På byen forrige helg kom jeg i diskusjon med en jente fra Nord-Norge. Vi kom “tilfeldigvis” inn på temaet politikk, og jeg fortalte at jeg mente private løsninger var bedre enn offentlige løsninger, og at staten derfor på sikt helst burde fjernes helt. Etter en stund hisset hun seg plutselig veldig opp, ganske ut av det blå, egentlig, og hun ble nærmest sint på meg!
Men tenk på alt vi får igjen fra staten, tenk kor bra vi har det!
Tenk kor heldig vi e som får fødselspermisjon når vi får barn!
Og du vil fjerne detta? Du e så egoistisk!
Ikke helt ordrett, selvfølgelig, og mulig jeg bomma litt på den nordnorske grammatikken, men det var i hvert fall dette som var essensen. Jeg ga ikke uttrykk for noen tilsvarende sinte følelser der og da siden det er noe som sjelden fører til at motparten blir overbevist. Nå klarte jeg uansett ikke å overbevise henne, da… Når noen har så ekstremt sterke følelser for et tema som hun tydeligvis hadde, skal det nok en del til for å få vedkommende til å mene noe annet.
Egoistisk? Ja, jo, jeg er forsåvidt egoistisk. I hvert fall så prøver jeg å handle i min egeninteresse – som de fleste andre. Men jeg har det forsåvidt ganske bra, og selv om jeg ikke liker å betale skatt, har jeg faktisk ingen sterke følelsesmessige reaksjoner mot det. Men hvis alle skal få det like bra som meg eller helst bedre, og man ser på hvilke mekanismer som understøtter en best mulig samfunnsutvikling, tror jeg man skal ha en ganske så kreativ logisk sans for å klare å argumentere for at statlige løsninger er bedre enn private (eventuelt bare ha gått på statlig skole i 10-15 år).
Uansett, denne nordnorske jenta er ikke den eneste som har hatt som innvending at vi får så mye tilbake fra staten, så jeg blir ikke overrasket om dette er en type tankegods svært mange nordmenn innehar. Så hvor mye får vi egentlig tilbake fra staten? Og hvor mye betaler vi?
Hvor mye vi betaler regnet jeg på i forrige blogginnlegg, og svaret er omtrent halvparten av inntekten. Jeg vil si det er ganske mye… Tjener du totalt 500.000 kr i året og du har et forholdsvis normalt forbruksmønster, går ca 250.000 av disse kronene til staten. Jobber du i 40 år, har du gitt staten inntekter på 10 millioner kroner i dagens kroneverdi. Er du helt sikker på at det ikke hadde vært bedre om du selv fikk bestemme hva de pengene skulle brukes til? Du hadde vel ikke betalt 250.000 kr i året til et privat firma uten å vurdere nøye om du fikk valuta for pengene? Hadde du gjort en like nøye vurdering av hva skattepengene dine gikk til, tviler jeg på at du hadde betalt dem med like stor glede som idag.
Mener du for eksempel det er greit at dine skattepenger finansierer krig, korrupte diktatorer, et trygdesystem som gjør at folk blir fanget i systemet og ikke klarer å komme seg ut av trygdefellen, et skolesystem som bare passer for gjennomsnittseleven og en elendig eldreomsorg som, selv om den tilbys gjennom staten, koster opp mot 85% av inntekten til de eldre?
Hadde vi sluppet å betale 10 millioner kroner til staten, hadde antageligvis de fleste hatt råd til å ta seg fri uten lønn noen måneder uten at det var et stort problem. Jeg vil si det er trist at staten, ved å ta en så stor andel av folks lønn, gir folk så dårlig råd at de blir nødt til å be staten om hjelp når de i en liten periode etter å ha fått barn ikke ønsker eller har muligheten til å jobbe. 1)
Mange familier har idag ikke råd til særlig mer enn nødvendige utgifter. Tenk så mye bedre økonomi disse kunne hatt hvis de selv fikk beholde alt de tjente!
Det er heller ikke bare dine egne skatteutgifter som gjør at du får dårligere råd. Det at andre også betaler skatt, fører til at prisene på varer og tjenester blir høyere enn de ellers ville vært. Er skattenivået i Norge 50%, betyr det at du må jobbe fire timer selv for å få råd til å kjøpe én times arbeid fra en som tjener det samme som deg. 2) Ikke så rart da at det er dyrt med håndverkere.
