Klarer staten å utjevne forskjeller mellom fattige og rike?

En del av de som stemmer på (de sosialdemokratiske) partiene på Stortinget gjør det blant annet fordi de mener det er rettferdig hvis alle får like muligheter til å gjøre det bra i livet. En velferdsstat som overfører penger fra rike til fattige og hvor rike og fattige går på samme skole skal bidra til å gi alle mennesker omtrent samme muligheter til å lykkes. Jeg skjønner godt at mange tenker sånn.

Riktignok er det de færreste velgere som har satt seg noe særlig inn i politikk utover hva de leser og hører i mainstream media. Og det er heller ikke å forvente at spesielt mange gjør det siden sannsynligheten for at akkurat din eller min stemme skal avgjøre valgresultatet nasjonalt er tilnærmet lik null.

Politikere har brukt store deler av livet sitt på å lære seg hva de skal si for at så mange som mulig skal stemme på dem. Mange topp-politikere har til og med PR-rådgivere som hjelper dem med å si de riktige tingene i media. Det er altså ikke rart at mange blir overbevist om at politikernes argumenter er gode, men er de egentlig det?

Først vil jeg si at jeg ikke mener mennesker er onde selv om de er veldig uenige med meg når det gjelder politikk. Det er svært få som ønsker seg et dårlig samfunn. Det er nok snarere tvert imot, at nesten alle ønsker seg et velfungerende og harmonisk samfunn. Sånn sett kan man si at de aller fleste mennesker er en slags utilitarister. Vi ønsker oss det samfunnssystemet som gir et best mulig samfunn. De fleste nordmenn mener tydeligvis en sosialdemokratisk politikk gir det beste resultatet. Vi liberalister tror ikke de har rett i det.

Det kan forsåvidt også nevnes at ikke alle har det samme synet på hva som er et godt samfunn selv om de fleste nok vil si seg enig i at et fredelig samfunn er positivt. Noen ønsker kanskje at samfunnet skal bli mer primitivt med mindre teknologi og ikke så mange “unaturlige” ting. Andre mener kanskje at vi har kommet akkurat passe langt teknologimessig. Personlig ønsker jeg at teknologiutviklingen skal gå fort fremover. Hvis vi skal ha noen som helst forhåpninger om å utrydde sykdommer, ufrivillig død og kanskje til og med all lidelse i verden, er det selvfølgelig helt nødvendig at teknologiutviklingen går fremover, og desto raskere den er, desto bedre.

Veldig ofte klarer ikke staten å oppnå målene som settes. Mange valgløfter blir brutt og ofte blir faktisk resultatet av en politikk det motsatte av hva som var (den uttalte) intensjonen. Så da kan man spørre seg om staten faktisk klarer å utjevne forskjeller i samfunnet, noe mange tror at den gjør. Enhetsskolen ser ihvertfall ikke ut til å ha ønsket effekt. Norsk Lektorlag skriver:

Mye tyder på at enhetsskolen forsterker de ulikhetene vi ønsker at den skulle utjevne. Svært mange av de reformer vi har hatt i norsk skole de siste 20 årene, har vært begrunnet ut fra at det skulle bli mindre forskjeller på elevene. Mye av dette kan ha hatt motsatt effekt, på tross av gode intensjoner, sier leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen.

Forskjellene mellom rik og fattig øker i Norge og de fleste andre OECD-land, ifølge en rapport fra nettopp OECD. Ville forskjellene økt hvis staten ikke ga privilegier til interesseorganisjasjoner og store firmaer som er flinke til å drive lobbyisme? Kanskje, men jeg kommer til å gi argumenter som tyder på at forskjellene ville blitt mindre i et liberalistisk samfunn. Uansett, uten statlige privilegier hadde ihvertfall en eventuell økning i forskjeller skjedd på en mer rettferdig måte, det vil si at de som ble rike faktisk hadde gjort noe for å fortjene det. Uten statlige privilegier må man nemlig, for å bli rik, tilby tjenester eller produkter som folk verdsetter. Jo mer bra man gjør for andre mennesker, jo rikere vil man bli. Altså; jo mer penger man har tjent, jo mer positivt har man gjort for andre mennesker. Det ville naturligvis ikke vært en nøyaktig 1-til-1-korrelasjon, men det ville vært en god sammenheng.

