mange som ble født i første generasjon, altså 50 millioner per år, slik at befolkningen minker med 43,75 millioner per år. Slik fortsetter befolkningstallet å synke, så hvis fruktbarhetstallet er mindre enn 2 (og levealderen holder seg konstant), vil befolkningstallet gå mot null, som altså betyr utryddelse av menneskeheten.
Hvis ikke befolkningstallet begrenses av tilgjengelige ressurser, vil antall mennesker gå mot uendelig hvis fruktbarhetstallet holder seg over 2, noe som gjelder uansett om vi lever evig eller om gjennomsnittlig levealder holder seg konstant. Dette illustrerer tydelig at Max More har rett når han skriver:
If we want to slow population growth, we should focus on reducing births, not on raising or maintaining deaths.
Nå har altså antall barn per kvinne sunket kraftig de siste tiårene og truer med å synke til under 2 dette århundret. Isåfall må gjennomsnittlig levealder alltid øke for at ikke befolkningstallet skal begynne å synke mot null. At gjennomsnittlig levealder alltid skal øke er bare mulig hvis det utvikles effektive livsforlengende teknologier.
Nå skal jeg ikke ta stilling til hvor mange mennesker vi bør være på jorda, men hvis vi kan hindre folk i å bli syke og dø, er det åpenbart en positiv ting. Og som vi har sett, trenger ikke det å bety at befolkningen vokser over alle grenser. Avhengig av hvor mange barn det vil være vanlig å få i fremtiden, kan det faktisk være nødvendig at vi utvikler livsforlengende teknologier – menneskeheten kan faktisk risikere å dø ut ellers!
1) Her får vi en geometrisk rekke hvor det første leddet, a = 30 x 50 millioner, og med kvotient, k = 0,5. Summen av antall fødte barn når tiden (antall generasjoner) går mot uendelig, blir da:
Legger vi til 9 milliarder mennesker, som var utgangspunktet, får vi altså at verdens befolkning aldri vil passere 12 milliarder mennesker.
Riktignok baserer formelen seg på at antall mennesker kan være et desimaltall. Så i praksis vil befolkningstallet slutte å øke (det vil si at ingen flere mennesker blir født) når alle individene i den yngste generasjonen (kanskje det er 1-5 individer) er gutter.
2) Geometrisk rekke med a = 30 x 90 millioner og k = 0,9:
Pluss 9 milliarder, så ender vi på 36 milliarder etter uendelig mange generasjoner.
Hvis det noen gang skulle komme individer fra en utenomjordisk sivilisasjon til jorda, vil de da utnytte jordas ressurser uten hensyn til oss som bor her, eller vil de ikke være noen trussel for oss?
Som du kan se i videoen over, mener Stephen Hawking at det første alternativet er mest sannsynlig, at aliens som kommer hit vil være dårlig nytt:
I imagine they might exist in massive ships, having used up all the resources from their home planet. Such advanced aliens would perhaps become nomads, looking to conquer and colonize whatever planets they can reach.
Det kan virke som hans pessimisme skyldes et negativt syn på menneskeheten:
We only have to look at ourselves to see how intelligent life might develop into something we wouldn’t want to meet.
Det stemmer riktignok at mennesker har gjort mange grusomme ting, som da Columbus og europeerne kom til Amerika. Men sannsynligheten for å bli drept som følge av vold og krig har lenge vært synkende, noe Micheal Shermer også understreker i artikkelen The Myth of the Evil Aliens, som var publisert i Scientific American. I artikkelen peker han på hvor mye fredeligere mennesker har blitt de siste 500 årene:
[C]olonialism is dead, slavery is dying, the percentage of populations that perish in wars has decreased, crime and violence are down, civil liberties are up[.] […] These trends have made our civilization more inclusive and less exploitative. If we extrapolate that 500-year trend out for 5,000 or 500,000 years, we get a sense of what an ETI might be like.