Riktignok ville vi måttet betale selv for noe av det staten finansierer idag, men prisen på disse tingene ville, på grunn av sløsing og ineffektivitet i offentlig sektor, vært vesentlig lavere om vi betalte for dem selv. Ifølge (David) Friedman’s Law koster ting nemlig ca dobbelt så mye når staten tilbyr dem som når private gjør det. Hvis staten tar fra deg 250.000 kroner per år i skatter og avgifter, “forsvinner” altså ca 125.000 av dem bare fordi staten gjør ting så mye mindre effektivt enn private.
Og enda viktigere er det kanskje at den manglende konkurransen mellom tilbydere fører til at man i et statlig monopol ikke får den store forbedringen man over tid får i et konkurranseutsatt marked.
Tenk så mye bedre vi kunne hatt det om ikke staten ødela incentivene våre for å gjøre verden til et bedre sted for alle!
1) Og for de som likevel er avhengig av å få penger på konto hver måned, ville det helt sikkert vært mulig å kjøpe en slags forsikring som sikret dem det. Og hadde de ikke hatt råd til forsikring, kanskje til og med noen mennesker (kanskje gjennom en eller annen organisasjon) hadde hjulpet dem, helt frivillig. Hvis vi hadde sluppet å betale skatt, hadde jo de aller fleste hatt mye bedre råd enn idag, og ville garantert donert mer til veldedige organisasjoner.
2) Er skattenivået i Norge 70%, som Onar Åm tok utgangspunkt i, ville vi ha måttet jobbe 11 timer selv for å få råd én times arbeid fra en som tjener det samme som oss. Men Onar har nok overdrevet skattenivået i Norge litt, som jeg også argumenterte for i forrige innlegg.
2
En annen ting den gjevne sosialist glemmer er at statsbudsjettet får 300 milliarder NOK hvert år fra oljeinntekt.
Den økte velferden på grunn av disse pengene tror de kanskje kommer fra befolkningen i skatter og avgifter.
Og du er også inne på det at folk antar priser på f.eks. utdanning vil være uendret om det blir privatisert. Derfor konkluderer de at de ikke vil ha råd til det. Ganske primitivt.
I bunn og grunn er det svak økonomiforståelse.
Er nok mye riktig i teorien i det du sier, men det mangler ikke på steder som har prøvd og prøver en slik politikk i praksis. USA for eksempel. Og vi ser at det på mange måter IKKE fungerer. Det fungerer greit for de som er oppegående nok til å ta de rette valgene, men for de som har et dårlig utgangspunkt eller er rett og slett uheldige her i livet, kan det gå ille. Den Amerikanske Drømmen er mer sannsynlig i Norge enn i USA på grunn av mye større sosial mobilitet her. Etter en tid med dette oppstår store klasseskiller på grunn av at de som har mye får mer, de andre får ingenting.
USA har en stor og sterk stat som har strenge reguleringer på mange områder. Store firmaer har mye innflytelse på politikerne og kan kjøpe seg reguleringer som gjør det vanskeligere for mindre firmaer å konkurrere, slik at konkurransen altså blir mindre og forbrukerne for dårligere betingelser. Det er sånn sett ikke overraskende at det er så mye problemer i USA.
Selv om jeg tror att dette systemet fungerer bra men bare så lenge ting er bra s0 er jeg Ihvertfall helt enig I att statlig er direkte sløsing fremfor privat drift. Ser dette veldig godt I bygg og anleggs bransjen der de private utbyggerne bygger både kjappere, bedre og billigere enn det statlige. Men dette er mest pga byråkrati og ett utrolig dårlig system på både ansvar og makt. Det er som oftest de som kan minst som bestemmer mest og motsatt.
når det gjelder feilen I USA såper telefon operatørene ett godt eksempel. De har I motsetning til her hjemme delt land områdene mellom seg og har derfor I praksis null konkurranse og derfor ingen grunn til hverken og levere bedre priser eller bedre produkter.
jeg kunne ofte tenkt meg ett rent “kapitalistisk”(?) System. Men jeg tror desverre vi fortsatt er avhengige av enn del statlige organer vist det ikke skal kollapse på en eller annen måte. Beste hadde vert om noen ryddet opp I byråkratiet slik att vi fikk fjernet alt det unødvendige.