I vår store velferdsstat fører lobbyisme til at staten tillater noen rike mennesker å tjene mer enn de egentlig har fortjent. Samtidig fratar staten mange fattige mennesker incentivene til å jobbe mer og dermed komme ut av fattigdom. Det er satt grenser for hvor mye man kan tjene for å kunne motta visse velferdsgoder, så hvis man vil fortsette å motta velferdsgodene, må man passe på at man ikke tjener for mye. Når man på den måten er nødt til å få en ganske betydelig lønnsøkning før det lønner seg å takke ja til mer lønn, er det naturlig at mange velger fortsatt lav lønn fremfor en moderat lønnsøkning.

I teorien kunne staten gitt støtte til de som tjener minst uten at det går veldig mye utover deres incentiver til å jobbe mer. Milton Friedman advokerte i sin tid for “Negative Income Tax” som kunne ta over for alle andre ytelser det offentlige gir. Negative Income Tax går enkelt forklart ut på at de som ikke tjener noe får en viss sum fra staten, de som tjener mer enn for eksempel det dobbelte av denne summen betaler normal skatt (kanskje en flat skatt på under 10%?), mens de som tjener noe, men mindre enn den høyeste summen, får mer fra staten jo mindre de tjener. Det er alltid slik at summen av det man tjener og det man får fra staten øker jo mer man får i lønn. Dermed ødelegges altså ikke incentivene for å jobbe mer helt, og det blir lettere for de fattigste å jobbe seg oppover hvis de skulle ønske det.

Personlig mener jeg det beste hadde vært om staten ikke prøvde å omfordele penger fra rike til fattige i det hele tatt. Staten må nødvendigvis bruke tvang for å inndrive skatt fra de som ellers ikke ville betalt for en ordning de ikke har blitt med på frivillig. Ingen organsisasjon burde, etter min mening, ha rett til å tjene penger ved hjelp av tvang. Jeg tror det er mulig å finne frivillige (ikke-statlige) ordninger som hjelper de fleste av dem som ellers ville falt utenfor (sikkert ikke alle, men det er definitivt noen som faller utenfor idag også, selv om vi har en såkalt velferdsstat). Hvis staten først skal omfordele penger, er Negative Income Tax en mye bedre måte å hjelpe de som tjener lite på enn det kompliserte systemet vi har idag, men jeg tror nok ikke det er mulig å få gjennomslag for noe sånt i vårt lobbyisme-infiserte politiske system. Dermed kan man sette spørsmålstegn ved om systemet er spesielt bra.

Velferdsstaten er en relativt ny konstruksjon. David Friedman skriver at i velferdsstatens begynnelse ser folk på hjelp fra staten som noe negativt som de helst vil unngå. Det er viktig å klare seg selv. Men etter hvert endres folks holdning, og man blir ikke sett ned på i like stor grad selv om man ikke har en jobb. Dermed vil flere mennesker velge å gå arbeidsledige selv om de kunne fått seg en jobb hvis de virkelig ville. Fritid har stor verdi for mange. Konklusjonen er at velferdsstaten fungerer dårligere etter en stund siden det blir færre mennesker til å betale for flere arbeidsledige. Dette er ikke den eneste forklaringen på hvorfor mange velferdsstater idag har store økonomiske problemer, men det er helt sikkert en faktor.

Jeg har stor forståelse for at mange nordmenn er tilhengere av velferdsstaten, de fleste av oss er tross alt oppvokst med den, og mange nordmenn lever gode liv. Men hvis vi ser på hva som er i ferd med å skje i mange andre velferdsstater, er det ingen selvfølge at de gode tidene vil fortsette på ubestemt tid i Norge. Andre grunner til at de fleste nordmenn er tilhengere av velferdsstaten er at vi sjelden blir presentert for argumenter for at andre ting kan fungere bedre, og når det gjelder argumenter for liberalisme, er de ofte mer avanserte enn politikernes argumenter. Alt i alt kreves det mye for å bli overbevist om at et liberalistisk samfunn kan fungere bedre enn en velferdsstat. For meg tok det kanskje omtrent et år fra jeg begynte å bli interessert i liberalisme til jeg var overbevist om at liberalisme er bedre enn dagens system. I den perioden så jeg mange videoer om liberalisme og leste også en del om det.