Jeg tror ikke vi trenger å ekstrapolere trenden 100 år inn i fremtiden engang før vi har fred i hele verden. 1) Jeg tror også vi nærmest kommer til å slutte å utnytte dyr for å få mat om ikke mange tiår. Når vi har teknologi til å produsere mat uten å utnytte og drepe dyr, og det dermed ikke er nødvendig å utnytte og drepe dem, kommer vi til å slutte med det. Vold mot dyr (og aliens) vil da fort bli uakseptabelt. Det er i hvert fall min teori.
På Columbus sin tid hadde vi ikke teknologien til å reise til andre stjerne-systemer. Det vil vi fortsatt ikke ha på minst noen tiår ennå, ifølge Wikipedia. Reiser mellom stjerner krever avansert teknologi. Helst bør man kunne reise fortere enn lyset (FTL), noe man ikke vet om er teoretisk mulig. Hvis det er mulig, er teknologien som kreves såpass avansert at det kanskje vil ta godt over 100 år før vi har utviklet den. Å produsere mat uten å drepe eller på andre måter utnytte dyr vil være mye mindre komplisert. Derfor mener jeg det er sannsynlig at vi vil ha utviklet den nødvendige respekten for andre arters liv før vi eventuelt begynner å besøke andre solsystemer.
Det er ikke helt sikkert at det samme vil være tilfelle for andre sivilisasjoner. Kanskje satser de uforholdsmessig mye på utviklingen av romfartsteknologi over en lang periode slik at de har muligheten til å reise til andre stjerner før de har teknologien som gjør at de ikke trenger å utnytte andre levende vesener. Men det virker ikke veldig sannsynlig. Kostnadene ved å utvikle god nok romfartsteknologi på et tidlig stadium i teknologiutviklingen vil være høye og avkastningen usikker – hvis ikke de er nødt til å prøve å flykte fra en døende verden, da. Men hvis så er tilfelle, vil de generelt ikke ha mer avansert teknologi enn oss, noe som nok betyr at de tar en stor risiko hvis de går til krig mot oss.
Men Hawkings scenario gikk på at en utenomjordisk sivilisasjon vil kunne ha brukt opp sin egen planets ressurser og vil komme hit for å utnytte våre ressurser. Hvor sannsynlig er egentlig det? En ressurs er noe man kan ha nytte av. Hva man har nytte av forandrer seg sammen med den teknologiske utviklingen. Hvis en sivilisasjon har rukket å utvikle teknologien til å reise mellom stjerner, er det ikke lenge før de også vil ha utviklet teknologien for atomically precise manufacturing (3D-printing med enkelt-atomer), som gjør at de eneste ressursene de egentlig trenger er atomer og energi (har de dette, kan de produsere alle slags fysiske gjenstander). Isåfall er det lite rasjonelt for dem å prøve å hente atomer fra jorda, hvor det er fullt av levende vesener som kommer til å gjøre motstand.
Den utenomjordiske sivilisasjonen i Hawkings tenkte scenario var for så vidt millioner av år foran oss i den teknologiske utviklingen, så motstand ville vært nytteløst, men da er det heller ikke noen ressurser vi har å tilby på jorda som de ikke like godt kan finne på (eller i) andre, ubebodde himmellegemer. En så avansert og intelligent sivilisasjon vil dessuten som nevnt sannsynligvis være fredelig og ha respekt for annet liv.
Markedsøkonomi?
Som du muligens har skjønt, tror jeg utviklingen av avansert teknologi hos en utenomjordisk sivilisasjon vil ha mange fellestrekk med vår egen arts utvikling (en forutsetning som ikke nødvendigvis er gyldig, men én ting må vi faktisk forutsette at de har til felles med oss, nemlig utviklingen av avansert teknologi). Individer i en utenomjordisk sivilisasjon kan sikkert i utgangspunktet enten være mer eller mindre “egoistiske” enn oss, men for at det skal være mulig å utvikle avansert teknologi, er de nødt til å klare å samarbeide effektivt. Det er lite sannsynlig at et slave-system hvor noen få bestemmer hva de fleste andre skal jobbe med – og tvinger dem – vil fungere. Til det er det altfor komplisert å utvikle avansert teknologi. Videoen I, Pencil viser hvor vanskelig det er og hvor mye koordinasjon som må til for bare å produsere en enkel blyant!
