Religion, roten til alt ondt?

Forrige uke kunne vi lese at færre nordmenn er religiøse enn for 18 år siden. 78% trodde på en gud i 1991, mens 68% gjør det idag. Jeg må si jeg syns det er veldig overraskende at mer enn to av tre nordmenn fortsatt tror at det finnes en gud, selv om jeg vet at andelen troende er enda høyere i for eksempel USA.

Hvorfor tror mennesker på Gud?
Det er bare noen hundre år siden menneskene trodde at jorden var flat. På den tiden, og i enda større grad lenger tilbake i tid, var det mange ting man ikke kunne forklare. Solen er ett eksempel. Hvorfor gikk denne lysnende tingen opp om morgenen og ned på kvelden? Dessuten var det nok vanskelig å tenke seg hvordan mennesker og annet liv kunne ha blitt til på en naturlig måte. Man hadde behov for å finne forklaringer, men man klarte ikke å forklare det naturlig, så man måtte ty til det overnaturlige.

Idag kan man forklare de fleste av de tingene menneskene ikke skjønte i tidligere tider. Likevel tror et flertall av verdens befolkning på én eller flere guder. Hvordan kan det ha seg?

Jeg må innrømme at jeg selv trodde på Gud til jeg var ca 20 år, noe som bare er omtrent 10 år siden. Grunnen til det var at jeg ble oppdratt til å tro, spesielt ved hjelp av en veldig religiøs bestemor. Det er klart at barn er lette å påvirke, og når man først har blitt overbevist om en ting, skal det ganske mye til å endre mening.

I tillegg lover mange religioner mye positivt. Evig liv og jomfruer i himmelen, for eksempel. Men ikke nok med det, de truer også med helvete hvis man ikke tror. Og det holder ikke å være en god person; hvis man i Kristendommen ikke tror på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, skal man leve under forferdelig tortur i milliarder av år. Og etter alle disse årene er man fortsatt ikke i nærheten av slutten på den evige pinelsen. Man kan også være en forferdelig person, men hvis man “vender om”, angrer og begynner å tro, om det så er rett før man dør, så vil man komme til himmelen og leve lykkelig der i all evighet.

Hvorfor jeg ikke tror på Gud
Vitenskapen kan ikke forklare alt, men nå har vi heller ikke hatt moderne vitenskap mer enn noen få hundre år. Likevel tror jeg faktisk det vil være ting som vitenskapen aldri vil klare å forklare. Jeg tenker først og fremst på hvorfor det fins noe som helst; hvorfor det fins et univers og hvorfor det fins materie i universet. Noen religiøse kan nok bruke det som et argument for å tro på Gud. Men det er absolutt ikke mer sannsynlig at universet eksisterer fordi en gud skapte det. Det bare forskyver problemet ett hakk. Hvem skapte da Gud? Det er mer sannsynlig at det eksisterte noe uintelligent før det oppsto intelligens enn omvendt.

Gud har aldri vist seg for meg. Gud har aldri snakket til meg. Det er bare mennesker som har fortalt meg at Gud fins og at hvis jeg ikke tror på han, kommer jeg til helvete. Bibelen er skrevet av mennesker – dét er også de fleste kristne enige i. For å tro på Gud er jeg altså nødt til å stole på mennesker. Og ikke først og fremst mennesker som lever idag, men mennesker som levde for 2000 år siden, da man ikke hadde naturlige forklaringer på mange ting som idag er innlysende.

Fra et matematisk/logisk ståsted kan man si at kristendommen kommer med en påstand som ikke kan motbevises, nemlig at Gud fins. Det er en usannsynlig påstand, logisk sett ikke veldig forskjellig fra at det fins en tekanne som går i bane rundt jorden et sted. Jeg kan tro at tekannen faktisk eksisterer – eller ikke, men det en vanskelig påstand å motbevise. Hvis man leter og ikke finner, kan man alltids si at man har bare ikke lett på riktig sted.

Jeg vet at ingen av disse tingene beviser at Gud ikke fins. Som sagt, det er en påstand som ikke lar seg motbevise. Man kan bare argumentere for at det er uhyre usannsynlig at Gud fins, og jeg håper jeg klarte det på en ok måte, selv om jeg ikke tror jeg har klart å avkristne noen som helst.

Fordeler og ulemper
Jeg har hørt at undersøkelser har vist at religiøse gjennomsnittlig er litt lykkeligere enn andre, så sånn sett kan man si at religion har en positiv funksjon. Folk som sliter fysisk eller psykisk får gjennom religionen et håp om at de vil få det bedre etter døden.

