“No one pretends that democracy is perfect or all-wise. Indeed, it has been said that democracy is the worst form of government except all those other forms that have been tried from time to time.” -Winston Churchill
Dagens form for demokrati er ikke en perfekt styreform, og public choice theory, som bruker økonomiske prinsipper til å skjønne hvorfor politikere, velgere og regjeringer handler som de gjør, forklarer hvorfor. Public choice theory forklarer på den måten hvorfor politiske avgjørelser i et demokrati veldig ofte har negative effekter på samfunnet. De som forsker på dette har to forskjellige utgangspunkter, enten at politikere og byråkrater er rasjonelle og handler i sin egen interesse – eller at de ønsker å gjøre det som er best for samfunnet, men mangler tilstrekkelig informasjon. Begge deler kan forklare hvorfor så mange politiske avgjørelser er dårlige. Public choice theory forklarer i tillegg hvorfor flesteparten av de som stemmer har lite kunnskap om politikk; grunnen er at sannsynligheten for at det er akkurat ens egen stemme i et valg som blir utslagsgivende er veldig veldig liten, og dermed er det irrasjonelt å bruke mye tid på å sette seg inn i politikken. (Se for eksempel Voting schmoting på Youtube.)
Mange argumenterer for at det frie markedet ikke er perfekt, derfor må staten rette opp feilene. Ifølge public choice theory, blir det sjelden bedre av statlig innblanding. Statens “kur” begynner som regel for tidlig, gjør for mye og varer for lenge.
En annen måte dårlig politikk oppstår på er gjennom lobby-virksomhet. Interessene som lobbyistene representerer er ofte ikke positive for samfunnet som helhet. Likevel gir det mening for politikerne å støtte lobbyistene, fordi det lønner seg for dem personlig, enten økonomisk eller karrieremessig. Kostnaden for politikerne er liten når de bruker statens/skattebetalernes penger på denne måten. Lobbyisme koster en del, men den potensielle gevinsten er mye mye større. Både politikeren og lobbyisten handler altså rasjonelt. Det samme gjør folk flest som ikke involverer seg noe særlig for å hindre spesial-interessene i å få det som de vil. Den økonomiske kostnaden ved at staten gir etter for én bestemt spesial-interesse er som regel liten for velgere flest, mens det ville krevd en stor innsats å skulle prøve å gjøre noe med det. Alle handler altså rasjonelt, likevel blir resultatet negativt. Det må jo bety at det er systemet det er noe galt med. (Det at resultatet, som her, totalt sett blir negativt når folk gjør det som er best for seg selv, er det som på økonomi-språket kalles en market failure.)
Hvordan kan man så få et system som er bedre? Liberalistene argumenterer for en mindre stat, og for mer makt og frihet til folk flest på bekostning av staten. Jeg har stor tro på det. Men selv om det skulle stemme at liberalisme er det beste, er det fortsatt mange ting liberalister er uenige om. Så hvordan kan man finne ut hvilken variant av liberalisme som er best? Eller hvis det er et styresett som er enda bedre, hvordan finner man det? Det virker usannsynlig at liberalistene skal få makten (eller gi den tilbake til folket, for å si det sånn) i Norge eller andre land med det første.
Før i tiden kunne man prøve ut et nytt styresett når man bosatte seg på tidligere (mer eller mindre) ubebodde landområder, for eksempel som da europeerne erobret Amerika. I den grad man prøver ut radikalt nye ting idag, er det omtrent bare når store land går i oppløsning. Da Sovjetunionen ble delt opp, eksperimenterte blant annet de Baltiske landene med flat skatt og andre markedsvennlige reformer.
Idag er det altså lite fremgang og innovasjon når det gjelder styresett. Det er en høy terskel å skulle flytte til et annet land, noe som gjør at det er lite reell konkurranse styresettene imellom. Det er ingen ledige landområder på jorden man kan bruke til å prøve ut nye ting. Derfor må man enten vinne et valg, vinne en krig eller en revolusjon hvis man vil prøve et nytt styresett, rimelig vanskelige ting å få til, alle sammen. Forutsatt at det er på denne planetens landområder vi vil prøve ut nye styresett, da… Jorda er bare en bitte-liten del av universet, men det er fortsatt noen år til vi har god nok teknologi til å begynne å kolonisere andre planeter. I mellomtiden kan faktisk havet være et alternativ. Og det er her Seasteading kommer inn i bildet.
Seasteading går ut på at folk bor permanent på havet, der hvert samfunn kan ha sitt eget styresett. Er man ikke fornøyd, kan man ta med seg “huset” sitt til et annet samfunn der man synes styresettet er bedre. Dermed kan man eksperimentere med styresett, og det blir konkurranse styresettene imellom. Selv om det er lett rent fysisk å flytte, vil man naturligvis være knyttet til det stedet man bor gjennom jobb, familie og venner, så det vil fortsatt være en ganske høy terskel for å flytte, men terskelen er likevel vesentlig lavere enn hvis man skal flytte til et nytt land idag.
En fordel med å eksperimentere med styresett, er at det blir mulig å finne bedre måter å styre på. En fordel med å gjøre eksperimentene i liten skala, som Seasteading, er at hvis noe viser seg å fungere veldig dårlig, går det ut over få mennesker, og man kan raskt sette en stopper for et dårlig styresett. I motsetning til dette ble flere titalls millioner mennesker drept da man prøvde ut kommunisme i Sovjetunionen.
Det er selvfølgelig utfordringer utenom bare det tekniske, og disse utfordringene jobber The Seasteading Institute med å finne løsninger på.
If the governments of the world decide they do not like competition, seasteads will have little chance of survival
Du kan lese mer om Seasteading her. Sitatet over er hentet derfra, og blogginnlegget mitt er i stor grad basert på den artikkelen. Under kan du se en video der Patri Friedman forteller om Seasteading. Patri Friedman er grunnlegger av The Seasteading Institute og barnebarn av Milton Friedman, som var en av forrige århundres største økonomer og en ivrig forkjemper for liberalisme.
Og her er en lengre video med Patri om Seasteading.
2