Derfor tror jeg det er nødvendig for utviklingen av avansert teknologi med et system hvor individene frivillig velger hva de vil jobbe med og får lønn for strevet:
The only way that has ever been discovered to have a lot of people cooperate together voluntarily is through the free market.
– Milton Friedman
Jeg tror altså det vil være nødvendig også for en utenomjordisk sivilisasjon å ha en slags markedsøkonomi for at de skal klare å utvikle avansert teknologi. En av grunnene til at markedsøkonomien fungerer så godt er arbeidsdelingen. En annen er konkurransen mellom tilbydere hvor de som er flinkest til å tilfredsstille forbrukernes behov går med overskudd, mens de mindre flinke risikerer å gå konkurs. En tredje er prismekanismen: Produkter og tjenester som det er høyere etterspørsel etter enn hva tilbyderne kan levere, vil øke i pris, noe som fører til at det blir mer lukrativt å være tilbydere av disse produktene og tjenestene, og da vil tilbudet av disse øke – og prisen synke igjen. Hvis det til nåværende pris produseres mer av en vare enn forbrukerne etterspør, vil prisen synke. På denne måten får man en meget effektiv allokering av ressurser til nettopp de tingene forbrukerne etterspør.
Markedsøkonomien ser også ut til å ha en annen positiv effekt. David Friedman (Milton Friedmans sønn), har i 3. utgave av The Machinery of Freedom, i kapittelet The Economics of Virtue and Vice, argumentert for at markedsøkonomiske samfunn vil ha flere ærlige individer og færre bøller enn sentralstyrte samfunn og andre samfunn hvor man i mindre grad selv kan velge hva man vil jobbe med (for eksempel tradisjonelle samfunn hvor man ofte tar samme jobb som foreldrene). Samtidig viser forskning, ifølge Sigve Tjøtta, at det er større tillit mellom mennesker som bor i samfunn hvor markedsøkonomien står sterkt, enn i andre samfunn, hvilket er naturlig hvis David Friedmans argumentasjon holder vann. Markedsøkonomien ser altså også ut til å gjøre mennesker fredeligere, og etter min mening er det sannsynlig at den vil ha samme effekt på eventuelle andre sivilisasjoner.
En art med gode nok fysiske og mentale egenskaper vil, hvis de har en markedsøkonomi, utvikle stadig bedre teknologi. Jeg har tidligere hintet til at også bedre teknologi er noe som kan bidra til å gjøre en art fredeligere. Så, altså: Både markedsøkonomien i seg selv og den resulterende utviklingen av stadig bedre teknologi ser ut til å bidra til å gjøre arten fredeligere.
Min konklusjon er derfor at jeg tror de aller fleste utenomjordiske sivilisasjoner som har utviklet god nok teknologi til at de kan reise til jorda vil være fredlige. Men det blir mye spekulasjoner her, og det er helt sikkert viktige faktorer jeg ikke har tenkt på.
Hva Ray Kurzweil mener
Kanskje er det ikke sannsynlig at biologiske vesener vil reise mellom stjerner i det hele tatt. Ray Kurzweil, som har blitt kalt “vår tids Edison”, og som er sjefsingeniør i Google har i boka The Singularity Is Near (2005) skrevet:
Incidentally, I have always considered the science-fiction notion of large spaceships piloted by huge, squishy creatures similar to us to be very unlikely. […] [A]ny civilization sophisticated enough to make the trip here would have long since passed the point of merging with its technology and would not need to send physically bulky organisms and equipment.
Kurzweil argumenterer i boka for at kunstig intelligens (maskin-intelligens) om noe få tiår vil bli smartere enn vår menneskelige, biologiske intelligens. Dermed vil den kunstige intelligensen kunne forbedre seg selv, og kunstig intelligens vil fort bli millioner av ganger smartere enn biologisk intelligens. Det betyr ikke nødvendigvis at mennesker vil bli hengende etter, for vi kan utnytte den kunstige intelligensen ved å “smelte sammen” (merge’e) med den.