Et eksempel på et liberalistisk standpunkt er motstand mot minstelønn, det vil si at liberalister mener det bør være opp til arbeidstager og arbeidsgiver å finne en lønn begge parter kan godta. “Alle skal tjene mer enn 100 kroner i timen” høres jo fint ut. Hvem i all verden kan være imot det – utenom kyniske arbeidsgivere, da? Men hvis vi ser på hva effekten av det faktisk blir, skjønner vi at en minstelønn kanskje ikke er så bra likevel. Vi har forsåvidt ikke noen lovfestet minstelønn i Norge så vidt jeg vet, men jeg bruker likevel minstelønn som et eksempel fordi det er så lett å forklare hvorfor det ikke er bra: Hvis for eksempel en arbeider er produktiv nok til å forsvare 50 kroner i timelønn, taper bedriften penger på å ansette han hvis minstelønnen er høyere enn 50 kroner. Som Milton Friedman har sagt ville det derfor vært veldedighet å ansette personen. Ikke noe galt med det selvfølgelig, men de færreste bedrifter har råd til å drive med veldedighet. Resultatet blir at de som er verdt mindre for bedriften enn minstelønnen ikke blir ansatt. En minstelønn bidrar dermed til økt arbeidsledighet. Uten minstelønn ville flere fått sjansen til å prøve seg i arbeidslivet, og erfaringen det gir dem, gjør dem mer og mer verdifulle for bedriften, slik at arbeideren vil kunne få en bedre lønn i fremtiden.

Eksempelet med minstelønn er ganske typisk for sosialistiske versus liberalistiske argumenter på den måten at den sosialistiske politikken har et mål som “alle” mener er godt, men hvis vi ser på hva effekten blir, skjønner vi at den foreslåtte politikken ikke er så bra likevel. Andre eksempler som viser det samme er blant annet argumentene for/mot sosial dumping og sweatshops:

Sosial dumping høres unektelig ut som en negativ ting, og siden enkelte grupper mennesker er sterke motstandere av det, er det riktig at ikke alle tjener på det, men mens politikerne og fagforeningene påstår at det er de fattige utlendingene som taper på det, er realiteten en annen. Når fattige utlendinger frivillig kommer til Norge og jobber for noe vi nordmenn anser som dårlig betaling, betyr det at å jobbe for “lav” lønn i Norge var det beste alternativet de mente de hadde, ellers ville de jo valgt en annen jobb. Billigere arbeidskraft innebærer også at arbeidsgiveren kan tilby lavere priser til forbrukerne. De eneste som taper er nordmenn som ellers kunne fått jobben istedenfor utlendingene, og det er også grunnen til at fagbevegelsen ikke liker sosial dumping. Det har ingenting med solidaritet overfor de fattige utlendingene å gjøre. Det er en ærlig sak å ønske at nordmenn skal ha det bedre enn utlendinger, men sosialister som virkelig ønsker å være solidariske med fattige arbeidere burde ønske sosial dumping velkommen. (Og kanskje begynne å kalle det for “sosial klatring” eller noe sånt istedenfor “sosial dumping”.)

Store internasjonale firmaer som starter opp fabrikker i fattige land, hvor de betaler arbeiderne dårlig, blir sett ned på av mange. Til tross for dårlige betingelser sett med norske øyne, står folk ofte i kø for å søke om jobb i fabrikkene. For disse menneskene er altså en jobb i fabrikken det beste alternativet for å tjene til livets opphold. Fjerner man fabrikkene, må de ta til takke med noe som etter deres mening er et mindre attraktivt alternativ. Man kan argumentere for at firmaet burde betalt høyere lønn, men om lønnen blir høy i forhold til gjennomsnittet i landet, får de fattige konkurranse fra middelklassen om jobbene på fabrikken. Selv om det da vil bli flere ledige jobber, er det ikke sikkert de fattige har god nok kompetanse til å fylle dem.

I alle disse tre eksemplene (og jeg kunne nevnt flere) virker liberalistisk politikk (fri-markeds-kapitalisme) sosialt utjevnende, så det er god grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig ville blitt mindre – ikke større – i en liberalistisk verden. Hvis du virkelig ønsker mindre forskjeller på rik og fattig, foreslår jeg at du blir liberalist. 😉 Jeg håper i det minste du har lyst til å lære litt mer om liberalisme.

---

Oppdatering, 8/5-2013:
Statistikk bekrefter at det er mindre forskjeller mellom fattig og rik i land med relativt fri økonomi sammenlignet med land hvor økonomien er mindre fri:

---

Oppdatering, 11/5-2013:
National Center for Policy Analysis har gitt ut en rapport med tittelen Economic Freedom and the Trade-off between Inequality and Growth hvor de blant annet konkluderte med at

• Freer economies are more equal economies; economic freedom reduces inequality by increasing the share of market income going to the poor and lowering the share going to the rich.
• Economic growth increases income inequality, but the effect is small.
• Overall, the increase in inequality from economic growth is outweighed by the reduction in inequality caused by greater economic freedom – creating a net benefit to lower income groups.