En annen potensielt positiv ting går på etikk og moral. Jesus blir i det nye testamentet fremstilt som en ekstremt uegoistisk person som hjelper folk som ikke har det så bra. Riktignok behandler han ikke dem med mye utdannelse like bra (“Fariseerne”)… Men uansett, man kan godt si han er et veldig godt forbilde. Kanskje er det noen som er bedre mennesker, og som dermed gjør verden til et bedre sted å leve, fordi de har en gudstro.

Jeg tror likevel ulempene ved religion er større enn fordelene. Mye større.

For det første, hvor mange konflikter og kriger har ikke verden sett pga motstridende religiøse meninger? Ifølge The Geneva Spiritual Appeal var det i 1999 56 pågående konflikter verden over der religiøse elementer var involvert. Det er ikke alltid at religion er hoved-årsaken til konflikten, men religion ser ut til å være en meget god unnskyldning for å holde krigen igang; dvs politiske ledere (som sikkert ikke trenger å være så religiøse selv) bruker religiøse argumenter for å få støtte fra befolkningen. Jeg tror nok de fleste religioner “ønsker” å være bra for menneskene, men dessverre blir resultatet helt motsatt.

For det andre har vi paven som sier det er synd å bruke kondomer, og som dermed bidrar til problemet med overbefolkning i Afrika. Ikke det at det bor så sykt mange mennesker i Afrika, men pga mange år med velment uhjelp har kontinentet blitt fattig, korrupt og ikke klart å utvikle en god økonomi, noe som er grunnlaget for høy levestandard. Flere mennesker i Afrika gjør fattigdomsproblemet bare større.

For det tredje er det mange religiøse som er motstandere av forskjellige typer viktig forskning. Jeg tenker naturligvis først og fremst på stam-celle-forskning. I åtte år var det store restriksjoner på offentlig støtte til stam-celle-forskning i USA, noe som har bremset denne forskningen kraftig. Stam-celle-forskningen kommer sannsynligvis til å bli en viktig del av behandlingen av mange ulike sykdommer i fremtiden. At enkelte religiøse prioriterer et liv som ikke har begynt ennå foran livet til et levende menneske med håp og drømmer får så være. Men at de klarer å påvirke verdens mektigste mann i 2001 til å legge ned veto i stam-celle-forskningssaken, er bare helt utrolig og forkastelig etter min mening. For å sette det litt på spissen; hvis vi skulle latt alle sædceller utvikle seg til mennesker, ville vi virkelig fått et overbefolkningsproblem på jorden.

En verden uten Gud
Men hvis det ikke fins en gud, hva har vi da å se frem til når vi dør? Svaret er “ingenting”. Ingen glede, ingen sorg, ingen nytelse og ingen smerte. Milliarder av år vil passere på noe som ikke ville føles som brøkdelen av et sekund engang (hvis du hadde blitt gjenopplivet etter så lang tid).

Jeg skal ikke si det er null sannsynlighet for at man kunne blitt “født på ny” eller “reinkarnert” som en annen levende skapning, vi har jo tross alt fått liv (minst) én gang, alle sammen, så hvorfor ikke én gang til..? Jeg tror nok likevel antallet potensielle bevisstheter er ekstremt høyt i forhold til antall levende vesner, kanskje til og med uendelig, så jeg tror reinkarnasjon er ekstremt usannsynlig. Uansett ville du ikke hatt noen minner fra tidligere liv, og du ville med stor sannsynlighet blitt noe annet enn menneske. Kanskje hadde man til og med blitt født på en helt annen planet enn jorden. Og hvis reinkarnasjon på den måten jeg har beskrevet skulle være mulig, måtte det ikke da også være mulig at den ene bevisstheten ble født mens den andre levde? Det virker som en selvmotsigelse for meg…

Det ble
visst en liten digresjon der, men poenget er at dette livet er etter all sannsynlighet det eneste vi har og hver og én bør prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg har skrevet et par innlegg om aldring før (og før) og må selvfølgelig nevne det igjen… Hvis vi ikke hadde hatt forskning, ville alle mennesker vært dømt til å dø innen ca 120 år. Det faktum at det er så utrolig mange mennesker som håper at de skal få evig liv i himmelen, tyder på at vi mennesker ønsker å leve mye lenger enn det, og det synes jeg også vi skal prøve å få til. Selvfølgelig ønsker vi ikke å leve 1000 år i en gammel manns kropp, men derimot i en 20-årings kropp, og det er naturligvis det som må være målet. Når vi klarer å oppnå det målet er vanskelig å si, men jeg er overbevist om at det bare er et spørsmål om tid.

Med 1000 år eller mer å se frem til, vil vi måtte planlegge lenger frem i tid. I enda større grad enn nå vil destruktive eller “egoistiske” handlinger få negative konsekvenser for en selv. Lengre liv kan faktisk føre til at de fleste mennesker oppfører seg bedre etisk/moralsk, og det selv uten frykten for at Gud skal dømme en.