Det vil da, ifølge Kurzweil, gi mer mening å sende små selv-replikerende roboter (nano-roboter) ut i universet. Disse vil kunne gi intelligens til død materie – gjøre om død materie til smart materie. Spørsmålet blir da om disse nano-robotene vil ta hensyn til eventuelle levende vesener på planetene de kommer over. Det er sikkert mange muligheter for hvordan en supersmart kunstig intelligens vil behandle (eller ignorere) planeter med liv på, men jeg skal ikke gå inn på hvilke alternativer jeg ser for meg her. Jeg tror heller ikke Kurzweil i The Singularity Is Near gir noe entydig svar på hvordan en slik planet vil bli håndtert, men han skriver følgende:
We do not need to contemplate devoting all of the mass and energy of the universe to computation. If we were to apply 0.01 percent, that would still leave 99.99 percent of the mass and energy unmodified[.] […] Intelligence at anything close to these levels will be so vast that it will be able to perform these engineering feats with enough care so as not to disrupt whatever natural processes it considers important to preserve.
Jeg tolker dette som at Kurzweil mener nano-robotene vil være programmert til å la planeter som jorda, og trolig hele planetens solsystem, være i fred. Det virker uansett logisk at alt liv vil bli behandlet humant, siden jeg tror det vil være åpenbart for intelligenser smartere enn mennesker at lidelse er noe som bør unngås. Isåfall trenger vi ikke å bekymre oss altfor mye. Kurzweil tror forresten ikke det finnes mer avanserte sivilisasjoner enn vår i vårt univers, han tror menneskeheten faktisk er i ledelsen. Og hvis det stemmer, trenger vi i hvert fall ikke å bekymre oss.
Du lever bare én gang. Derfor sier mange at man skal nyte livet, ta sjanser, leve litt usunt og kanskje til og med risikere livet noen ganger.
Selv tenker jeg omtrent motsatt. Jeg mener ikke at vi ikke skal prøve å nyte livet. Men vi har bare ett liv (og sannsynligheten for at akkurat du skulle bli født var nesten uendelig liten), derfor virker det naturlig å prøve å ta vare på det ene livet vi har så godt det lar seg gjøre.
Er vi heldige, kan det hende vi lever lenge nok til at aldring kan kureres, og da kan vi få muligheten til å leve mye, mye lenger enn de snaue 100 årene som er vanlig idag.
What’s the point of life
And what’s the meaning if we all die in the end?
– Epica (The Phantom Agony)
Hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for å leve vesentlig lenger enn idag (og det er det nok svært få som gjør), har jeg forståelse for at noen mener man bør ta litt sjanser. Om ca 100 år vil vi alle isåfall være døde uansett, og når vi først er døde, er alt vi gjorde i livet betydningsløst (for oss selv).
Så da er det like greit å bare ha det så gøy som mulig i den korte tiden man er her, og skulle det gå galt, mister man sannsynligvis ikke mer enn ca 60 leveår, og mange av dem ville dessuten vært med dårlig helse.
Det er en helt grei måte å tenke på, men når man vet at det er en reell (og kanskje til og med ganske god) sjanse for at man kan leve i 1000 år eller lenger – og med god helse1), har man plutselig ganske mye mer å tape.
Det er fortsatt opp til en selv å bestemme hvordan man vil leve livet sitt, men hvis man vet at man kan gå glipp av et nærmest uendelig langt liv med god fysisk og mental helse, endrer logikken seg, og man burde kunne forvente at flere da velger en sunnere og mer forsikitg livsstil. Å leve sunnere er riktignok ingen garanti for at man faktisk får et langt liv, men det øker ihvertfall sannsynligheten, og stort mer enn det kan man strengt tatt ikke gjøre.
1) Fremtidens teknologi vil gjøre det mulig å helbrede flere og flere sykdommer, både fysiske og psykiske.
Målet for innsamlingsaksjonen, som startet 1. oktober og skulle avsluttes 31. desember, var å samle inn $50.000 til SENS Research Foundation. Donasjoner opp til $50.000 skulle matches 2:1 av en pott på $100.000, som jeg var med å bidra til. Målet er nå nådd, hvilket betyr at SENS i tillegg til de 50.000 dollarene også får hele potten på $100.000. Totalt blir det da $150.000 ekstra til 2015-budsjettet til SENS Research Foundation. Reason skriver:
This is no small thing: early stage biotechnology research is not as expensive as you might think. This much money can cover the contributions of several talented young researchers to a year-long program of cutting-edge investigation into one particular cause of aging and the therapies that may help to treat it.
Så tusen takk til alle som har bidratt med penger eller til å spre informasjon om kampanjen!
Selv om målet er nådd, er det fortsatt mulig å donere til SENS. Faktisk er det en nordmann, Ronny Hatteland, som har tilbudt seg å doble de neste $10.000 som doneres i år! Ronny sier:
The work of the SENS Research Foundation gives us all a chance to secure ourselves a healthy future and an extended lifetime to continue to embrace all that life has to offer us. I am very pleased to support SENS Research Foundation and I encourage all of you to join me.
Du lurer kanskje på hvorfor du skal støtte aldringsbekjempelse når det er så utrolig mange andre gode saker man kan støtte i denne verden? Når man ser på hvor mye sykdom, død, smerte og lidelse aldring genererer, er det liten tvil om at aldring er et stort problem – antageligvis det største verdensproblemet, hvis vi ser på tallene. Men det er mange andre problemer som også fortjener å få fokus. Heldigvis er vi såpass mange mennesker i verden at det ikke er noe problem å jobbe med mange forskjellige utfordringer samtidig.
Grunnen til at jeg har engasjert meg så mye i akkurat kampen mot aldring er at forskningen på det får så utrolig lite ressurser i forhold til hva alvorlighetsgraden skulle tilsi. SENS virker dessuten som en veldig seriøs organisasjon som bruker pengene svært effektivt.
Og derfor håper jeg også du vil donere litt til SENS.
Men til syvende og sist er det selvfølgelig opp til deg selv hvilke gode formål du eventuelt ønsker å støtte, og om du mener andre organisasjoner fortjener pengene mer enn SENS, så må jeg jo bare respektere det.
Your suggestion that I do not care about dying is incorrect. A sentient being’s optimal chance at maximizing their utility is a long and prosperous life.
– Spock
Sitatet er fra science fiction-filmen Star Trek Into Darkness. Men selv om filmen bare er fiksjon, er det mye riktig i sitatet.
La meg prøve å oversette den andre setningen til norsk:
Et selvbevisst vesens beste måte å søke å maksimere sin nytteverdi på er å ha et langt og fremgangsrikt liv.
Det Spock sier er altså at for å være til best mulig hjelp for andre levende vesener (eller for samfunnet), må man selv leve lenge og ha det bra. Dette vil gi den høyeste sannsynligheten for at vi kan gjøre andres liv bedre.
Sitatet kan kanskje høres egoistisk ut når man hører det første gang, men når man tenker etter, gir det egentlig god mening.
For det første liker folk bedre å være sammen med glade mennesker enn triste mennesker (glede og tristhet smitter).
Har man et fremgangsrikt liv, betyr det antageligvis at man lærer stadig mer, og desto mer man kan, desto mer produktiv kan man være. Og jo mer produktiv man er, jo mer godt kan man potensielt gjøre for andre.
Man får riktignok som regel penger (eller annet) som gjenytelse, men så lenge transaksjonen/handelen er frivillig, er det en vinn-vinn-situasjon (positive-sum-game), noe som betyr at begge parter mener de kom bedre ut av det enn i utgangspunktet (ellers ville de jo takket nei). Jo mer du handler med andre mennesker, jo større nytteverdi har de av deg – og du av dem!
Lever man lenger, beholder samfunnet i lengre tid kompetansen man har bygget seg opp. Lever man lenger, vil man også samhandle mer med andre mennesker, hvilket altså er positivt for alle parter. Det forutsetter riktignok at man har god helse, slik at man ikke er avhengig av å motta hjelp fra andre mennesker, hjelp man kanskje ikke kan betale for selv. Men til og med hvis man kan betale selv, ville det vært mer positivt for samfunnet om folk ikke hadde trengt å bruke tiden sin på å ta vare på syke og gamle mennesker.
Det vil si, hvis nesten ingen hadde fått dårlig helse, hadde de fleste pleiere blitt fristilt til å gjøre andre ting som kunne gjort livene våre bedre. Hvis i tillegg de menneskene som er syke og svake idag hadde vært friske og vitale, tenk hvor mye mer produktiv menneskeheten kunne vært. Bare tenk hvor mye mer velstand vi kunne skapt! Og tenk hvor mye bedre de syke hadde fått det hvis de kunne vært friske istedenfor!
Å ha et godt liv og et langt liv er altså ikke bare bra for en selv, men også for andre. Så ikke ha dårlig samvittighet for å prøve å skape et så godt liv som mulig for deg selv. Sannsynligheten er stor for at du gjør mange andres liv bedre på veien også.
Mange tenker nok at nye teknologier vil føre til større ulikheter i samfunnet. Men kanskje er det motsatt, nemlig at bedre teknologi kan utjevne forskjeller.
Noen vil kanskje si at en av de største urettferdighetene i verden er at rike mennesker lever lenger enn fattige. Hvis man mener det er et stort problem, hvordan skal man så løse det?
Jeg mener den beste løsningen er å prøve å gjøre så alle mennesker kan leve så lenge de vil. Aldringsbekjempelse er isåfall en essensiell del av løsningen.1)
Men vil det ikke være nettopp de rike som først får tilgang til den livsforlengende teknologien? Jo, det er forsåvidt riktig, og slik er det med all teknologi. Men tenk på mobiltelefoner; var det ikke en bra ting at de ble utviklet selv om bare de rikeste hadde råd til å kjøpe dem i begynnelsen? Når vi nå tenker tilbake, så var de jo egentlig ikke så veldig bra i begynnelsen, heller? Store, tunge, og egentlig ikke spesielt mobile. Idag, derimot, gir de oss enkel tilgang til nærmest all informasjon i hele verden, de er små og brukervennlige, og nesten alle har råd til en! Selv i fattige områder i Afrika er mobiltelefoner vanlige. Riktignok ikke de mest avanserte smarttelefonene, men mye bedre telefoner enn de rike gladelig betalte en formue for for 30 år siden.
Det vil nok være mye av det samme med medisinsk foryngelsesteknologi. I begynnelsen er det bare de rike som har råd til teknologien, men siden behandlingene ikke har vært testet så mye, fungerer de heller ikke helt optimalt. Den høye prisen de rike betaler for å kunne leve litt lenger er med på å finansiere videreutvikling av teknologien, slik at behandlingene kan bli tryggere, bedre og billigere i fremtiden.
Behandlingen vil helt sikkert etter hvert kunne automatiseres slik at man ikke er avhengig av at et helt operasjons-team bruker timesvis på behandlingen; og kan den automatiseres vil prisen kunne bli veldig lav.2)
Det at prisen går fra høy til lav samtidig med at teknologien blir bedre er noe som gjelder generelt for alle teknologier. Ray Kurzweil, director of engineering i Google, har sagt det slik:
Technology starts out affordable only by the rich at a point where it does not work very well. By the time a technology is perfected it is almost free. Even physical devices will become almost free with the advent of 3D printing.
Når, som Ray Kurzweil skriver, til og med de fleste fysiske gjenstander nærmest vil bli gratis, vil det ikke være stor forskjell i levestandard på en som har veldig mye penger og en som har lite. Jeg tror det er mulig at alle mennesker kan få en veldig høy levestandard.3) Jeg tror det er mulig at alle mennesker kan leve nærmest så lenge de vil. Men det krever at vi utvikler de nødvendige teknologiene. Og da er vi nødt til å godta at de rike får tilgang til teknologiene først – mens de fungerer dårligst og er minst trygge.
1) Den beste måten å bekjempe aldring på er å reparere skadene som skjer i kroppen etter hvert som vi blir eldre, noe som sannsynligvis er enklere enn det høres ut. Man har nemlig funnet at bare 7 grunnleggende typer skader ser ut til å kunne forklare alle sykdommene og svakhetene vi får når vi blir gamle. Kan man reparere disse 7 typene skader, kan en 80-åring i teorien få en kropp som utseendemessig og funksjonelt er som en typisk 25-årings kropp idag.
SENS Research Foundation er en idéell organisasjon som jobber målrettet for å prøve å bekjempe aldring på denne måten. Donerer du penger til SENS på sens.org/donate før nyttår, tredobles ditt bidrag, slik at du får tre ganger så mye forskning som normalt for pengene du gir.
2) Lav pris forutsetter i tillegg at ikke én tilbyder har monopol på å utføre behandlingene, men at flere tilbydere konkurrerer med hverandre om forbrukernes gunst.
3) Tenk bare litt på hva som har skjedd de siste 100 årene. Mange mennesker som regnes som fattige (i Vesten) har idag, som Peter Diamandis forklarer, tilgang til livsforbedrende teknologier som ikke engang konger kunne drømme om for et par hundre år siden: Strøm, innlagt vann, toalett, kjøleskap, TV, mobiltelefon, bil og air conditioning. De fattige har det sånn sett lettere idag enn før i tiden. Da er det ikke unaturlig å tenke seg at utviklingen vil fortsette å gå riktig vei også i fremtiden.
Siden 1. oktober har jeg reklamert på Facebook for å prøve å få folk til å donere til en innsamlingsaksjon til inntekt for SENS Research Foundation som jobber med å reparere skadene som oppstår i kroppen som et resultat av aldringsprosessen, slik at vi kan leve lenger og med bedre helse.
De fleste som har kommentert på reklamene har vært uenige med meg. Jorda kommer til å bli overbefolket, Aldring er en del av naturens gang, Vi må gjøre plass til neste generasjon, “Detta er noe av det dummeste je har lest”, “må jo være dumme i hode di som gir penger til dette”, “Personlig mener jeg at denne innsamlingen er egoistisk. Muligens ondt.”, “Herren Jesus Kristus gir oss evig liv i smertefrie Himmelriket. Jeg trenger ikke 500 år her”. Heldigvis har jeg fått noen likes også, men ikke så mange som jeg hadde håpet.
Jeg skjønner at det er naturlig å tenke at jorda vil bli overbefolket hvis mennesker kan leve mye lenger enn idag. Men det er ikke nødvendigvis sant, for det. Med bedre teknologi kan vi utnytte ressursene stadig bedre – teknologiutviklingen gir oss på en måte mer og mer ressurser.
Plantebasert mat kan potensielt dyrkes i høye bygninger ved hjelp av hydroponics eller aeroponics (vertical farming), kjøtt kan produseres kunstig, så vi slipper å drepe dyr for at mennesker skal kunne spise. På litt lengre sikt kanskje vi kan 3D-printe mat.
Vann vil vi ihvertfall aldri gå tom for. Jorden er dekket av enorme mengder vann. Riktignok er mesteparten saltvann, men saltet kan fjernes fra vannet bare vi har nok billig energi. Og jorden bades konstant i store mengder energi fra sola, faktisk ca 5000 ganger mer enn vi bruker på verdensbasis. Bruken av solceller dobles med få års mellomrom, og rundt år 2030 kan muligens faktisk mesteparten av energien vi bruker komme fra billig solenergi. Har et veddemål som går på dette.
Skal menneskeheten være sikret overlevelse, må vi før eller senere spre oss ut i universet, og der er det veldig god plass og mye ressurser. Selv om vi ikke flytter ut i univserset vil det bli mulig å hente ressurser derfra. Dette er det allerede noen som jobber med.
Befolkningsveksten som følge av at vi lever lenger er dessuten bare lineær, mens når det fødes litt over 2 barn per kvinne, øker befolkningen eksponentielt. Når levestandarden i et land begynner å bli god, synker fødselsraten – en del land har idag problemer med synkende befolkningstall.
Så overbefolkning vil sannsynligvis ikke bli et problem. Det kan bli en utfordring som må håndteres, men dem er det mange av. Det jeg synes er litt rart er at så mange mennesker lar potensielle fremtidige utfordringer hindre dem i å ville løse noen av de store problemene vi har idag. Hvorfor er ikke folk mer ambisiøse med tanke på fremtiden?
Etter mitt syn er ting veldig enkelt:
Nytelse er bra.
Lidelse er dårlig.
Så vi bør alltid prøve å gjøre livet bedre for så mange mennesker som mulig. For meg er dette helt åpenbart, men det er tydeligvis mange som er uenige.
Å gjøre folk friskere er etter min mening en god ting. Å kurere all sykdom er en god ting.
Aldring og aldringsprosessen gjør kroppen mer og mer skadet jo lenger vi har levd, og vi får derfor aldringsrelaterte sykdommer når vi blir gamle. Skal vi utrydde aldringsrelaterte sykdommer, er vi nødt til å “kurere” aldring. Alt annet blir bare en midlertidig symptom-fiks.
Så… Ikke la føre var-prinsippet hindre oss i å skape en så god fremtid som overhode mulig! Vær litt mer ambisiøs på fremtidens vegne!
Siden 1. oktober har jeg reklamert på Facebook for å prøve å få folk til å donere til en innsamlingsaksjon til inntekt for SENS Research Foundation som jobber med å reparere skadene som oppstår i kroppen som et resultat av aldringsprosessen, slik at vi kan leve lenger og med bedre helse.
De fleste som har kommentert på reklamene har mildt sagt vært skeptiske. Jorda kommer til å bli overbefolket, Aldring er en del av naturens gang, Vi må gjøre plass til neste generasjon, “Detta er noe av det dummeste je har lest”, “må jo være dumme i hode di som gir penger til dette”, “Personlig mener jeg at denne innsamlingen er egoistisk. Muligens ondt.”, “Herren Jesus Kristus gir oss evig liv i smertefrie Himmelriket. Jeg trenger ikke 500 år her”. Heldigvis har jeg fått noen likes også, men det har sannelig ikke vært lett!
Jeg føler nesten jeg har reist tilbake i tid til 1800-tallet når jeg får disse kommentarene. Og hvorfor er folk så sikre på at overbefolkning er uunngåelig hvis mennesker lever lenger? Lærer man det på skolen, eller hva? Det er skremmende at slike feiloppfatninger ser ut til å være så utbredt. Det kan bli for lite ressurser hvis befolkningsveksten er for rask til at den teknologiske utviklingen holder følge, men det er langt fra sikkert at det vil skje – det er ikke engang sannsynlig. Har ikke folk fått med seg at vi stadig får bedre teknologi? Det er ikke så lenge siden vi begynte å bruke mobiltelefoner, liksom…
Men for å være litt seriøs her… Nytelse er bra. Lidelse er dårlig.
Det er veldig enkelt!
Det er faktisk det. Veldig enkelt!
Så hvordan i svarte kan folk være negative til teknologier som har potensiale til å nærmest utrydde aldringsrelaterte sykdommer? Og hvordan kan de samtidig være positive til kreftforskning hvis de mener at mennesker må dø for å gjøre plass til dem som ennå ikke er født?
Å gjøre folk friskere er åpenbart en positiv ting. Selv om det her stort sett gjelder det vi idag kaller gamle mennesker. Gamle mennesker er faktisk også mennesker.
Det blir bare teit å skulle avstå fra å gjøre livet bedre for noen mennesker fordi man kan se for seg potensielle problemer laaangt inn i fremtiden. I fremtiden… Når vi kommer til å ha sykt mye bedre teknologi enn idag!
2
